Runde tall er verdt å feire, og 20 år i rockens tjeneste er intet unntak. Fredag sto et (for)rykende jubileumsshow på menyen og vi ble servert rock’n roll som bare Carburetors lager det.

Hvis et bilde kunne lukte: Svidd gummi og brylcreem! The Carburetors sparer ikke på kruttet!Foto: Terje Ottesen

Første låt ut, "Burning Rubber", setter publikum i akkurat rett stemning! Den smelles i gang med rikelig med pyro-effekter, som også drar seg mer eller mindre over de tre neste låtene også. Hellfire runder av første del med seige, kule riff i inngangen.

De er rutinerte, flinke musikere, men lider heldigvis ikke av den litt blaserte likegyldigheten som av og til kan skinne gjennom hos band som har blitt for bortskjemt med et begeistret publikum. Det er trøkk fra første stund, åpenbart elsker de å stå på scenen! Jeg kan ikke annet enn å la meg rive med, dette er SÅ fett!

Det slutter ikke der. Selv om pyroen tar en liten pause, gjør bandet på ingen måte det samme.

Det er garasjerock. Det er noe jordnært og ekte over det, og jeg får litt samme følelsen som når jeg lytter til Mötorhead og Turbonegro. Ukomplisert, men ikke enkelt, og mest av alt veldig umiddelbart. De leker litt med metal-sjangeren, men har røttene solid plantet i rocke-jord. På noen av låtene, som f.eks. "Whole Town Is Shakin’", tenkte jeg at det nesten hadde passet med et dansegulv i forkant av scenen, hvor damer med femtitallskjoler kunne fått svingt seg ført av kule karer med sleik og skinnjakker.

Og sleik og skinnjakker var godt representert i publikum, men de var på langt nær alene. En broket forsamling både alders- og stilmessig hadde alle kommet for å føle seg litt tøffere når de dro enn når de kom, og ingen ble skuffet her.

I tillegg til å feire 20 år, sparket de i gang det nye året med ny skive, og lyttertall fra strømmetjenestene avslører at fansen er begeistret. "Rock Until We Die" fra siste skiva (red. anm.: Drinking From The Skulls Of Our Enemies) ble veldig godt mottatt også på konsert, og utvilsomt er dette med på å gi bandet legitimitet som en stemme på rockescenen også framover. Her er det ingen spor av rusk i forgasseren, dette kan brumme i mange år til.

Men konsertkvelden har en ende, og hoveddelen ble avlsuttet av imponerende flammeblåsing til låta Fire it up. Men vi dro ikke før vi hadde jublet fram både to og tre låter til. Det hele kuliminerte i når Carburetors fikk begge kveldens supportband opp på scenen for å avslutte slik konserter skal avsluttes; med "Burnout". Jeg gleder meg allerede til neste jubileum!

Intervju

I etterkant fikk jeg anledning til å stille trommeslager Chris noen spørsmål til glede for Festivalguidens lesere.

- Dere feirer rett over 20 år med rock n'roll nå - hva er det beste dere ser tilbake på i åra som har gått? Regner med det er mange høydepunkter å trekke fram, men noen som skiller seg særlig ut?

- Høydepunktene er mange, men platekontrakt med SPV, omfattende turnering i Europa og at vi har fått mulighet til å spille med noen av våre største helter må trekkes fram i den sammenheng. I tillegg har vi jo vært heldige å fått spille på mange superkule festivaler rundt omkring på det Europeiske kontinentet. Rocken har tatt oss steder vi sannsynligvis aldri hadde fått mulighet til å oppleve ellers. Må også trekke fram alle de fine folka som har backa oss opp og gitt oss fantastisk support i alle år.

- Hva tenker dere om den musikalske utviklingen til Carburetors i løpet av disse årene?

- Vi har stort sett like retningsgivende musikalske preferanser, Ac/Dc, Motorhead, Kiss, Judas Priest med flere. Dette er grunnsteinene som motiverer oss når vi skriver musikk, og som fortsatt inspirerer. Står man fast i den kreative prosessen, hjelper det alltid å dra fram klassikerne fra de gamle heltene. Det skal ikke mer til. Når det kommer til utviklingen så har vi nok endra oss i takt med erfaringene vi har fått, blant annet fra flere hundretalls live show, i studio og skriveprosess generelt. Men når det er sagt vil jeg påstå at musikalsk har vi nok ikke endret retning eller sjanger nevneverdig. Det er fortsatt Motorhead møter Elvis med en dose Chuck Berry, ispedd litt Kiss. En suveren oppskrift egentlig som vi mener vi har funnet opp sjøl. Vi har kalt den Fast Forward Rock'n'Roll.

- Dere har jo akkurat sluppet nytt album, første på nesten 8 år - har dere sittet lenge på dette materialet eller har lysten til å lage nytt kommet den siste tida? Hvordan føles det å kunne presentere nytt materiale på jubileumskonsert?

- Vi har vært svanger med skiva siden rett før COVID. Den skulle egentlig slippes i mars 2020. Turne og alt var booka. Sånn blei det ikke. Vi valgte å vente, men hadde aldri trodd det skulle ta så lang tid. De første låtene ble lagd tilbake til 2016, og har vært med oss en stund. Det er skikkelig digg å få det ut! Mottakelsen har vært upåklagelig. I skrivende stund har vi drøyt 70 000 streams på den nye skiva etter snaut to uker, noe som er en svært god tilbakemelding.

Det var selvsagt helt fantastisk å kunne få dele både låter live, og ikke minst skiva i i fysisk format på Rockefeller. Det blei en magisk aften rett og slett.

Vi har flere fete låter i banken og kommer til å fortsette den kreative prosessen, så får vi se hvor lang tid det tar. Vi er svært strenge med oss sjøl og har som motto at skiva må innholde: All killers - No fillers!

- Blir det flere konserter/turné i anledning ny skive?

- Det er planlagt, og planlegges, både konserter og turneer i tida som kommer, So stay tuned