For 10 år siden startet Svein Harald Kleppe og Håvard Hommeland opp Brynerocken. En festival som nå er blitt voksen og for lenge siden har vokst ut av lokalene til Jæren Hotel og over i kulturhuset Bryne Mølle.
Jubileumet var tenkt å skulle feires enda mer storslagent, men en viss Covid 19 satte en effektiv stopper for det. Imidlertid ble Svein Harald, Håvard og Brynerocken hedret av ordføreren i Time kommune, som overrakte blomster og gavesjekk før han erklærte Brynerocken 2021 for åpnet.
Dag 1
Først ute på fredagen var VuyK, soloprosjektet til Jan Henrik Vuyk. Melodiøs rock, som i live-versjonen rockes opp. Vuyk unnskylder seg nærmest for at han spiller et par rolige låter midt settet, men beroliger publikum med at de skal trøkke på etterpå.
Et greit set, og fin åpning av festivalen.
Neste ut er Deception. For meg ubegripelig at de blir plassert så tidlig i programmet. Bandet har lang fartstid og leverer kvalitet innen sin sjanger. Men nå er de nå engang plassert her, og bandet lar seg ikke affisere av det. De kjører på fra første riff. Materialet er hentet fra siste skiva, The Mire, som kom ut i år. Herlig melodiøs death metal. Mektig. Monumentalt. Brutalt. Og kanskje er det litt lavt under taket i salen, det blir til tider litt vel kompakt. Men for all del, vokalist Sindre Wathne Johnsen og resten av Deception leverer varene. Flott konsert.
Defrosted er et Gotthard tributeband. Faktisk er det bandets debut-gig, uten at det er påtrengende synlig. Bandet leverer en veldig bra konsert. Vokalisten imponerer med bra range på vokalen, og bandet er tight. Selv om dette var første konsert som Defrosted, er det erfarne musikere, som har stått på en scene før.
Debutalbum i sin helehet
Communic kom ut med sitt debutalbum, Conspiracy In Mind, i 2005. På Brynerocken serverte de albumet fra begynnelse til slutt. Og var det bra på plate, så var det suverent i live-versjon.
Oddleif Stensland, Erik Mortensen og Tor Atle Andersen er utrolig tighte som band, og leverer en maktdemonstrasjon av en konsert. Ofte savnes andre låter når et band bestemmer seg for å spille et helt album. Men i dette tilfellet er ikke det savnet. Albumet Conspiracy In Mind står så sterkt, at publikum får maksimal kvalitet ut av konserten.
Triosphere avsluttet fredagskvelden med massiv heavy-metal. Bassist og vokalist Ida Haukland synger vanligvis bra, men på Bryne var vokalen skrudd i overkant høyt opp. Det ble litt skrikende. Masse energi, masse power. Gitarist Marius Silver Bergersen er like mye frontfigur som Haukland, og drar den ene soloen etter den andre. Hele tiden med et smil om munnen.
Selv om bandet spiller bra, så blir det litt ensformig i lengden. I tillegg begynner det å tynnes blant publikum. Noe som muligens påvirket bandet. I utgangspunktet er Triosphere betegnet som et progressivt metalband. Det progressive var ikke veldig langt framme denne kvelden, her var det mer powermetal. Pluss likevel for "Breathless", som fremhevet seg som progressiv, med flotte gitarpartier og kraftfull vokal av Haukland.
En cover av W.A.S.P. ("On Your Knees") fikk fart i publikum, og deretter økte intensiteten. Jevnt over ok levert av et bra band.
Dag 2
Da jeg kom til «Mølla» i fem-tiden lørdag ettermiddag, var det allerede begynt å sige på med folk. En del trøtte ansikter, det var ikke alle som hadde tatt raskeste veien til køya kvelden i forveien. Men det er en del av festivallivet. En vet jo at når musikken starter opp, så kommer energien tilbake.
Svein Harald Kleppe (t.v.) introduserer Svein Arild Johnsen (i midten) fra Metalheads Against Bullying. Håvard Hommeland til høyre.Foto: Svein Frydnes
Før første band startet opp, fikk vi en presentasjon av Svein Arild Johnsen. Svein Arild har hatt en tøff oppvekst, og sliter med senskadene av å ha blitt mobbet opp gjennom barndommen. Nå ønsker han å gjøre noe med det, gjennom å samle inn penger til Metalheads Against Bullying slik at de kan sette fokus på ettervirkningene av mobbing. For å gjøre det, skal han gå fra Sandnes til Kristiansand og drive informasjonsarbeid og samle inn penger. Brynerocken stiller seg naturligvis bak prosjektet, og bidrog til prosjektet med kroner 2000. Mer om Svein Arilds prosjekt i egen sak på Festivalguiden.
Første band til å entre scenen lørdag, var lokale Groundstate fra Varhaug. Bandet kjører egenprodusert materiale, med røtter i 80-tallsrocken. De gav ut en EP i 2017. Jeg var ikke spesielt imponert over det jeg hørte der, men live imponerte de mer. Bra trøkk, og vokalist Ann Elin Larsen har utviklet seg vokalmessig i riktig retning. Bakerst sitter en særdeles energisk Mikal Risa og pisker skinn. For øvrig består bandet av gitaristene Frank Håland og Carsten Knapheide, samt Oddbjørn Ueland på bass.
Veldig bra åpning på dag 2 av årets Brynerocken.
Forventet ikke restriksjoner
Som nevnt har Brynerocken 10-årsjubileum i år. En høy alder for en liten festival, som startet i en matsal på et hotell.
