AsagraumFoto: Svein Frydnes

Torsdagen og fredagen av årets Spetakkelfestivalen hadde vært utrolig bra å overvære. Nå var det tid for avslutningsdagen, en dag som bød på både dramatikk og stress, men først og fremst mye god og spennende musikk.

Lørdag

Lørdagens oppstartsband, Powerage, måtte melde avbud i siste liten. Dermed ble det litt ekstra tid før det ble liv på scenen denne siste dagen på årets Spetakkelfestivalen.

Jeg benyttet muligheten til å få en kjapp prat med festivalens to ledere, Pål Borgersen og Per-Joar Spydevold. To markante personer i musikkmiljøet, som ikke bare har ledet festivalen med stø hånd, men som også bidrar musikalsk; Pål på fredag med Blindfolded, og Per-Joar skulle på scenen senere med sitt Kampfar. Det er da to fornøyde, men også litt stressete festivalsjefer Festivalguiden møtte en liten time før siste dag av Spetakkelfestivalen blir sparket i gang.

Festivalsjefene Pål Borgersen (til venstre) og Per-Joar Spydevold.Foto: Svein Frydnes

Hvordan har festivalen forløpt så langt, lurer jeg på?

- Festivalen har gått over all forventning. Publikumstallene har vi ikke oversikt over, men ellers har alt gått som planlagt.

Fortell litt om bakgrunnen for Spetakkelfestivalen.

Pål: Jeg startet festivalen i 2016, da på et sted som het Bølgen. Det vokste vi ut av, og flyttet over til «Sliperiet», og nå har vi inntatt Jotron Arena. Grunnen til at vi i år har 3 dagers-festival, er på grunn av at det er lenge siden festivalen er arrangert av naturlige pandemi-årsaker. Jeg startet festivalen, og fikk med meg Per-Joar (Spydevold) etter hvert.

Per-Joar: Festivalen startet på en måte som en finger mot de fleste. Oppfatningen var at det ikke gikk an å få til noe i Larvik. Vi ville vise at – visst f… går det an å få til noe i Larvik! Målet for festivalen er 500+ daglig, så får vi se om vi klarer det.

Begge festivalsjefene spiller selv i band som opptrer på Spetakkelfestivalen; Pål med Blindfolded (fredag) og Per-Joar med Kampfar (lørdag). Jeg lurer på hvordan det er å kombinere det å være utøvende artist på egen festival med rollen som festivalsjef.

- Det blir en del stress, selvfølgelig. På den ene siden skal en konsentrere seg om rollen i festivalledelsen, og de utfordringer det innebærer, og samtidig skal en prøve å forberede seg til å gjøre en best mulig opptreden med bandet. Men det går bra. I dag ble det riktignok vel mye utfordringer. Først kanselering av dagens første band, Powerage. Deretter fikk Konvent problemer med kansellering av fly, og instrumenter som ikke kom fram. Men det ordner seg.

Per-Joar Spydevold og Pål Borgersen sier at samarbeidet dem imellom fungerer veldig bra, i tillegg til at de føler de har samfunnet, inkludert politikerne, med seg. Alle er enige om at dette skal en få til.

- Uten goodwill blir det ikke mulig å arrangere festival, avslutter festivalsjefene Pål Borgersen og Per-Joar Spydevold.

