Canal Street var en av veldig få festivaler i Norge som bestemte seg for å kjøre i år. Jeg var med på det meste, men det er selvfølgelig umulig å få med seg absolutt alt. Jeg skrev om noe og tok bilder av mer. Derfor anbefaler jeg at du også ser på nettsida til Canal Street, spesielt hvis du er interessert i det som skjedde på jazzscenen i år.

Tomas Fianbakken og Steffen Pedersen i skjønn forening.Foto: Bjørg Fossli

Tomas F band

Vi måtte avlyse barnestreet av åpenbare grunner, men konserten med Tomas F Band på kanalplassen gikk som planlagt på onsdag. Den satte i gang festivalen med et smell i kjent stil. Glade unger og foreldre satte seg i trappa og fikk topp underholdning av noen av de beste musikerne byen kan by på. Tomas Fianbakken og Rebekka Lundstrøm har en egen evne til å få kontakt med unger og ikke minst foreldre. Kjente rockelåter lokker frem gjenkjennende smil, luftgitarer og forsiktige dansemoves hos de voksne og litt mer utagerende hos flere av ungene. Ungene satt med store øyne og slukte rått Tomas forklaringer om hvordan han hadde laga den ene låten etter den andre, mens foreldrene lo. Han hadde feks blå semska sko en gang i tida. Inniblant de gode gamle gigantlåtene i mange ulike sjangre spilte de noen få barnesanger og Tomas fikk lagt seg rett ned på plassen for å ta seg en hvil, men gitaren hans hviler aldri.
Tomas byr alltid på seg selv og gitaren, og i år dro han med seg Steffen Pedersen på ablegøyene. De løp rundt på plassen og utfordra hverandre og publikum med halsbrekkende gitarmoves og store smil. Rebekka dansa rundt på plassen og sjarmerte publikum.
Trommene ble håndtert av Ottar Vigerstøl og Kristian Vågsnes spilte bass.

Indre Torungen Brass Ensemble

Vi savna paraden. Den samler hele byen til festival hvert år og kaster folk inn i god musikk og masse smil og glede. I år måtte Indre Torungen Brass Ensemble, under sikker og trygg ledelse av Lars Bjørnar Strengenes, blåse i gang festivalen selv. De spilte mange av de kjære og kjente melodiene og ga publikum den gode varme festivalfølelsen. De mørke skyene hang over oss og trua med regn, men måtte gi opp mot dansende unger og store smil hos publikum. Stemninga var satt og vi gleda oss til fire flotte festivaldager.
Bård Torstensen og Mats Aronsen fikk hver sin vin for at de klarte å lage festival mot alle odds, og Dag Jonssen fikk en flaske for lang og tro tjeneste som paradegeneral.

Hovedscenen på torsdag

På torsdag var det duka for den første storfesten på lenge i Arendal. Og gjett om vi var klare! Kohortene var satt opp, teststasjonen var i fullt arbeid, køene begynte å bli lange, artistene var ferdig med lydprøvene, serveringsgruppa hadde kvessa I-pader og det var opphold. Truende tordenskyer sirkla rundt oss, men ingen brydde seg om det. Området var delt inn i fire deler med benker bakerst og et område foran scenen der publikum kunne stå sammen med egen kohort.

Første artist ut var fantastiske Tora Dahle med band, Isak Seltveit (bass guitar), Guri Tranås (backing vocals), Andreas Dahle Aagård (guitar) and Magnus Galguften (drums).
Lille, store, sjarmerende, søte, tøffe, usannsynlig rocka Tora med attitude til tusen. Ho og bandet leverte og publikum var med selv om de satt ganske langt bak på benkene sine. Noen fant etterhvert ut at de kunne gå fram mot scenen, men mange ble sittende på benkene. Det var bare der de kunne drikke.

Kvelden starta med at vi fikk høre et lydklipp med Toras reaksjon når pappa forteller at ho var nominert til spellemannsprisen.
Sangene til Tora er både sinte og kjærlige. Ho forteller om sin kamp mot menn. Ikke alle menn, men de som tror at de kan diktere kvinners (hennes) utseende og oppførsel. Ho har heller ikke sansen for pene, men dumme damer (veikjer) som bare er opptatt av utseendet sitt. Ho har en sang til exdama si om det (uten at dama skjønner at den er til ho). Tora briljerer på gitaren og er over hele scenen på en gang. Ho har skrevet sangene selv og på noen av dem har ho samarbeida med Andreas Dahle Aagård.