- Første året holdt vi til i matsalen på Jæren Hotel. Men allerede året etter dro vi over til Bryne Mølle, som har større kapasitet, sier primus motor for Brynerocken, Svein Harald Kleppe.
På Bryne Mølle har de en kapasitet på 380 mennesker hver dag. Kanskje er det for lite? Opp gjennom årene har det jevnt over blitt utsolgt. I år var kapasiteten langt mindre, kun 110 tilskuere pr. dag, på grunn av korona-restriksjonene. Det gode er at Brynerocken ikke avlyste festivalen, hverken i år eller i fjor.
- Vi trodde ærlig talt at vi skulle slippe restriksjonene i år, fortsetter Kleppe.
- Derfor hadde vi hevet de laminerte menyene som ligger ute på bordene. Folk skulle jo selv gå i baren. Men når det ble som det ble, var det bare å hive seg rundt og legge til rette slik at vi kunne gjennomføre i henhold til restriksjonene.
Brynerocken har fått seg et navn i Norge. Det viser tilbakemeldingene fra bandene som kommer igjen og igjen. De trives på Mølla! I tillegg har publikum i år kommet fra hele Sør-Norge, ikke bare fra nærområdet.
Men det koster å drive festival, spesielt i disse utfordrende tidene. Derfor var det gledelig og kjærkomment at de fikk 55000 kroner i Korona-støtte fra Sparebanken Vest. Brynerocken har for øvrig en filosofi om at det skal være et stort innslag av lokale band på plakaten hvert år.
Sublime Eyes var neste band ut. Et death/trash band fra Stavanger-området. Bandet har holdt på siden 2007 og gitt ut tre full-lengder. Her er det masse erfaring og høy kvalitet. Bandet leverer fullt trøkk og en enorm energi. Bandet består av dyktige musikere som gir mye av seg selv. I front har Sublime Eyes Arvid Tjelta, en kjempe av en vokalist som leverer glimrende growling. Dialogen med publikum er god, og folk i salen storkoser seg. Dette er musikk som vanligvis skaper masse liv blant publikum og innbyr til moshpit. Det lar seg naturligvis ikke gjøre med et sittende publikum. Og når en ikke kan arrangere en «wall of death», gjør en det på korona-vis, og setter opp en «wall of chairs».
Veldig bra konsert!
Sabbath In Black er et (ikke overraskende) Black Sabbath-tribute band. De spiller materiale fra Black Sabbaths 1970-78-periode. Dyktige, og erfarne, musikere som er tro mot originalen. Man tukler ikke med gamle Sabbath. Høyenergisk og blid vokalist i Hans Helge Iversen.
Blant annet fikk vi høre «Children of The Grave», «Fairies Wear Boots» og selvfølgelig «Paranoid». Bra hyllest til et av metalens legendeband.
Årets eneste utenlandsimport var svenske The Unguided. Metalcore med flott veksling mellom clean og scream vokal. The Unguided er ute på sin «Father Shadow-turné», hvor vi fikk presentert flere av låtene fra deres siste album, som kom i fjor. Krysningen deres mellom det pønka og det mer melodiøse klarte de bra. Spesielt gitarist Jonathan Thorpenberg imponerte med sin clean vocal. Richard Sjunnesson ivaretar rollen som sint frontfigur på en ypperlig måte.
Bandet leverer et utrolig bra show, og har etter min mening festivalens beste lyd. Vanvittig trøkk!
Jeg hadde aldri sett The Unguided live før, for så vidt heller ikke hørt dem før. Men konserten på Bryne gav mersmak.
Suveren avslutning
Norges beste (etter min mening) live-band hadde også i år fått æren av å avslutte Brynerocken. Audrey Horne lager et vanvittig liv uansett hvor de spiller. På plate synes jeg ikke de imponerer, det blir mer tradisjonelt. Men sett gjengen på en scene, gi dem hver sin Underberger, og de sørger for at taket løfter seg. Å sitte stille under en Audrey Horne-konsert er nærmest umulig. Og det klarer så visst ikke Audrey Horne, heller. De bruker hele scenen, og salen med, for å få utfoldet seg. De elsker å opptre, og publikum elsker å være på konsert med Audrey Horne. Arve «Ice Dale» Isdal er som et slangemenneske, der han poserer mens han vrenger av seg den ene heftige gitarsoloen etter den andre. Thomas Tofthagen er ikke noe dårligere, og sammen er de to gitaristene dynamitt.
Torkjell Rød, bedre kjent som Toschie, er den fødte frontmann. En typisk bergensk ubeskjedenhet kombinert med et ustoppelig undeholdningsbehov, gir en uslåelig publikumskontakt. Bak sitter Kjetil Greve og sørger for at bandet holder seg noenlunde innen de rytmiske grensene, mens bassist Espen Lien bidrar til at publikum blir dratt med på allsang. Avslutningslåta «Waiting For The Night» er den perfekte allsanglåt. Selv en time etter at konserten var over, kunne «I got the night, you got the night, we got the night. Everybody’s waiting for the night!» høres i Bryne sentrum.
Det ble en perfekt avslutning på en veldig godt gjennomført festival. Så langt det var mulig ble alle korona-restriksjoner overholdt. Og vaktholdet på Brynerocken var i hvert fall langt strengere enn en fikk se på diverse politiske valgvaker to dager etterpå!
Vel blåst til arrangører, artister og publikum på Brynerocken 2021. Det forundrer meg ikke om det blir arrangert festival på Bryne i minst ti år til.