Et hyggelig helvete på Karmøy

Så var endelig tida kommet, det var klart for Karmøygeddon Metal Festival 2023. Tre dager med gode venner, gamle og nye bekjentskaper og – ikke minst – i bøtter og spann med god musikk!

Evig natt på Karmøygeddon Metal Festival 2023Foto: Svein Frydnes

De tre musketerer fra Palmekysten tok av gårde tidlig torsdags morgen. Turen gikk bra og en times tid før festivaloppstart var vi på plass i vårt airbnb-hjem. For øvrig var det på nippet at vi ble stående uten overnattingssted; 1.mai fikk vi nemlig beskjed om at plassen vi opprinnelig hadde leid, var blitt ødelagt i løpet av helga. Og da var jo gode råd dyre. Heldigvis fant vi et nytt. Litt lenger borte fra konsertarena, men fremdeles i gangavstand (for noen av de djerve musketerer…).

Råbra start

Å ankomme Karmøygeddon er alltid en god ting. En blir tatt vel i mot, smiler og hilser, masse kjentfolk og en utrolig flott stemning. Det er noe eget å komme til Karmøygeddon, det er som å komme til en familiefestival.

Nytt av året var at det var plassert ut en diger stol foran inngangen. Flott stol, håndlaget, og et blikkfang. Men det var jo ofte fylt av folk som skulle bli tatt bilde av i stolen. Så jeg hastet forbi, skulle tross alt rekke å gjøre klart fotoutstyret før første band gikk på; Hypermass fra Trondheim på Multi Stage klokka 14.35.

Hypermass leverte en solid åpningskonsert. De spiller melodisk død-metal og imponerte med bra låter, blant annet fra det siste albumet deres, Empyrean, som kom ut i fjor. Veldig bra gitarspill, og ikke minst en energisk og rå vokalist. Trommelyden synes jeg ikke var av beste sort, men så er det også et vanskelig lokale å skru lyd på. Stort pluss for bra veksling mellom growling og clean vokal.

Neste band ut hadde jeg store forventninger til. Arkentype fra Kristiansand leverer progressiv metal av ypperste klasse. I hvert fall på plate, jeg hadde ikke hørt dem live før. Men jeg ble overhodet ikke skuffet. Dette var veldig bra! Både instrumentalt og vokalmessig skorer de høyt. Setlista bestod av singlene de har gitt ut siden 2018, i tillegg til 2 låter fra albumet Disorientated, som kom ut i 2015.

Arkentype imponerte stort som andre band ut på første dag av Karmøygeddon Metal Festival 2023Foto: Svein Frydnes

Med seg på vokal har Arkentype Fredrik Bergersen Klemp fra Maraton. På trommer, eminente Simen Sandnes. I tillegg har de Øystein Wangen på gitar og Johan Bakken på keyboard. To veldig habile musikere. Sist, men ikke minst, Kjetil Hallaråker på bass, som leverte solid bassing i tillegg til å være en utrolig scenepersonlighet. 

Jubileum

Ypperlig åpning av dag 1, med to slike band. Og det skulle fortsette i samme, gode trend.

Nede, endelig på storscenen, var det duket for selveste Evig Natt. Et band jeg har sett fram til et gjensyn med siden jeg så dem sist på Karmøygeddon i 2017. Og i år har de 20 årsjubileum.

Det var ganske så fullpakket foran storscenen da Kirsten Jørgensen og resten av Evig Natt entret scenen. Det skulle bli en mektig forestilling. Jeg nøt hvert sekund. Dessverre var fotopit’en stengt, på grunn av utstrakt bruk av pyro, men en fikk da tatt noen bilder ute fra publikum. Lyden var, etter min mening, i høyeste laget. Vokalen til Kirsten forsvant til tider. Men likevel ble det en flott konsert. De to vokalistene står godt til hverandre, Kirsten Jørgensen med sin clean vokal og Stein Roger Sund på growling. Resten av bandet er også eminente. I tillegg skulle det vise seg at dette var den siste konserten med Harald Magne Revheim bak trommene. Som sagt, en flott konsert, både musikalsk og scenemessig. Nå er det bare å håpe at det ikke er lenge før det foreligger ei ny skive.

