Bleakwater på Bankgården i Arendal, 11.02.2022Foto: Magnus Christiansen

Jeg er sulten, men magen min er full. Det sørget et raskt fortært sushi-måltid for, før jeg dro med den altfor ferdigisolerte kroppen min bort til Bankgården for å dra på konsert.
Jeg er sulten, sulten på kultur.

I skrivende stund har jeg nettopp sett disse politikerne som vi alle nå (om ikke mer enn før) assosierer med mindre hyggelige nyheter, stå på podiet og annonsert at meteren forsvinner. Det er en gledens dag! Men at det ikke kunne fremskyndes for alle de beintøffe arrangørene som hadde arrangementer på fredag, det er kritikkverdig.

Men nok om det!

Etter å ha utsatt konserten tre ganger grunnet pandemi og tiltak, så var det endelig tid for Bleakwater sin konsert på Bankgården. Med seg hadde de Starkers (Vidar Hushovd og Simen Svanevik Bendiksen), som sørget for en deilig introspektiv konsert-innføring før Bleakwater fyrte på alle pluggene med sin bredbente hard rock.

Jeg ankommer lokalet, og for å være dønn ærlig så trodde jeg at man hadde lov til å stå foran scenen og danse (man kan riktignok det innen du leser dette) - men vi var altså ikke helt der enda. Jeg skal forøvrig ikke skryte på meg at jeg er en danser uansett, hvertfall ikke sånn ute blant folk, men skal innrømme at jeg kjente det rykket litt i ymse kroppsdeler utover kvelden.

Sammen med min beste venn og bandkollega i Underwing, Enyeto Kotori og hans utvalgte, fant vi et bord som lå godt plassert rundt midten av lokalet. Det var tydelig at det ikke bare var meg som var ute av trening på det sosiale plan, og jeg merket at støyen rundt fra andre mennesker mens man prøvde å føre en samtale var mildt sagt forstyrrende. Jeg tror nok vi trenger å bli godt vant igjen etter to år med pandemi, før praten flyter like elegant som før. Og jeg må si jeg gleder meg veldig til at vi får litt kulturelt og sosialt påfyll igjen, slik at det faller mer naturlig for oss å ikke prate om  høye strømpriser og hvor mange som ble smittet i går eller hvor mange som er innlagt.

Starkers på Bankgården i Arendal, 11.02.2022Foto: Magnus Christiansen

Starkers

Nå begynner det å skje ting på scenen, og bare det å høre en gitarforsterker som skrus på trigger en slags eufori i meg som jeg aldri trodde jeg skulle ta for gitt. Det er selvfølgelig ingen uting at det er gitar-virtuos Simen Svanevik Bendiksen som plugger i heller.
Vidar Hushovd, som jeg kun har hørt ved en tidligere anledning (da i Alice in Chains coverbandet “Dirt”) entrer scenen og konstaterer at de skal servere litt “pusemusikk” før Bleakwater dundrer løs.

Og pusemusikk ble det. Jeg sitter og kjenner på den gode følelsen jeg alltid har når jeg er på konsert, en følelse jeg ikke har kjent på veldig, veldig lenge. Det er noe med livemusikk, den helhetlige pakka man får servert av inntrykk.

Jeg ser meg rundt, og jeg ser at folk koser seg. Da koser jeg meg. Enkelte sitter helt fengslet, og det gjelder nok i høyeste grad undertegnede, i det Vidar drar på med en stemme som treffer hvertfall meg rett i hjertet. Noen klarer naturligvis ikke å la være å prate underveis, noe jeg vanligvis synes er litt frekt når de overdøver musikken. Men selv dette klarte jeg på merkelig vis å sette pris på, irritasjonen druknet på en måte litt i selve følelsen av å bare være på konsert igjen. Det hører jo liksom med, enten man vil det eller ikke.

Blir igjen sittende og reflektere over at “dæven så flinke musikere vi har her i Arendal, og tenk så deilig å endelig kunne formidle dette igjen.” Jeg blir rørt.

