I 2006 gav Green Carnation ut albumet The Acoustic Verses. I fjor skulle 15-årsjubileumet feires med turné. Det satte en viss pandemi stopper for, men nå er gruppa klar for feiring. Og første stoppested på turnéen var Vennesla på fredag.

Green Carnation startet sin Accoustic Verses Tour "hjemme" i Vennesla kulturhus.Foto: Svein Frydnes

På «hjemmebane»

Tre av bandets medlemmer har vokst opp i Vennesla, og da er det ikke unaturlig å ha turnéstart akkurat der, med mye familie og venner som kjenner Kjetil, Michael og Jonathan godt. Salen burde vært fylt til randen, men det var den dessverre ikke. Det var relativt mange av de vel 200 setene som stod tomme. Dessverre, det er ikke hver dag Vennesla får besøk av band av et slikt format. Til gjengjeld fikk de som hadde møtt opp solid valuta for inngangspengene.

Låtlista var naturlig nok bygd opp rundt jubileumsalbumet The Acoustic Verses. Men på forhånd hadde bandet gått ut med at de på hver konsert ville spille en unik coverlåt. I tillegg fikk et par låter utover platas låter.

Det hele starter nedtonet og vakkert med «Sweet Leaf» og «Alone». Nedtonet lyssetting, vakker musikk og et publikum som sitter andektig lyttende. Det kan virke som bandet generelt, og vokalist Kjetil spesielt, er litt nervøse, litt anspente. Men gjennomføringen er likevel utrolig bra.

Etter disse to låtene er det tid for litt småprat fra Kjetil Nordhus, før albumets «hovedlåt», «9-29-045» introduseres. En magisk låt, både i innhold, oppbygging og musikalitet. Her får vi alt fra de stille, sarte partiene til de mer heftige satsene. Det er bare å sette seg tilbake i stolene i storsalen på Vennesla Kulturhus, og la seg føre av sted på musikkens vinger. Det er vakkert.

Trives best i mørket

Og vakkert kan en bruke stort sett på alt som blir fremført denne kvelden. Det er lite metal over konserten, denne kvelden – og for så vidt hele turnéen – er viet de myke tonene. En tid for nytelse.

Som sagt er det ikke bare egne låter som fremføres, også noen cover-låter er det satt av plass til.

Den første anser nesten Green Carnation som sin egen, da de har spilt den så ofte. Men det er en gammel låt, fra den tida Kjetil Nordhus var ung, og så på tv-serier han egentlig ikke hadde lov til å se, som for eksempel «Mot alle vindar» (eller «Mot alle Vidar», som Nordhus trodde den het…). Vi snakker selvfølgelig om Jon English sin nydelige «Six Ribbons». Og det går et hengivent sukk gjennom salen (i hvert fall hos den kvinnelige andelen) når sangen introduseres, og ikke minst spilles.

- Men nå må vi ned i mørket igjen, sier Nordhus,

- Det er der vi trives best.

Hva passer da bedre enn «High Tide Waves». En mørk, litt dyster sang. Med tung instrumentering, og nydelig gitarspill.

Gitarspillet må nevnes. I Terje Vik Schei sitt fravær har Trond Breen steppet inn på gitar. Og han fyller rollen til fulle. Dette er også en musikkform som nok passer Breen veldig godt. I tillegg til sine akkustiske gitarer, håndterer han også lapsteal. På andre siden av scenen sitter Michael Krumins, en ener på diverse strengeinstrumenter. Disse to utgjør en vesentlig del av den instrumentale biten. Men uten resten hadde det blitt tynt. Stein Roger Sordal på bass, og av og til gitar. Og vokal. Kenneth Silden på tangenter. Og Jonathan Perez på trommer. Og så Kjetil Nordhus på nydelig vokal. En fantastisk dyktig gjeng, som sammen skaper magi denne kvelden i Vennesla Kulturhus.

Coverlåter og theremin

Det er sagt at hver konsert skal inneholde en unik coverlåt, som ikke er presentert på forhånd. Kveldens overraskelse er det Michael Krumins som står for når han presenterer sin egen instrumentale «Stardust», fra sitt kommende soloalbum. Herlig låt, nydelig spilt.

Deretter er det Stein Roger Sordal som får litt alenetid til å fremføre «The Burden Is Mine… Alone». Ikke bare spiller han bra, Sordal har også en utrolig flott stemme. Nydelig!

En verdenspremiere (i tillegg til Krumins «Stardust») får også publikum i Vennesla. Nylig spilte Green Carnation inn låta «Time In a Bottle» av Jim Croce, og denne blir for første gang fremført live. En vakker, rolig låt.

Det nærmer seg slutten, og bandet avslutter kvelden med «Lullaby in Winter» fra albumet A Blessing in Disguise. Men publikum vil ha mer, og gir bandet trampeklapp til Nordhus spør om de vil ha en sang til. Et rungende JA er svaret.

- Det var godt, for tilfeldigvis har vi øvd inn enda en låt.

Så er det klart for den usigelig vakre «Maybe?», med innslag av Michael Krumins på det elektroniske instrumentet theremin. Det blir en heftig avslutning: så nydelig, så kraftfullt!

Og så er det slutt. Publikum forlater salen med ro i hjerte og sjel, og Green Carnation kan gratulere seg selv med en prikkfri turné-premiere. Nå bærer det ut på veien i Europa, før det hele avsluttes 23.september i Kilden i Kristiansand. Der bør publikum kjenne sin besøkelsestid.