Pristine er i gang med sin signingsferd for sitt siste album, The Lines We Cross. Første konsert hadde de lagt til Vaktbua i Kristiansand. Og Vaktbua må ha et godt fundament som ikke kollapset, for maken til fyrverkeri av en konsert!

Pristine på Vaktbua!Foto: Svein Frydnes

Pristine har holdt det gående siden 2006, etablert i Tromsø. Bandets musikk var i begynnelsen mer rettet inn mot blues, og i 2010 vant de Union Cup på Notodden (et slags NM i Blues). Siden det har musikken gått mer og mer i retning av rock, gjerne med psykedeliske elementer. Med energiske Heidi Solheim i spissen med sin kraftfulle stemme, og et drivende bra orkester i bakgrunnen, leverer de solid på plate. Og også live, skal det vise seg.

Fet lyd

Vaktbua er ikke fullsatt denne kvelden, noe den absolutt burde vært. Men det var et høylytt og energisk publikum som var til stede. Et publikum som viste å sette pris på det de fikk høre, et publikum som var så engasjert at det virket som bandet til tider ble satt ut av energien de fikk tilbake.

Pristine åpnet med tre låter fra det siste albumet deres, The Lines We Cross, som kom ut i slutten av januar. Nydelig åpning med «Instant Conclusion Decade», med Espen Elverum Jakobsen som trakterte gitar med fiolinbue, i god Jimmy Page-stil. Herlig. Først rolig, litt psykedelisk, før det raser av gårde i heftig driv. Heidi Solheim viser alt fra første tone en utrolig stemmeprakt. Hun synger høyt, og heldigvis gjør George bak lydspakene en imponerende jobb så det ikke blir skingrende. Nydelig!

Heftig driv

I likhet med resten av publikum lar jeg meg rive med av bandets energi og fengende musikk. Det er ganske enkelt herlig å være til stede på Vaktbua denne fredagskvelden.

I 2016 kom Pristine ut med albumet Reboot, kanskje deres mest psykedeliske album. Her er det mye herlig svevende elementer, elementer som får en skikkelig i «bobla». «Derek» fra denne skiva er et flott eksempel. Masse deilig gitarfuzz, heftig tromming og et eminent orgelbrus i bakrunnen. De to siste traktert av henholdsvis Ottar Tøllefsen og Anders Oskal. I tillegg fyller Rudi Nikolaisen på med stødig bassing.

Etter denne får vi servert «Road To Ruin» fra plata med samme navn, som kom ut i 2019. En seig blueslåt som går over i et rocka driv. Heftig. Mange hadde sine favorittlåter som de ønsket å høre. Ikke alle fikk sine ønsker oppfylt. Men heldigvis hadde de med en av mine favorittlåter fra siste-albumet, «The Loneliest Fortune». Ikke alt går som en ønsker, det er oppturer og nedturer. Denne låta handler om det. Den er så sår, så vár, så vakker. Solheims stemme kommer absolutt til sin rett her. Låta begynner lavmælt og nydelig. Etter hvert økes intensiteten – ting ordner seg. Gitarist Jakobsen imponerer igjen med flott gitarspill. Og ikke minst tilfører trommis Tøllefsen herlige elementer.

Slutten av konserten blir et tog av rå rock, masse energi og fet boblemusikk. Det blir hett inne i det lille lokalet. Publikum bidrar med allsang, spesielt på «All Of My Love» (Reboot, 2016), og vil ikke slippe bandet av scenen når de takker for seg etter «The Devil You Know» (fra The Lines We Cross). Dermed får vi «Bluebird» fra Road To Ruin som ekstranummer. Men så er det slutt..

Dette var en skikkelig vitaminpille av en konsert. Både for publikum, og – virket det som- for bandet. Etter Vaktbua har Pristine to konserter til i Norge, før det bærer ut i Europa i april.