Patrik Selleby og hans Bloodbound hadde godt grep om publikumFoto: Svein Frydnes

Neste band ut på storscenen, var velkjente Bloodbound. Svensker som leverer virkelig bra power metal. Denne gangen var intet unntak. Her var det god lyd og bra trøkk. Bandet viste masse spilleglede og vartet opp med en mengde hits. Men den siste singelen deres, 1066, uteble. I hvert fall som jeg oppfattet. Men uansett, dette var en strålende konsert. 

Finske Bloodred Hourglass var neste band. Melodic death/trash stod på programmet. Dette var tøft. Heftig. Rått. Og masse trøkk. Herlig. En lett blanding av gammelt og nytt. Blant annet siste utgivelse, singelen The Sun Still In Me.

Tunge riff og «boblemusikk»

Sakis Tolis og hans Rotting Christ leverte som vanlig et publikumsvennlig show!Foto: Svein Frydnes

Rotting Christ har jeg hørt flere ganger. Og de leverer hver gang! Massivt og tungt som alltid. Suggerende, en blir dratt inn i det greske, svarte musikkuniverset av fire greske guder med sjefsguden Sakis Tolis i front. På Karmøygeddon er Rotting Christ på hjemmebane. Her har de spilt flere ganger, og her har de mange venner. Dedikerer en av låtene til Ørjan på HC-tribunen. Vi fikk dessverre ikke høre Lars Nedland med bandet, på «Holy Mountain», men kanskje en annen gang? Rotting Christ leverte uansett en solid konsert, som står seg til toppkarakter.

Solstafir har jeg alltid hatt sansen for. Jeg liker den den islandske atmosfæriske post-metal’en. Ofte kommer jeg langt inn i den berømmelige «bobla» under konsertene deres. Men denne gangen tok det lang tid før godfølelsen kom. Vokalist og gitarist Tryggvason (jeg tør ikke begi meg ut på fornavnet på grunn av vanskelig bokstaver…) har god publikumskontakt. Lyssetting og røyklegging, alt passer inn i «bobleuniveret», men noe mangler likevel. Faktisk finner jeg ikke den gode følelsen før godt og vel halvveis i konserten. Da kommer låta «Fjara», og da faller det meste på plass. Tempoet senkes, de intense, maniske glir inn under huden og alt faller på plass. Herfra og ut er det perfekt. Takk, Solstafir!

Mektig avslutning

Nå er det tid for skotske Saor på den lille scenen, mens de på den store scenen skal rigge til for kveldens headliner. Det er mye folk foran scenen, og kø ut døren og inn i baren. Det betyr at jeg må se/høre konserten fra siden, etter å ha tatt bilder. I tillegg får en bare høre en halv time før en må gjøre seg klar for sist band på storscenen. Jeg får dermed ikke godt nok inntrykk av konserten til å vurdere den, dessverre. Det jeg hørte, var for så vidt greit nok. Men ikke den konserten jeg husker best fra første dag.

Siste band ut på storscenen, og siste for kvelden for min del, var Kamelot. Kamelot er et band som består av utrolig dyktige musikere. Setlista er sammensatt av et greit utvalg av gamle hits og nye låter fra blant annet det nye albumet, The Awakening, som nylig ble gitt ut. Blant annet den flotte låta «New Babylon», hvor Melissa Bonny deltar. Hun er for øvrig med på flere låter, men da i mindre fremtredende rolle. Tommy Karevik synger som vanlig veldig bra. De øvrige medlemmene står ikke noe tilbake musikalsk. Og absolutt ikke scenemessig. Bassist Sean Tibbets spretter rundt, mens rastaflettene hans danser. Og Thomas Youngblood briljerer på gitar. I tilleg har vi Oliver Palotai på keyboard og Alex Landenburg på trommer. Et solid mannskap, som leverer et solid stykke håndtverk. Det er bare det at det blir litt kjedelig i lengden. I hvert fall etter min mening. Men det kan selvfølgelig ha noe med at det går mot slutten av en lang dag, og at dette er musikk en må/bør konsentrere seg om, for å få best mulig utbytte. De får likevel høy score, jeg liker jo tross alt Kamelot. 

Melissa Bonny bidro med nydelig sang under Kamelots headlines-konsert torsdagFoto: Svein Frydnes

Men nå er det på tide å finne veiene tilbake til leiligheten, tømme kameraet for bilder og gjøre seg klar for en ny lang dag. Kanskje avslutte med et glass varmende eliksir.

