Tons Of Rock 2022 - Dag 3

Lørdagen fikk en verst mulig start, da vi våknet opp til den grusomme nyheten om skyting og terror mot uskyldige mennesker som var ute for å hygge seg i Oslo. Det var mange som hadde en tung dag på Ekeberg, men heldigvis kunne folk møtes og høre god musikk. I slike tilfeller er det spesielt godt å være sammen.

Deep Purple @ Tons of Rock 20222 - Photo: Svein Frydnes

Deep Purple blir aldri feil.Foto: Svein Frydnes

Et minutts stillhet

Bokassa hadde fått oppgaven med å åpne dagen, noe de gjorde på en glimrende måte i solsteiken. De kjørte et bra set, blant annet låter fra den nyeste skiva, Molotow Rocktail. Skiva kom ut i september i fjor, midt under pandemien, noe som ikke var spesielt lurt i forhold til det økonomiske. Men den har mye bra musikk og nå turnerer Bokassa og får promotert plata, om enn noe sent.

Bokassa har masse trøkk; hardtslående, tøffe og bra vokal på alle tre.

Jeg fikk dessverre ikke med meg Vemod, som spilte i teltet samtidig som Bokassa spilte på Scream Stage. Dermed ble det å rusle over til hovedscenen, hvor Åge Sten Nilsen og Wig Wam gjorde seg klar for konsert. Her hadde det samlet seg mye folk, Wig Wam er tydelig populære. Og det er forståelig. Bandet, og spesielt vokalist Nilsen, lager et herlig show og får med seg publikum. Etter tre låter stoppes konserten, og Åge Sten Nilsen gir klart uttrykk for hva han mener om terrorhandlingen i Oslo natt til lørdag, før han samler publikum til et minutts stillhet. Og det var imponerende, og ikke minst rørende, å oppleve hvor stille det ble. At så mange folk, som i utgangspunktet er ut for å feste og ha det moro, klarer å være så til de grader stille, er imponerende. En flott og verdig markering.

Etter markeringen fortsetter konserten, og det er ingen ting å si på intensiteten og engasjementet til bandet, og etter hvert også publikum. Bra Wig Wam-konsert, med en dyktig vokalist i storform, og et solid band med gitarist Trond Holter i spissen.

Tunge takter

Kampfar @ Tons of Rock 20222 - Photo: Svein Frydnes

Kampfar - Det er suggerende. Tungt. Magisk.Foto: Svein Frydnes

Neste band jeg fikk med meg, var Kampfar på Scream stage. Bandet, med Per Joar «Dolk» Spydevold i spissen, spiller på det visuelle og brutale. Det er suggerende. Tungt. Magisk. Publikum responderer med massiv headbanging. Det brenner i bøtter på scenen. De doble basstrommene kjører monotont og tungt, bass og gitar lager en massiv lydvegg, mens «Dolk» snerrer ut sine mørke tekster. Veldig bra konsert. Veldig bra underholdning. Spesielt om en er glad i de mørke, tunge melodiene.

Fra Kampfar beveger jeg meg over til noe som ikke er spesielt mye lystigere, Oslo-bandet 1349.

1349 inntar scenen med to flammeslukere, noe jeg dessverre ikke var forberedt på, så jeg ble stående rett under den ene og ble dusjet med brennbar væske. Uten at det ødela noe utstyr, heldigvis. I likhet med Kampfar, er også 1349 veldig visuelle i sin framtoning. Det er flammeslukere, fakler og CO, medlemmene er sminket og utkledd. Bandet spiller bra, lyden er dessverre ikke veldig god. Men der jeg står høres det ikke alt for galt ut. Dette er første jeg ser 1349, et band jeg lenge har hatt på «må se»-lista. Jeg blir ikke skuffet. Dette er teknisk veldig bra. Råtøft. Masse bra spilling. Veldig bra avslutning med «Abyssos Antithesis».

Symfoni og vikingmetal

Within Temptation @ Tons of Rock 20222 - Photo: Svein Frydnes

Sharon den Adel fra Within Temptation.Foto: Svein Frydnes

Turbonegro droppet jeg, valgte litt hvile og mat i presseteltet, før jeg på ny satte kursen mot teltscenen, denne gang for å få med meg svenske Orbit Culture. Jeg hadde hørt mye godt om dem, og de samlet mye folk. De spilte høyt. Det var intenst, og de hadde publikum med seg. Lyden var dessverre heller ikke nå veldig god, og musikken gav meg ikke det helt store. Så etter en stund dro jeg heller over til hovedscenen for å få se et av de bandene jeg hadde gledet meg mest til, nemlig Within Temptation.

Det symfoniske metalbandet fra Nederland ble dannet i 1996, og er utrolig populære. På Ekebergsletta er bandet i storform. Vokalist Sharon den Adel er smilende og byr på seg selv, men sliter nok litt til tider med stemmen. Totalinntrykket er likevel bra. Bandet spiller bra, setlista er variert og de kjører masse pyro. Folk storkoser seg foran scenen. Vokalist den Adel benytter anledningen til å hedre både ofrene for terroren i Oslo, og ikke minst befolkningen i Ukraina.

Dette var absolutt en godkjent konsert!

