The Last Internationale traff Ravnedalen Live som lyn fra klar himmel!Foto: Svein Frydnes

Årets Ravnedalen Live ble arrangert i vakre Ravnedalen i perfekt vær den siste helga i juli. Rammen kunne ikke vært bedre, med sol og passende temperatur, mange glade mennesker og en spennende lineup.

Kvalitet og nye/gamle kjenninger fra første band. Ole Kirkeng og bandet var en fin start på kvelden.Foto: Svein Frydnes

På festival i det grønne

Første artist ut på fredagen var Ole Kirkeng. Norsk Spelemannsprisvinner fra 2021 i klassen country. Sist obeservert solo på Krs Americana for et par år siden. Det var en fornøyelse da, og sammen med bandet denne kvelden fikk han vist oss hele spekteret. Bandet består av unge, men langt fra både uerfarne og uoppdagede musikanter som har dukket opp i flere sammenhenger i løpet av sesongen.

Dessverre var det ikke så mange som hadde møtt opp for å høre på dem. Til tross for flott vær og grei temperatur, så var det ganske så glissent foran scenen. Heldigvis begynte det å sige på med folk, og før neste artist stod klar på scenen, var det godt med folk ute på den grønne plenen.

Nydelighet på alle plan med Ane Brun.Foto: Svein Frydnes

Vakkert med Ane Brun

Ravnedalen Live hadde satset i hovedsak norsk i år, og fredagen var helnorsk. Også neste artist kunne skilte med Spelemannspris. Ikke bare en pris har hun vunnet, men hele tre Spelemannspriser har funnet veien til hennes peishylle. Ingen ringere enn Ane Brun var fredagens andre artist.

Både Ane Brun og bandet hennes stiller i helhvitt. Hun åpner med tittellåta fra hennes siste album, After The Great Storm, som kom ut i 2020. Nydelig sang. Det er så vart, så sanselig. Hun fortsetter med «Honey» fra samme album, og det skal vise seg at det meste av konserten dreier seg om låtene fra dette albumet. Ane Bruns stemme er nydelig. I ryggen har hun et solid ensemble bestående av tangenter, bass, cello, gitar og ikke mindre enn to slagverk. Imponerende når en tenker på hvor mye playback vi vanligvis blir presentert for. Her er det ekte. Ane Brun svever over scenen, danser, flørter med publikum og lar sin innsmigrende musikk strømme ut over et lyttende publikum. Rolig først, deretter mer heftig, mer funky. Hun får publikum til å danse med. Det er vakkert.

Ane Brun avslutter med «These Days» og «Do You Remember» fra albumet It All Starts With One fra 2011. En nydelig avslutning på en herlig konsert.

Sivert Høyem og Madrugade fortsetter der de slapp for tre år siden. Ren magi!Foto: Svein Frydnes

Magisk avslutning

Det er stor sannsynlighet for at de fleste som hadde samlet seg i Ravnedalen denne kvelden, var kommet for å se og høre Madrugada. For da de entret scenen, var det nærmest fullt fra scenen og bakover. Det var en spent stemning. For tre år siden var Madrugada i Ravnedalen sist, da for å feire 20 års-jubileumet til debutalbumet Industrial Silence. Nå skulle det leveres et fullt set. Og de leverer!

Madrugada åpner med «Running From the Love of Your Life» fra comebackalbumet Chimes At Midnight, som kom ut i januar i år. Det er ikke all verdens fart i Madrugada den første delen av konserten. Det handler mye om Sivert Høyem og hans, for all del, vakre stemme. Men det er lite fres i bandet. Heldigvis snur det, så publikum kan få opp varmen. Midtveis girer de opp, etter særdeles rolige «Honey Bee», med «Black Mambo». Og nå går det rette veien. Intense «Salt» og «Blood Shot Adult Commitment» skaper liv blant publikum, og endelig får vi høre at det er liv i trommis Jon Lauvland Pettersen. Bandet er tight som alltid, og Sivert Høyem sin stemme svikter ham fremdeles ikke. Cato «Salsa» drar til med en skikkelig gitarsolo på fremdeles like nydelige «Majesty». Lyden er perfekt. Og som siste ordinære låt får vi velkjente «Strange Color Blue».

