For første gang skulle jeg besøke den legendariske festivalen Tons Of Rock. En festival som har holdt på siden 2014, og bare vokst seg større. Og større. Nå er den kanskje stor nok. I hvert fall stor nok til å fylle Ekebergsletta og vel så det. Dette skulle bli 3 svette dager fylt med rock n’ roll.

Tons... Foto: Svein Frydnes

Tradisjonell åpning

Som nevnt er festivalområdet enormt. Jeg måtte derfor velge vekk en del som jeg egentlig burde sett/hørt, men sånn er det når de to minste scenene hele tiden overlapper hverandre. Det ble uansett mye trim denne helga.

Festivalen ble høytidelig åpnet av Oslos ordfører Marianne Borgen. Foto: Svein Frydnes

Jeg dro innover på onsdagen, for å sikre at jeg fikk med meg mest mulig. Og jeg var ute i god tid til første band, som tradisjonelt var Black Debbath. De er på en måte festivalens husband, og deltar aktivt også i promoteringen. Så vidt jeg vet har de vært med på alle festivalene.

Men først ble festivalen høytidelig åpnet av Oslos ordfører Marianne Borgen.

En av de første låtene Black Debbath spiller, er festivalens «hymne» - «Tons of Rock». En herlig låt som gir et skråblikk på festivalen. Black Debbath har mye humor i tekstene, men musikken er seriøs nok. Herlig hardtslående tungrock. Mellom hver låt har de lagt inn litt «kundeopplysninger». Morsomt de 2-3 første gangene, etter hvert noe slitsomt. Men bandet skaper stemning på sletta, og gir festivalen en god musikalsk start.

På Vampire Stage (teltscenen) er det Spidergawd som er først ute. Også Spidergawd leverer en bra konsert, selv om lyden ikke er bra. Bandet skulle egentlig spilt fredag, men siden bassist Gaardløs hadde funnet ut at han ville gifte seg da, måtte de bytte dag. Denne dagen fylte for øvrig bandets lysmann 50 år, noe som ble feiret med en ny gitarsolo av gitarist/vokalist Borten. Man gir da skikkelige presanger til sine venner.

Samtidig med Spidergawd-konserten, spilte Death To All; restene av Death med ny vokalist, på Scream Stage. Jeg fikk heldigvis med meg noen av låtene fra deres opptreden. Steintøff progressiv death metal som treffer folk som ei slegge. Mye tilløp til moshpits. Tydelig at folk koser seg i solsteiken.

Death To All spiller for øvrig låter fra det opprinnelige Death, som en hyllest til grunnlegger, gitarist og sanger «Chuck» Schuldiner, som døde i 2001.

Det blir mye å rekke over når en er både skribent og fotograf. Dessverre blir nok skrivejobben forsømt noe, i forhold til å få flest mulig bilder festet til minnebrikken. Men jeg prøver å få med meg så mye som mulig.

Bakoversveis

Hedvig Mollestad Trio er et av bandene jeg heldigvis tar meg tid til å høre på.

Jeg Har aldri opplevd HM3 live før, men tankene har nok gått mye i retning av jazz. Og jazz kan jo være så mye. I dette tilfellet var jazzen veldig tett opp mot heavy metal. Trioen gav meg fullstendig bakoversveis. Maken til trøkk! Maken til gitarspill! Maken til bassing. For ikke å snakke om mannen i bakgrunnen på trommer!

Dette var en flott blanding av støyende og psykedelisk rock, med alle elementer av instrumentale finurligheter de klarte å vrenge ut av instrumentene sine. Aldeles nydelig. Et fyrverkeri av en konsert! Stor takk til gitarist Hedvig Mollestad, Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad.

Fire From the Gods. Foto: Svein Frydnes

Etter utblåsingen med Hedvig Mollestad og hennes to dyktige medmusikere, var det tid for litt mat og drikke. Men først tok jeg med meg noen låter av Texas-bandet Fire From The Gods. Og de leverte bra! En heftig konsert med masse trøkk, og ypperlig publikumskontakt. Herlig!

