Munkehaugen scene er alltid koselig, stemningsfull og intim. Denne kvelden har det kommet en forsiktig, litt sjenert, blid og enormt musikalsk fyr fra Lillesand sammen med tre andre musikere. De skal ta oss med på en unik reise. Vi som har kommet og fyllt opp lokalet i gamlebyen er klare for å sveve inn i Arnes musikalske univers.

Rural Tapes på Munkehaugen Scene, 15.10.2021Foto: Bjørg Fossli

Jeg har truffet Arne i ulike sammenhenger, med flere ulike band, både i Lillesand og i Arendal og “Den fantastiske barnekunstfestivalen”. Arne Kjelsrud Mathisen har spilt med Heroes & Zeros, Harrys Gym, Hanne Kolstø og mange andre, men er nå mest aktiv med bandene I Was A King, The No One's, som er et samarbeid med Peter Buck og Scott McCaughey fra R.E.M. og soloprosjektet Rural Tapes. Han komponerer også musikk til bl. a. scenekunst. I tillegg til å være utøvende musiker er han altså både produsent og komponist.

Rural Tapes selvtitulerte debutalbum kom ut i april og fikk veldig mye oppmerksomhet, spesielt i England. Både Mojo, The Independent, Electronic Sound, GQ Magazine med flere ga albumet veldig gode anmeldelser, og nevnte referanser som Kraftwerk, Serge Gainsbourg, Air og Tortoise.

"Musikken på denne plata er spilt inn i rurale omgivelser, på et småbruk på Nygrenda i Grimstad kommune, hvor jeg bor med familien min. Her har jeg veldig fine arbeidsforhold i en låve full med utstyr jeg har samlet opp i løpet av årene som musiker. Ordet rural både ser og høres fint ut, og det er noe med teksturen i musikken min som går opp med det ordet. På plata gjør jeg mye selv, men har også fått hjelp der det enten skorter på mine egne ferdigheter eller der jeg ønsker at musikken skal ta litt uforventede retninger. Jeg har fått med en drøss med gjester som gir små eller store bidrag, bl a Alexis Taylor (Hot Chip), Terry Edwards (Tom Waits, PJ Harvey), Scott McCaughey, Gary Olson (Ladybug Transistor) m.fl. Alle setter sitt preg på plata og gjør at den ble så variert som jeg ønsket.", sier Arne selv om prosjektet sitt.

Konserten starter med regnvær som høres så ekte ut at flere ser ut av vinduet. Etterhvert kommer musikken både insisterende og smygende med mange ulike lyder, melodier og tonearter som smelter sammen til en helhet. De har fylt scenen med ulike keyboard i tillegg til gitarer og trommer. De fire på scenen bytter på instrumentene og Arne selv er høyt og lavt og foran og bak under hele konserten. I det ene øyeblikket sitter han på gulvet under og bak og bruker pedaler og tangenter. I det neste har han hoppa in bak trommene sine og dundrer i vei samtidig som han rister på maracas. Det er tydelig hvem som er tanken bak og som styrer showet. Han koser seg på scenen og er langt inne i musikken. De andre på scenen er Lars Løberg Tofte på bass m.m, Øystein Braut på gitar m.m og Sigurd Thomassen på gitar m.m.

Bak musikerne henger det et lerret som viser ulike bilder og mønstre. Musikken er stort sett instrumental, men så dukker det opp en person på lerretet som synger. Han er kledd i vinterklær i polart landskap. Jeg spurte Arne hvem det var. “Han heter Scott McCaughey. Han er amerikansk musiker, mest kjent for å spille med R.E.M. de siste 10-11 årene av deres karriere, og har også et fantastisk eget band som heter The Minus 5. Vi ble kjent da vi spilte sammen på en festival i Vadsø i 2015, og etter den festivalen startet vi bandet The No Ones sammen med R.E.M gitarist Peter Buck og min kollega i I Was A King, Frode Strømstad.”
Scott McCaughey synger på “Lost in sound”, en avslappende melodi, som tar deg med på en reise i tid og rom.

Musikken på plata er variert og svevende med en klar underliggende rytme. Noen ganger får jeg assosiasjoner til bakgrunnsmusikken på hoteller rundt i verden på grunn av rytmeseksjonen på keyboardene, men alt som skjer rundt den grunnleggende rytmen, gjør at dette definitivt ikke er bakgrunnsmusikk. Her må det lyttes aktivt og du oppdager noe nytt i stemningene hver gang du lytter. Vi får nok ulike assosiasjoner, men den 8 minutter lange låta “Reddal” minner meg om stemningene i en mafiafilm og jeg ser for meg gatene i en liten Italiensk by på 20- tallet. Merkelig, ettersom Reddal jo er et lite sted i Grimstad kommune…

Arne er kjempefornøyd denne kvelden og selger merch til flere. Han har selvfølgelig med seg vinyl og kassetter og jeg tenker med gru på den posen med kassetter som jeg var så glad i, men kasta nettopp. Jeg tenkte jo at de kom til å komme tilbake. Ingenting er så holdbart, og nesten umulig å bli kvitt, som kassetter. Jeg gikk derfra etter en god klem og en prat med en trivelig fyr og spennende og nyskapende musiker som går egne veier.
Selvfølgelig måtte jeg kjøpe meg ei T-skjorte. Kjenner at jeg lurer litt på om sjefen sjøl sto modell.