Abbath gikk samtidig med finske Ensiferum, og siden jeg så Abbath så sent som på Karmøygeddon, valgte jeg Ensiferum i teltet. Det var det mange som hadde gjort, teltet var rimelig fullt, og det var høy stemning. Hva jeg synes om musikken, derimot, er jeg ikke sikker på. I utgangspunktet liker jeg Ensiferum, men her ble det mye lyd som ble kjørt i rasende tempo. Kanskje spesielt basstrommene ødela litt, det ble veldig intenst. Vikingmetal på høyoktan kan være bra, veldig bra, og Ensiferum leverer ofte bra. Men da må lyden være balansert og tilpasset. Det synes jeg ikke den var denne ettermiddagen. Så da ble det å begi seg tilbake til Main Stage, og dagens – forhåpentligvis – store høydepunkt: Deep Purple.

Maktdemonstrasjon av de gamle heltene

Hvorfor Deep Purple ikke er headliner, skjønner ikke jeg. Men det var ok for meg, da ble det i hvert fall ikke kjørt noen restriksjoner på fotografsiden. Og jeg hadde veldig lyst til endelig å få tatt ordentlige bilder av et av mine absolutte favorittband helt siden jeg første gang hørte «Speed King» i 1970. Jeg har sett bandet flere ganger. Ikke alle gangene har jeg vært helt fornøyd, og ofte er det Ian Gillans stemme som har sviktet. Derfor var jeg veldig spent denne gangen, om stemmen ville holde.

Gruppa åpner med min favoritt konsertåpner: «Highway Star» fra Machine Head. Jeg kjenner jeg får gåsehud når 74 år gamle (!), og eneste gjenværende originalmedlem av Deep Purple, hamrer løs på trommene i introen. Nydelig! Og når Ian Gillan kommer snikende inn på scenen og skriker «Nobody gonna take my car, I’m gonna race it to the ground» kjenner jeg på meg at dette blir bra.

Stemmen til Gillan holder i massevis. Noen kremt her, og noen hark der, noe må en regne med etter at mannen har sunget rock i nærmere 60 år. Ian Paice og Roger Glover er bunnsolide i kompet og Don Airey har masse Jon Lord-takter over seg. Noen mente det ble for mye orgelkonsert, men det hører liksom med når Deep Purple holder show. Sammen med disse fire gråhårete menn har Deep Purple hentet inn Simon McBride, som midlertidig erstatter for Steve Morse som pleier sin kreftsyke kone. Og McBride gjør sine saker bra. Setlista består stort sett av gammelt, velkjent stoff, kanskje med unntak av «No Need To Shout» (fra Whoosh!) og «Uncommon Man (fra Now What?!). Som tidligere nevnt går det en del tid til Don Aireys orgelsonater, men når han slår over på «Dovregubbens Hall» er folk helt med. Deretter går det over i «Perfect Strangers» og publikum eksploderer i jubel. På «Space Truckin’» merker en litt slitasje på Gillans stemme. Til gjengjeld får han god hjelp av publikum på velkjente «Smoke On The Water». Det er nesten som å være tilbake på Valle Hovin i 1987. Ekstranummer: «Hush» og til slutt «Black Night». En maktdemonstrasjon av et av verdens beste rockeband!

Svensk perfeksjonisme

Opeth @ Tons of Rock 20222 - Photo: Svein Frydnes

Opeth avsluttet min siste dag på Tons Of Rock. Perfeksjonisme.Foto: Svein Frydnes

Etter den fantastiske konserten med Deep Purple, fikk jeg med meg litt av Paradise Lost. Igjen i teltet, og igjen med litt ugrei lyd. Musikalsk ble det også en brå overgang fra forrige band. Men det var bra trøkk i teltet, og god stemning.

Jeg valgte imidlertid å avslutte min del av dagen, og festivalen, foran Scream Stage, der Opeth spilte. Og det skulle vise seg å være et godt valg. Bra lyd, og ikke minst en musikalsk godbit. Låtene er spredd utover det meste av karrieren deres, og låter som «Ghost Of Perdition», «The Devil’s Orchard» og «The Drapery Falls» er strålende låter, som blir fremført perfekt. Og det er vel noe av det Opeth er kjent for, perfeksjonisme. Bandet er tight. Mikael Åkerfeldt synger og spiller gitar helt nydelig. Så får en heller bære over platte kommentarer mellom låtene. Det er sangene vi er der for.

Takk!

Det ble en fantastisk god avslutning på en flott festival.

Oppsummert fra min første Tons Of Rock, så er det bare å si at det frister til gjentakelse. Været var strålende. Som presseakkreditert blir en også veldig godt tatt hånd om. Jeg har i foregående artikler nevnt dette med steder å kjøpe mat, men stort sett tror jeg folk fikk i seg det de trengte, av både vått og tørt. Veldig bra at arrangøren hadde stort fokus på at folk måtte få i seg vann; både med drikkestasjoner, utdeling av vann på konserter og tilstedeværelse av apotek som delte ut vannflasker. Og solkrem, som absolutt var nødvendig.

Stemning @ Tons of Rock 20222 - Photo: Svein Frydnes

Mat, drikke, service og komfort. Det er ikke småtteri som skal på plass for å holde hjulene i gang under en festival av dette kaliber!Foto: Svein Frydnes

På minussida kommer dårlig lyd på mange av teltkonsertene. Til gjengjeld opplevde jeg veldig god lyd på de aller fleste utendørskonsertene. Strålende skjermer på alle scenene.

Logistikken synes jeg fungerte dårlig til festivalen. Veldig bra tilbake på kvelden. Dersom en ikke reiste med den vanlige bussen oppover til festivalen, var det dårlig skiltet fra holdeplass. Men dette er ting som er lett å gjøre noe med, og som sikkert blir ordnet til neste år. Det har jo tross alt ikke vært så mange på Tons Of Rock før.

Alt i alt – en flott og vellykket festival!