Da er det tid for litt mer rock n’ roll, eller Spetakkel om du vil…

Suicidal Ninja Monkeys erstattet Powerage på kort varselFoto: Svein Frydnes

Som følge av Powerage sitt avbud, er det pønkerne i Suicidal Ninja Monkeys som får æren av å starte festivalens siste dag. Ninja-apekattene har gitt ut to album, det siste i mars i år – Monkeys Have A Tale. Suicidal Ninja Monkeys har hentet inspirasjon mange steder fra, men mine tanker går helst i retning gode, gamle Ebba Grön (jepp, jeg har vært på konsert med dem) og Ramones (jada, vært på konsert med dem, også). En intensitet og råskap og punk-attitude det er lenge siden jeg har sett. Gitarist Christopher Haugan Lyngedal er høyt og lavt, men lander hele tiden på beina. Synger bra gjør han også, og har et passe sløvt uttrykk. Vokalist, og gitarist, Dan Isak Arneson imponerer med bra stemme og stødig gitarspill. Begge disse med passende pønka utseende. Espen S. Høksnes (bass) og Graeme Thompson på trommer sørger for den stødige rytmen. Låtene er catchy og heftige. Flotte tekster og bra refreng. Jeg blir skikkelig glad av å høre på Suicidal Ninja Monkeys. Disse kommer til å svirre på spilleren i lang tid. Underveis i konserten får de besøk på scenen av Thomas Melby fra Stagedive Suicide. Og før eller siden kommer det kanskje (forhåpentligvis ikke) til å ende med et stagedive suicide, for her tas ingen hensyn. Rått og vilt og «total punk». Drivende punk i moderne form, og med dyktige musikere. Og ikke minst bra låter. En hilsen ble også sendt til en viss Vladimir, i form av låta «Send’em Off»: «They send’em off to hell, to defend the lies they tell». Dette ble en aldeles strålende åpningskonsert, og overgangen til neste band kunne knapt vært større…

Konvent fra DanmarkFoto: Svein Frydnes

Neste band ut er nemlig danske Konvent, frontkvinner for tung, seig doom, med kanskje den dypeste vokalen presentert på festivalen. Oppladningen til konserten for de danske piger kunne neppe vært verre, med kansellerte, ombookete fly og til slutt bagasje som ikke kom fram og kort forberedelsestid før konserten. Men Konvent stilte opp og gjorde en grei konsert. I motsetning til forrige band, er det lite variasjon i låtene til Konvent. Vokalen er en dyp buldring hvor en ikke hører tekst. Instrumentalt er det mer variert. Sophie Lake på gitar skaper flotte melodilinjer. Men jeg savner litt utadvendthet. Mulig er bandet slitne (sannsynligvis), men hva med et lite smil? Beklager, dette ble dessverre ikke den store opplevelsen for meg. Jeg hadde gledet meg til å se/høre bandet, synes de har mye bra på plate, men denne kvelden traff de meg ikke. Mulig jeg var litt for høyt oppe etter Ninja Monkeys’ene?

Bassist i Asagraum, Makhashanah (Henriette Bordvik) Foto: Svein Frydnes

Det blir ikke mer lystig når neste band entrer scenen. Men nå en annen stil. Med nederlandsk-baserte Asagraum er det black metal som gjelder. Det er monotont, det er tungt og det er kontant. Hele settingen er så gjennomført black; fra musikk til lys til bekledning og sminke. Bandet består i utgangspunktet av to jenter, Obscura (Hanna van den Berg) på rå vokal og gitar, og A. Morthaemer (Amber de Buijzer) på trommer. Med seg har de Makhashanah (Henriette Bordvik) på bass og Morgane Rake på gitar. Sammen utgjør denne kvartetten et mørkt ensemble som byr på noe av det bedre innen black metal. Låtene var hentet fra de to albumene de til nå har gitt ut; Potestas Magicum Diaboli (2017) og Dawn Of Infinite Fire (2019). Veldig bra konsert!

Rise of VoltageFoto: Svein Frydnes

Neste band på scenen har vi vært innom før, i artikkelen fra dag 1 og 2, nemlig Rise Of Voltage. Dette er bandet med alpinisten Dominik Paris som frontmann og vokalist. Men nå er skiene lagt bort og, i følge ham selv, nervøsiteten enda høyere enn før han skal sette utfor løyper som Kitzbühel og Wengen. Nå skal han yte i tre kvarter, ikke bare 2 minutter. Imidlertid er det ikke lett å se om han er nervøs når han entrer scenen. Det er fullt øs fra begynnelse til slutt. Paris står sjelden stille på scenen, han hopper og spretter mer enn han gjør ned «Streif», vokalen er rå, ren og bra. Med seg har han en solid trio, som naturlig nok kommer litt i bakgrunnen i forhold til sin mer berømte vokalist. Men konserten hadde ikke vært mye bare med Paris sin vokal. Bandet har gitt ut et album, Time fra 2019. En av låtene er «You Will», hvor han får med seg Pål Borgersen fra Blinfolded (og festivalledelsen) med på vokal. Absolutt en bra konsert. Når Dominik Paris legger skiene på hylla, kommer vi nok til å høre mer fra dette bandet.