Nydelig åpning av dag 2

Dag 2, fredagen, opprant med et vakkert vær. Men trøtt var man etter en heftig dag og kveld, så oppvåkningen tok litt lenger tid enn planlagt. Og frokosten ble mer av en brunsj. Dermed gikk tiden, og vi misset dessverre første band for dagen, Sinsid.

Vi kom oss da etter hvert ned til festivalområdet, klare for konsert med svenske Ereb Altor. Det var absolutt ikke noe dårlig valg. Ereb Altor imponerte med sin atmosfæriske viking black metal. Bandet har gitt ut 9 album, det siste i fjor – Vargtimman. Ereb Altor opererer med en bra blanding av folkemusikk og metal. Setlista bestod av seks låter fra de tre siste utgivelsene deres. Det var relativt lite folk foran scenen, men stemningen var god. Og lyden var perfekt for denne «boblemusikken». Herlig åpning av fredagen!

Neste band ut på den lille scenen var også fra Sverige, Sorcerer. Mange, meg selv inkludert, hadde store forventninger til Sorcerer, som opptrer for første gang i Norge. Og forventningene blir innfridd! Bandet spiller utrolig bra, og vokalist Anders Engberg synger veldig bra. Låtene har de plukket fra det meste av karrieren sin, men en av deres mest populære – cover-versjonen av Black Sabbaths «When Death Calls» - var utelatt. Synd, for den er virkelig bra. Uansett, Sorcerer leverte til toppkarakter, og det gjorde sannelig også lydmann Kerr. Herlig, behagelig lyd.

Fyrverkeri

God stemning og crowdsurfing blant publikum under Omnium Gatherums konsert fredagFoto: Svein Frydnes

Så var det tid for hovedscenen, og Omnium Gatherum. Finsk band, som spiller melodisk death og har nylig kommet med ny singel – «Slasher». Bandet er fantastisk publikumsvennlig, byr veldig på seg selv og sørger for å dra publikum med seg. Omnium Gathering leverer en veldig bra konsert, med masse trøkk, spilleglede og et greit utvalg låter fra katalogen deres. 

Etter finnene var det klart for et gjensyn med greske Sakis Tolis. Ikke med Rotting Christ denne gangen, men med hans eget soloprosjekt, Sakis. Det var ikke vanskelig å høre hvor dette stammet fra, her var det mye Rotting Christ-lignende låter. Muligens i et litt høyere tempo, uten «poserende greske guder». Tøft var det, og tungt var det. Sakis er en utrolig sjarmerende kar, og ikke minst populær hos Karmøygeddon-publikummet. Konserten totalt står seg til toppkarakter. Veldig bra gjennomført!

Gabriel Keyes og Crashdïet satte virkelig glamrocken på kartet på KarmøygeddonFoto: Svein Frydnes

Så var det klart for et stilskifte – ut med black metal og inn med glamrock. Sleazebandet CrashDïet, som erstattet H.E.A.T. som måtte trekke seg i siste øyeblikk, leverte et fyverkeri av en konsert. Vokalist Gabriel Keyes var høyt og lavt, stod sjelden stille, og laget et sabla liv. Resten av bandet fulgte opp, masse spilleglede og et vanvittig trøkk. Kjempemoro å både se og høre. 

Tabbe!

Etter de svenske glamrockerne var det tid for litt hvile – og mat. På et eller annet tidspunkt blir sulten påtrengende, og da må det fylles på. Biffsnadder på gatekjøkkenet ved siden av konsertarenaen ble min faste «middag» disse dagene. Kjapt levert, og kjapt spist. Om en ikke treffer kjentsfolk. Og det gjør en jo stort sett hele tiden på Karmøygddon. Det ble da en lang mat- og pratpause. Og jeg gjorde vel min største tabbe under årets Karmøygeddon, jeg pratet vekk Iotunn. Dette var et band jeg ville se, men som jeg dessverre ikke fikk se. Sånn kan det gå, håper å få se dem en annen gang.

Teatralsk

I stedet ble det polske Batuschka, med sitt imponerende sceneoppsett. Her var det levende lys, masse stash og tildekkede musikere. Og en likkiste..(!) Dette er det originale Batuschka, og jeg vet mange hadde sett fram til nettopp denne konserten. Jeg tror ikke de ble skuffet. Jeg kjente ikke til polakkene fra før (bortsett fra det jeg hadde hørt i den senere tiden), men jeg ble ikke skuffet. Mektig og majestetisk svartmetal, massivt og tungt. I lengden noe kjedelig, men likevel en flott konsert. 