Naturligvis får vi ekstranummer. Først «Vocal» og så et par låter fra det siste albumet. Og så, naturligvis siden hun likevel nettopp har gått av scenen, vakre «Lift Me» med Sivert Høyem og Ane Brun i nydelig duett. Herlig!

Konserten startet noe tamt, men utviklet seg til en flott avslutning av Ravnedalen Lives første dag.

Bandet som bare blir bedre for hver gang - Violet Road kaprer fansen fra nord til sør.Foto: Svein Frydnes

Gutta fra nord

Dag 2 av årets Ravnedalen Live vartet opp med like bra festivalvær som dag 1. Og vær er viktig. Det å kunne slappe av på en grønn gressplen i sola, nyte god mat og drikke. En perfekt ramme rundt et slikt arrangement. Det ble klaget litt over toalettfasilitetene på fredagen, men arrangørene hadde ryddet opp i det til lørdag. I det hele tatt synes jeg arrangørene, med Dirty Old Town i spissen, gjorde en flott jobb og hadde samlet en dyktig gjeng med frivillige til å bespise, bedrikke og alt annet et forventningsfullt publikum måtte ha behov for.

Men uansett hvor godt både matservering, drikkestasjoner og dofasiliteter fungerer – det er tross alt musikken de fleste er kommet for. Selv om artistene nok til tider måtte jobbe litt ekstra for å trenge gjennom veggen av skravlende stemmer.

Første band på scenen denne lørdagen var Violet Road fra Kåfjord kommune i Troms. Musikken er litt pop, litt indie og litt rock. Jeg har sett dem noen ganger før, og de blir bedre og bedre for hver gang. Mye humor fremdeles, tight band, og mye mer rocka enn de var før. Violet Road leverte en veldig bra konsert for et fåtall publikum. Dessverre, de som somlet med å komme seg opp i dalen gikk glipp av en flott åpning av dag 2. Blant kjente låter som «Jericho», «A Whole Lot Better» og «Face of The Moon», får vi også ei ny låt – «Det e Bare Vi». Herlig, frisk låt. I det hele tatt er det noe befriende med denne gjengen fra nord. Glimt i øyet, freske fraspark, vitser og nydelige vokalharmonier. Konserten avsluttes med en av deres mest kjente låter – «Can You Hear The Morning Singing».

Et fyrverkeri

Delila Paz kunne uten tvil ledet hele publikum utfor stupet. The Last Internationale kommer til å bli husket på Sørlandet for denne konserten i uoverskuelig fremtid.Foto: Svein Frydnes

Etter Violet Road var det klart for det bandet som det kanskje var blitt pratet mest om før festivalen, nemlig The Last Internationale fra USA. Et band som har turnert gjennom hele Europa den siste tiden, spilt på store festivaler som Hellfest og Pink Pop, varmet opp for band som Kiss, Guns n’ Roses og Deep Purple, og nå står på scenen i Ravnedalen som band nummer to på lørdags ettermiddag.

Jeg må innrømme at jeg kjente ikke til bandet fra før, hadde hørt navnet bli nevnt noen ganger, men ikke hørt noe særlig på musikken. Og det jeg hadde hørt, synes jeg ikke var spesielt spennende. Så feil kan en ta! The Last Internationale kan ikke bare høres på, de må i høyeste grad oppleves. Hva de spilte, vet jeg ikke. Men at de fenget interessen og hele meg med sin entusiasme, spilleglede og friske låter, det er det ingen tvil om. Låta de åpnet med, «Life, Liberty, and The Pursuit of Indian Blood», var et skikkelig kick. Etter det bare eksploderte det! Med en heftig Delila Paz på vokal og den energiske Edgey Pires på gitar i spissen ble det et fyrverkeri av en konsert. Bak seg hadde de tre eminente musikere som holdt godt tritt med de to grunnleggerne av bandet. Paz har en herlig stemme, og en fremtreden som river med seg folk. Hun skriker, danser, synger, flørter og er et oppkomme av energi. Under konserten tar hun seg like godt en tur ut blant publikum, og får dem med på å sette seg ned sammen med henne, før hun inviterer hele gjengen opp på scenen til avslutningslåta. Det oppstår nærmest et fullkomment kaos, men de som følger oppfordringen oppfører seg fint. Det er i hovedsak den kvinnelige delen av publikum som tar i mot invitasjonen om en dans med Delila Paz og hennes medmusikere. Moro var det, herlig befriende, og mange følte at de allerede hadde fått det beste årets Ravnedalen Live kunne by på.