Det kan være vanskelig å gjøre ting interessant over lengre tid når man kun er to på scenen og er begrenset til en gitar og en stemme - men disse gutta har erfaring fra så mange forskjellige konstellasjoner av band, at jeg synes de håndterte det dynamiske veldig greit. En avslappet og god innføring i det å være på konsert igjen, synes jeg.

Bleakwater

Bleakwater på tokt, Skagerrock 2021Foto: Magnus Christiansen

Sist jeg så Bleakwater var når vi i Underwing og bandet Last Wave arrangerte den korona-vennlige festivalen “Skagerrock”, fra båten Martine i fjor sommer. Denne kvelden var det heldigvis litt mindre sjøbein ute og gikk, og bandet var stødigere enn jeg noengang har sett de.

Morten W. Jørgensen må man jo virkelig ta av seg hatten for, i mine øyne har han en slags legende-status i Arendals rockemiljø, en låtskriver og gitarist som aldri har vært i tvil om sin visjon for musikken. Og det høres!

Bandet går på scenen, og (unnskyld uttrykket) fy faen så deilig det resonnerte i brystkassa når stortromme-slagene begynte å dundre fra trommeslager Stephan Smith-Gunvaldsen! Stephan er en stødig trommis, og han har stålkontroll der han sitter bak trommene.

Seige deilige hardrock-riff som tar meg rett tilbake til et tiår ca. ti år før jeg ble født.
Det må presiseres at bandet ikke hadde vært det samme uten den enorme stemmekraften til
vokalist Thomas A. Bie!

Jeg tror ikke jeg bommer helt hvis jeg sier at Bruce Dickinson (Iron Maiden) har vært en inspirasjonskilde for denne karen. Jeg synes alltid det er så gøy når man ser musikere før og etter de går på scenen. Thomas er absolutt en av disse. En utrolig trivelig fyr, virker litt småsjenert når man prater med han - også går han på scenen og serverer ut power screams av verdensklasse! Dritkult!

Bassist Torbjørn Stranda MyrenFoto: Magnus Christiansen

På den lavfrekvente enden av lydbildet finner vi en mann ved navn Torbjørn Stranda Myhren. Han putta virkelig “bass” i ordet sussebass denne kvelden her. Interaksjon med publikum er vanskelig, spesielt når de sitter, men Torbjørn har glimt i øyet og beveger seg godt rundt på scenen. En annen ting jeg legger godt merke til er samspillet som skjer både med publikum og med øvrige bandkollegaer. Det er ikke rent få musikere som står stille og stirrer på instrumentet sitt, og da kjeder jeg meg fort. Null problem for Torbjørn - og samtidig er han superstabil på den instrumentelle.

Ved Torbjørns side finner vi Oddvar Ellingsen. Sammen med Morten utleverte han deilige riff, flere som sitter på hodet mitt i skrivende stund. Jeg er meget svak for harmoniserte gitarsoloer ala Iron Maiden, Avenged Sevenfold m.m - så når Oddvar og Morten “duellerer” med gitarsolo så er jeg solgt. Det var litt vanskelig å høre noen av gitarsoloene hans av og til ettersom jeg satt litt mer på høyresiden av scenen (Oddvar befant seg på venstre), men vil påstå jeg hadde en liten fordel som gitarist selv der jeg satt og kunne visuelt “høre” hva han spilte selv om det ble litt vanskelig av og til. Det gikk hvertfall jævlig unna - det skal han ha!

Etter endt konsert trasket jeg mot bussen for å dra hjem. En piping i ørene som enda ikke har gitt seg blander seg med smilet jeg har rundt munnen. Det gikk vel et par timer før jeg fikk sove den kvelden, med
Bleakwater’s “Sleepwalker” på konstant repeat i hodet mitt.

Jeg er fortsatt sulten, sulten på kultur.
Dette var nok bare forretten, for det er nå vi sakte men sikkert skal begynne å ta tilbake en hverdag hvor vi kan gjøre det vi elsker å gjøre.

Et mantra jeg har repetert for meg selv i det siste er:
“Husk at etter pesten dro, ble det renessanse”.