Men så var det det med fast og flytende føde. Drikke var det i hvert fall ikke noe problem med å få tak; det var en mengde bar-luker hvor en kunne få slukket tørsten i en fei. Til og med eget øltelt for mikrobryggerier. Matboder var det også en del av. Men det burde absolutt vært flere. Spesielt type hamburger/pølse-luker. Her var det nærmest konstant lang kø. Men jeg fikk da min burger (og cola, som var inkludert i prisen…), så den verste sulten ble stagget.

En annen ting som det måtte tas hensyn til, var varmen. Opp mot 30 kokende varmegrader og stekende sol, kan fort by på problemer med tanke på dehydrering og solbrenthet. Men arrangørene hadde i hvert fall stort fokus på å sørge for at fikk vann, både under og mellom konsertene. I tillegg stod et apotek klart med egen solkrempatrulje. Veldig bra!

Slagerparade med Europe

Et av de store trekkplastrene på hovedscenen denne dagen, var legendariske Europe. Og de gjorde virkelig en bra konsert. Joey Tempes har så absolutt ikke mistet publikumsdraget. Og med en haug med kjente låter på setlista, var det ikke vanskelig å få allsangen i gang blant publikum.

Så er det bare å tippe hvilken låt som avsluttet konserten…. Riktig – «The Final Countdown». Flott konsert!

Baroness. Foto: Svein Frydnes

Amerikanske Baroness var for meg et ukjent band. Men de traff meg akkurat der de skal med sin sludgemetal. Masse trøkk og spilleglede. Råtøff vokal og en utrolig bra og utadvendt gitarist i Gina Gleason. Dette svingte det skikkelig av!

Mastodon så jeg litt av. De treffer meg dessverre ikke, selv om jeg vet mange holder dem som et av høydepunktene på torsdagen. Men hei, musikksmak er nå en gang indviduelt. For meg blir Mastodon litt kjedelig i lengden. Det kan ha noe med scenepersonlighetene å gjøre, det sprudler liksom ikke av medlemmene. Nå uttaler jeg meg selvfølgelig på litt tynt grunnlag, da jeg bare fikk med meg 4-5 låter.

Stor avslutningskonsert

Iron Maiden avsluttet torsdagen. Av en eller annen grunn ble det operert med fotokontrakt og at kun et fåtall utvalgte fotografer fikk innpass foran scenen. Dessverre var ikke Festivalguiden blant de utvalgte..

Jeg så likevel noen låter. På de to-tre første låtene; «Senjutsu», «Stratego» og «The Writing On The Wall» synes jeg de virket litt slitne, lite motiverte. Det kan ha noe med at dette er nye låter? Men så løsnet det. Fra låt fire, «Revelations» fra Piece Of Mind, og ut var de på trygg grunn. Bruce Dickinson regjerte scenen, Steve Harris hamret løs med bass-øksa, og Dave Murray, Adrian Smith og Janick Gers vrenger gitarene sine som bare de kan. Og hjelper Nicko McBrain så godt de kan når han sliter med å holde følge. For det gjør han til tider. Det er et solid set Maiden har satt sammen. Og en konsert med Iron Maiden er ikke bare en konsert, det er et helt teaterstykke, med både scene- og kostymeskift, samt monstre med sverd og så videre. Jeg har sett Iron Maiden noen ganger, så jeg prioriterte liten busskø framfor å se hele konserten. Men det jeg hørte (til og med «Fear Of The Dark») var veldig bra. Og i ettertid hørte jeg stort sett bare lovord om konserten.

Det var en flott første dag på Tons Of Rock 2022. Jeg kom meg til byen på ei grei tid, og uten å måtte vente lenge på skyss. Der hadde arrangørene gjort en kjempejobb, logistikken fra Ekeberg var fortreffelig. Nå var det tid for litt ro før dag 2 og nye opplevelser.