Polske Batuschka hadde festivalens mest imponerende sceneutsmykning, inkludert ei likkiste...Foto: Svein Frydnes

Det fortsatte i svartmetal’ens ånd med neste band. Men nå langt mer brutalt. Marduk er rått og brutalt, tungt og massivt. Ikke noe for sarte sinn, selv om det ikke er mulig å oppfatte teksten i skrikene til Daniel «Mortuus» Rostèn. Til gjengjeld er det musikk for de store moshpit-opplevelser, og det var det en del (yngre) tilskuere som fikk oppleve. Moshpit og crowdsurfing – vaktene fikk jobbe for lønna sin under denne konserten.

Nightfall fra Hellas opererer i ekstrem-metalens verden, iblandet litt doom og goth. Jeg fikk for kort tid til å bedømme dem, i tillegg ble jeg stående på siden av scenen den tiden jeg fikk med dem, og hørte derfor ikke godt nok. Men de spilte bra, og vokalist Efthimis var teatralsk nok der han vevet med sin mikrofondolk. Et godt stykke fra Rotting Christ/Sakis-nivå, men greit levert.

Variert

Noen av konsertene overlapper hverandre, og da må en avbryte et sted for å rekke neste. Derfor ble det kort tid med Nightfall, for på hovedscenen ventet Pain.

Pain – svensk industrimetal med innslag av elektronika. Dannet i 1996. Egentlig et soloprosjekt for Peter Tägtgren fra Hypocrisy. Bandet, eller prosjektet, har gitt ut 8 album, men det begynner å bli en stund siden siste fullengder (Coming Home (2016)). Konserten på Karmøygeddon var veldig bra. Flott sceneantrekk og -belysning, god lyd og og ikke minst – veldig bra og fengende låter. Mye publikum hadde møtt fram, og de likte det de så og hørte. Både vokalt og instrumentalt scorer de høyt. Herlig konsert!

Etter Pain bar det igjen opp til den lille scenen. Opp til konsert med det spesielle bandet Ved Buens Ende. Avantgardisk svartmetal, bestående av medlemmer som har tilknytning til blant annet Arcturus, Aura Noir og Dødheimsgard. Bra musikere, og et band som trekker mye folk til Multi Stage. Musikken er monoton og mørk, belysningen er dunkel, det er masse røyk. Stilig, men tungt i lengden. Og igjen hører jeg konserten fra siden, og kun en snau halv time. Falt dessverre ikke helt i smak hos meg.

Magisk avslutning

Fredagens avslutning var et «må-være-der»-tilfelle. Selveste Mr. Dirkschneider skulle presentere et skikkelig Accept-show. Og med seg på bass, ingen ringere enn Peter Baltes som var med Udo Dirkschneider og startet Accept i 1976.

Dette ble en suveren konsert. En klar sekser om jeg hadde kastet terning. Ikke et eneste dødpunkt. Udo eier scenen, han eier publikum. Og han har et solid lag med seg på scenen, som kan sine ting. Andrey Smirnov vartet opp med flere herlige gitarsoloer. Og Udo himself stod fjellstøtt og sang med den stemmen han har – ikke nødvendigvis vakkert, men markant. Vi fikk en rekke hits, som «Princess of the Dawn», «Restless», «I’m a Rebel». Og naturligvis avsluttet de konserten med «Balls To The Wall». Publikum var overhodet ikke vanskelig p få med på allsang, og både de OG bandet så ut til å storkose seg. Plassen foran scenen var smekkfull, og det er vanskelig å stå stille når Dirkschneider byr opp til dans. Utrolig flott avslutning på dag 2, og jeg innrømmer at jeg gikk og sang litt for meg sjøl på vei «hjem» fra konserten… (Princess, princess, princess of the dawn…). 

Legende! Udo Dirkschneider er en legende, og sammen med bandet sitt fremførte han Accept-låter på løpende bånd som avslutning på fredagenFoto: Svein Frydnes

Nok for denne gang. Ny dag på lørdag.

Og dette er slutten på del en av mine betraktninger fra årets Karmøygeddon Metal Festival.

Mer etter hvert.