Insidious DiseaseFoto: Svein Frydnes

Insidious Disease kommer fra Oslo, har gitt ut to album, spiller death metal og har en vokalist med selvlysende gule øyner (eller linser..). Det var kortversjonen. Den litt lengre versjonen er at dette er solide saker. Gjennomført bra. Live minner det meg litt om Blood Red Throne, men de er så absolutt seg selv. Låtvalget er plukket jevnt fra begge albumene, som ble gitt ut i henholdsvis 2010 og 2020. Vokalist Groo (Marc Grewe) har, i tillegg til selvlysende øyner, en utrolig rå stemme. Den buldrer gjennom salen, og det er mulig å høre hva han synger. Med seg har han et solid ensemble, og sammen skaper de en flott konsert.

KampfarFoto: Svein Frydnes

Kampfar er velkjent for de fleste. Musikken går under betegnelsen pagan black metal. Men genren til side. Pakken Kampfar leverer er det viktigste. Det er ikke bare bra musikk, men også et stilig sceneoppsett, som sammen med aktører som vet hvordan de skal opptre, gjør at dette blir en «forestilling» på høyde med Vreid sin konsert dagen før.

Konserten åpner med låta «Our Hound, Our Legion» fra albumet Djevelmakt. Deretter er det tid for en lite «tale» av Dolk (Per-Joar Spydevold), som prater litt om å få til det en har lyst til, for eksempel Spetakkelfestivalen:

- Visst faen kan vi få det til i Larvik!!!!

Og ingen sier ham i mot på det. Deretter kjøres det på med et passende utvalg låter fra mesteparten av Kampfars karriere og katalog (8 album, samt et som snart er å høre der du helst hører musikk).

Bandet er supertight, slik jeg alltid har opplevd Kampfar. Spydevold er en fantastisk frontmann, men de er ikke borte de andre, heller; Jon Bakker på bass/vokal og Ole Hartvigsen på gitar, samt Ask på trommer. Det er ikke et feilskjær. Bandet har full kontroll. Rett og slett en maktdemonstrasjon. Herlig!

Kvaen fra SverigeFoto: Svein Frydnes

Spetakkelfestivalen 2022 avsluttes med svenske Kvaen. Et relativt nytt band, med to album på samvittigheten. Bandet er i utgangspunktet et soloprosjekt for Jacob Björnfot, men med seg på scenen har han en solid trio. Musikken er av typen black, med litt viking i seg. Det går fort i svingene, trommene holder et enormt tempo, det samme gjør gitar/bass. Noe av det som skiller Kvaen fra andre band i samme klasse, er gitarsoloene Rasmus Rova legger på inne i låtene. Soloer som legges oppå Björnfot sin vegg av gitarlyd. Nettopp det som bidrar til at denne konserten hever seg de nødvendige hakkene, og gjør at en spisser ørene det lille ekstra, til tross for at en begynner å bli sliten etter tre dager med heftig musikk. Kvaen avslutter med sin kanskje mest kjente låt – «Revenge By Fire» fra albumet The Funeral Pyre. Perfekt avslutning på en flott konsert, som avsluttet en utrolig flott festival.

Etterord

En liten oppsummering etter å ha fått overvære tre dager med til dels tung musikk i en idrettshall i Larvik:

Inntrykket jeg sitter igjen med, er en utrolig fin atmosfære og en strålende organisering. Jeg har nevnt det før, men tar det gjerne igjen: Alt er så greit tilgjengelig – drikke, merch, bra toalettforhold og om sulten gnager – 17 meter å gå til ok grillmat. Crew-folket står klar til å hjelpe og security har som vanlig rolige dager, som de pleier å ha det på metal-festivaler. Lyden? Perfekt! Og lyset også veldig bra. Noen minus å finne? Nei, egentlig ikke. Bortsett fra at det var alt for få folk innforbi dørene. Men jeg sier som Dolk:

«Visst faen får dere det til i Larvik»!