Arch Enemy og Behemoth på Sentrum Scene

Finalefest!

Arch Enemy @ Sentrum Scene, 06.11.20222 - Photo: Terje Ottesen

Behemoth innledet seansen på Sentrum Scene før Arch Enemy avsluttet som bare de kan.Foto: Terje Ottesen

Søndag 6. november markerte ikke bare slutten på uke 44, det var også avslutningen på The European Siege-turneen som Behemoth og Arch Enemy, med support fra Unto Others og Carcass, har vært på siden september. Et utsolgt Sentrum Scene satt rammen for opplevelsen, fylt til randen av fans som har ventet lenge på denne muligheten. Turneen føyer seg inn i rekken av planlagte arrangementer som ble corona-avlyst i 2021, og som endelig kunne gjennomføres nå i 2022.

Behemoth

Jeg ankom i det Behemoth var nesten ferdig rigget, og forventningen hadde fått rikelig med tid til å bygge seg opp i forkant av konserten. Behemoth var min inngangsport til Black Metal og har derfor en spesiell plass både i hjertet og på spillelistene. Og det skuffet ikke! Stemningen ble satt med intro-låta "Post-God Nirvana", og bygget seg videre opp med "Ora Pro Nobis Lucifer" og "The Deathless Sun" fram mot "Ov Fire and the Void", hvor taket formerlig løftet seg! Av andre høydepunkt vil jeg trekke fram raske og hardtslående "Conquer All", der growlingen nesten snakket til oss fra avgrunnen. Det religiøse tilsnittet ble enda tydeligere i "Bartzabel", der hetta til vokalist Adam Darski var byttet ut med et overdådig, sort kardinal-hodeplagg.

Behemoth benyttet også anledningen til å adressere situasjonen i Europa. Som hjemmehørende i Polen, nabolandet til Ukraina, befinner de seg som de beskrev “right next to bullshit”. Dette ble overgangen til "Off to War", som for å beskrive stemningen i landene rundt krigssonen. Passende etterfulgt av "No sympathy for Fools", for å vise fingeren til okkupantene.

Sceneshowet hadde rikelig med pyro-effekter og blålilla røyk-søyler. Jeg fikk følelsen av å bli utsatt for elementene ild og vann, der spenningen lå i de store motsetningene og kontrastene. En veldig passende ramme til musikken, som er overdådig MYE på så mange måter. Behemoth avsluttet med blytunge og seige "Blow Your Trumpets Gabriel", etterfulgt av "Chant for Eschaton 2000" som outro.

Arch Enemy

Arch Enemy @ Sentrum Scene, 06.11.20222 - Photo: Terje Ottesen

Arch Enemy på Sentrum Scene, 6. november 2022Foto: Terje Ottesen

Etter denne utladningen fikk publikum en liten halvtimes pause mens Arch Enemy rigget, akkurat nok tid til å få igjen pusten. Og Arch Enemy åpnet med et smell! "Deceiver, Deceiver" fra den siste skiva Deceivers, er rask og rett på sak. Sjokkeffekten når nydelige vokalist Alissa White-Gluz growler var der i aller høyeste grad, særlig for meg som ikke kjenner bandet så godt fra før.

Lydbildet til Arch Enemy er hardt og tungt, men lener seg mer mot klassisk heavy metal i riffene og melodilinjene. Det er en spennende kombinasjon som gir låtene et tidløst preg og lang holdbarhet. Sceneshowet bombet oss med lys, fart og energi. Arch Enemy sparte litt mer på pyroen enn Behemoth, men hadde til gjengjeld mer variasjon i lyssettingen. Energien på scenen var med på å løfte opplevelsen, og publikum holdt ikke begeistringen tilbake. Alissa fikk oss med i velregissert klapping under "Ravenous", og under "My Apocalypse" var det et hav av mobillykter i salen. Høydepunktene kom som perler på en snor. Jeg vil særlig trekke fram "The Watcher" fra den siste skiva, samt singelen Handshake with Hell, som med all tydelighet viser at Arch Enemy fortsatt er på ballen og lager knallfin metal. Andre som har fulgt bandet lenger, vil nok kanskje trekke fram "The Eagle Flies Alone" - responsen fra salen var umiddelbar.

I løpet av kvelden resulterte engasjementet hos publikum i utstrakt crowdsurfing og mye bevegelse på gulvet, og vaktene skal ha fortjent skryt for håndtering av menneskemengden. Her ble det holdt stramt kontroll på avstand til pyroeffektene og sikkerheten ble ivaretatt uten at det la noen demper på stemningen.

Vi ble oppfordret til allsang til "Sunset of the Empire"-riffene, og jeg er nok ikke alene om å være ganske hes nå dagen derpå. "As The Pages Burn" tok det videre i etterkant, og ble en overgang til det som må være kveldens vakreste gitarsoloer i instrumentalen "Snowbound". Dette var konsertens svar på klinedansen, og ga oss i publikum en mulighet til å hente oss inn før vi ble blåst av banen igjen av "Nemesis".

Det hele ble avrundet på episk vis med klassiske "Fields of Desolation", nok en låt med deilige gitarsoloer. Det satt som et skudd; storslagent og vakkert! Et perfekt punktum for vår konsertkveld og en verdig avslutning på en lang turné.