Odd Nordstoga var i perlehumør og hadde som vanlig høy sjarmfaktor hele veien. Himmelen åpna seg i pausen, men det satte absolutt ikke noen stopper for den gode stemninga. Folk hadde funnet ut at de kunne gå fram til scenen og etterhvert var det ganske tett med syngende og dansende og lykkelige regnfrakker. Nå var det fest og ingenting kunne stoppe oss. Odd skinte og leverte. Han sang noen nye sanger og noen gamle, kjente og kjære. Det var herlig å se så mange som kunne tekstene hans og sang med og han hadde mange unge fans som ropte etter svingen. Generasjon 2006 er også på konsert nå. Odd måtte beklage så mye, “mæn han måtte halde seg te spilelista te kjeringi og på dæn stod det ikkje svingjen”. Men det kom så mye anna og folk var med på alle noter og kunne stort sett alle ord.

Festen fortsatte med Highasakite og regnet fortsatte å pøse ned. Det ble litt kaldt i vinden etterhvert, men folk var allerede våte til skinnet og høye på festivalglede. De hadde ikke behov for å sette seg ned igjen på de våte benkene, men ville fram og oppleve musikken og hverandre. Det ble etter hvert en opphopning av folk som ville fram i ståområdet og de holdt varmen ved å søke sammen. Highasakite leverte et forrykende show med lys og lyd og kjente låter som alle hadde hørt og kommet for å høre.

Vi måtte endre litt på oppsettet av området etter den kvelden. Dagen etter ble det benker hele veien nesten fram til scenen med god plass til å stå og svinge litt på kroppen for alle som ville det. Og det ville de!

Understreet

Talentscenen, også kalt Understreet, er noe av det fineste og viktigste som skjer på Canal Street. Unge talenter får sjansen til å vise hva de kan i konkurranse seg imellom. Vinneren får lov til å spille på hovedscenen året etter, så for artistene er det mye å vinne. Juryen i år bestod av Ole Kelly Kvamme, Sheila Simmenes og Big Daddy Karsten. Publikumsoppmøtet var bra til tross for det fantastiske været på fredag. Familie og venner møtte opp og heldigvis fant også noen andre veien. Det er selvfølgelig alltid mye artigere å spille med folk i salen.

Første artist var 18 år gamle Jakob Tørå Hæier. Han stod alene på scenen med gitaren sin og sang både egne og andres låter. Han starta med en sang av Elton John og fortsatte med en egen sang som handler om bestefaren hans som måtte flykte fra Palestina i 1948. Den var skrevet på melodien til “In the Ghetto”. Han fortsatte med en sang av Mikael Wiehe og sang med overbevisende svensk dialekt. Han har en varhet og styrke i stemmen og et vemod som griper og rører. Han avslutta med en egenskreven sang som heter “Young Days” og jeg tenktepå hvor ung han er og hvor mye lidenskap en har i den tida når det handler om kjærlighet og svik.

Bandet, The Breadheads, var neste ut. De er Kristiansands søteste råkkeband (sier de selv) og består av Stella Marie Sillitoe på gitar og vokal, Iona Idunn Owen Lyngstad på vokal, Ulrik Lynnebakken på gitar, Isak Nilsen på bass og Kristian Nyjordet Nordby på trommer. De spiller alternativ og dynamisk pop-punk med brå overganger. De elsker råkk, pønk og pop, men aller mest elsker de brød. Iona har vokal med stor spennvidde og mye kraft og energi og selvsikker sceneopptreden. Bandmedlemmene hadde mye kontakt seg imellom og det var tydelig at de koste seg på scenen sammen. Gitaristen var vikar for denne anledninga. Han var så uheldig å ryke en streng, men bandet tok det med godt humør og serverte noen vitser mens de venta på å få låne en gitar. Musikken er til å bli glad av og de hadde skrevet alle sangene selv.

Låtskrivertalentet Aina Wassvik er en kommende countrystjerne med en klar og flott stemme. Hun har skrevet alle sangene selv og er en helt naturlig frontfigur i bandet som består av musikere hyra inn for anledninga, John Terje Johnsen på trommer, Ole-Roy Bendiksen på bass og Tom Runar Aasen. Aina kommer fra Bø i Telemark og slapp sin debutsingel “ My Way” i 2018. Den handler om at livet kan virke tomt og tungt til tider, men det er viktig å finne en vei videre til tross for at det kan være vanskelig. Ho er tydelig allerede dreven på scenen og har 3 sanger på Spotify.

Heartfall er det nye bandet til Ruben Pettersen. Han er tilbake i metalsjangeren etter å ha holdt på med hip hop i noen år. Bandet består ellers av musikere fra Kristiansand og Grimstad, Erik Hansen Fuentes på gitar, Eivind L. Bie på bass og vokal og Tobias Stene på trommer. De har en image der de bruker sminke og neglelakk for å utfordre kjønnsnormene og synger sanger som handler om mental helse. “Vi har det gøy og ser hvor langt det tar oss”. Ruben growler som et monster som stiger ut fra hula si og hele bandet frir til publikum med utagerende sceneopptreden og show.