Katrina & co levde ikke helt opp til forventningene, men fikk manet til litt allsang og dans mot slutten.Foto: Svein Frydnes

Solid rap

Men det skulle komme mer. Først i form av, etter min mening festivalens eneste skuffelse, Katrina from Katrina and The Waves. Jeg så dem for noen år siden som oppvarming for Suzi Quatro. Da var det engasjement. Nå var det dødt. Katrina selv virket uinspirert, bandet litt mer engasjert. Men mye playback trakk ned. Riktignok tok det seg noe opp på slutten, når vi fikk de mer kjente Katrina and The Waves-låtene «Love Shine a Light», «Do You Want Crying» og «Walking on Sunshine». Da våknet folk og allsangen og dansen kom fram.

OnklP & De Fjerne Slekningene og Jaa9 leverte etter oppskriften, og det skal godt gjøres om noen stod igjen med annet enn tilfredsstillelse etter dette.Foto: Svein Frydnes

Det var nok ganske mange som ventet på OnklP & De Fjerne Slektningene. Og de ble ikke skuffet. Dette ble en kraftig opptur etter forrige artist. Her er det mye energi og råskap som skal ut i form av massivt musikalsk trøkk og ikke mindre massive tekster. Med seg på scenen har OnklP punkrockerne i Oslo Ess, for anledningen kalt De fjerne Slektningene. Det er tøft. Det er nydelig. Låtene er tatt fra alle tre utgivelsene til OnklP & De Fjerne Slektningene. Det gjør heller ikke noe at et stykke inn i konserten, på «Stor i Japan» kommer OnklPs tidligere samarbeidspartner – Jaa9 – inn på scenen og blir med på moroa en stund. Låta «Berlin» hevder OnklP handler om ei jente fra Kristiansandsområdet som stjal hjertet hans – og tråkket på det. Om det er sant, vites ikke, men ei flott låt ble det ut av det. Nå er det fylt opp foran scenen, og stemningen er stor. Konserten avsluttes, naturligvis, med «Styggen På Ryggen», også nå med Jaa9 som gjestevokalist. En aldeles strålende konsert»!

DumDum Boys har vært headliner mer enn én gang i Kristiansand, og selv om vi vet hva vi får, så er det like stas hver gang. DumDum Boys forever!Foto: Svein Frydnes

Veteranene skuffet ikke

DumDum Boys var lørdagens headliner. Det burde da også borge for god kvalitet. DumDum Boys er en av de fire store i norsk rock, og har holdt på lenge, helt siden 1985. Men de har det fremdeles i seg; rocken, attituden, tekstene, musikken. Det går ikke på tomgang. Prepple Houmb er (nesten) like fandenivoldsk og energisk som for 20-30 år siden, Kjartan Kristiansen (gitar) like kul og rocka. Bandet er tight og lyden god. Prepple får publikum med seg på allsang og de gamle slagerne blåses ut fra scenen – «En Vill En», «Tynn Tråd», «Enhjørning». Men også noe nytt, som «Så Som Så» fra i fjor. «Slaven Din» er bare utrolig vakker, ikke minst når Prepple får publikum til å synge med. Herlig! Dessverre får jeg ikke med meg de siste 20 minuttene, men jeg er strålende fornøyd med det jeg har fått servert.

Konserten med DumDum Boys ble en flott avslutning på en godt gjennomført festival. Nå er det bare å glede seg til Ravnedalen Live 2023, for det bør absolutt bli noe av etter denne suksessen.