Fall Factor var siste band ut og de spiller alternativ rock/melodisk hardcore. De lager tekster om håp og har selv et ønske om en gang å varme opp for Rise Against. Bandet består av Didrik på vokal og gitar, Runar på trommer, Mikey på gitar og Konno på bass. De starta med å få publikum med seg på allsang der alle sa “fall”. Så skreik vokalisten “ Fall is not an option. We are Fall Factor!!” Musikken er dansbar på rockevis og handler om hvor viktig det er å pushe seg selv for å komme videre i livet. Det blir bedre. De har melodiøs og dynamisk rock med mange overganger.

Også i år var det høyt nivå i konkurransen og jeg regner med og håper på å høre mer til disse banda etterhvert.

Vinneren av konkurransen ble kåra av juryen i går og ble (trommehvirvel) The Breadheads. Gratulerer så mye med en velfortjent seier. Vi gleder oss til å høre dere på hovedscenen neste år.

Melkesyra

Fredag så ut til å bli en fin dag med et fantastisk vær og på Kanalplassen var bandet Melkesyra i gang. Melkesyra er en gjeng med modne humoristiske gutter som er over gjennomsnittet interessert i skøyteløp. De kaller seg et skøytecountryband. Bård Torstensen er den store rockestjerna vår og NK i Canal Street, men har altså også en sterk lidenskap for skøyter. Musikken har countrypreg og tekstene handler om, ja nettopp, skøyteløpere og store og små skøytehendelser i verden (og Norge) gjennom tidene. Dette er nok for spesielt interesserte, men de er det tydeligvis noen av, for bandet har mange trofaste fans og flere av dem hadde møtt opp. De koste seg i finværet på Kanalplassen. Bandet består ellers av Inge Ellingsen på bass, Tarjei Tverråen på banjo og Arne Henry Kristiansen på akustisk gitar.
Bandet fikk sin oppstart ved åpningen av kunstisbanen på Myra ved Arendal i 2004. Bandet har opptrådt på NM på skøyter 2006, og EM i skøyter i Vikingskipet i 2006, og har flere ganger toppet Sørlandstoppen med «Sangen om Øystein Grødum». De spilte også på Allround-VM på skøyter 2009, og har opptrådt på NRK. Melkesyra hadde i år den rareste raideren i Canal Streets historie og vi som var der kan nok kanskje være glad for at ikke alt kan skaffes selv om artistkontaktene våre strekker seg veeeldig langt for at artistene skal trives hos oss.

Splitter pine for et liv det ble på hovedscenen på fredag og gjett om vi trengte det!

Fredag på Hovedscenen lå an til å bli ble helt legendarisk. Sola skinte, brisen strøk oss forsiktig over kinnet, folk var brisne og tørste, benkene stod i passe avstand til scenen og hverandre, servitørene var klare til en innsats som ikke har sidestykke i Canal streets historie, vaktene var plassert rundt på området som var delt inn i tre kohorter + sponsorområde og artistene var mer sugne enn ever. Folk var klare for et sabla liv.

Når den blide energibunten Amund Maarud og bandet hans entra scenen var det allerede god stemning blant publikum. Fotballgutta med Drumbrewlogo på T- skjorta og de frivillige servitørene fløy mellom alle de opprakte hendene med smil og dans for å gi dem det de ville ha. Amund Maarud er en fantastisk blues rock gitarist og vokalist. Han spiller i flere band, men drar nå på turne med Malin Pettersen og bandet Lucky Lips. Stemninga steg flere hakk utover i konserten. Det måtte være vannvittig varmt for musikerne på scenen, særlig for Amund selv som stod med skinnjakke og svarte jeans, men de ga alt og publikum var med.

Neste band på var det folkekjære trønderbandet D.D.E. Bjarne Brøndboe var fornøyd med at de igjen fikk spille for et så stort publikum, han tok frem munnspillet og gjengen dro i gang låta “Det Umulige E Mulig”.
Tilhørerne sang sammen med bandet, vokalisten ba folk om å hive seg med i dans og sang, og de fleste var kjapt med på notene. Noen hadde til og med kommet helt fra Trøndelag for å høre og se heltene sine denne kvelden.
Publikum fikk høre om hvordan sangen Rai Rai egentlig ble til og at den opprinnelig var en engelsk sang, men at et av bandmedlemmene helt tilfeldig ropte “Rai Rai”. Og plutselig var vi på noe som ligna “Allsang på grensen”. Alle var med og sang med store smil.
Brøndbo dro fram trekkspillet og spilte opp til en ny sang. På sangen “Ka e det du vil” reiste folk seg fra benkene og dana der de stod. Så kom de på rekke og rad, alle sangene som alle kan.
Mot slutten av konserten skjøt de plutselig ut konfetti i lange strimler over publikum som ble om mulig enda mer elleville enn de var.
Det ser ut til at utsagnet til Brøndbo en gang i tiden stemmer fint,”Ingen innrømmer at de liker musikken vår, men alle kan tekstene”.

DUMDUM BOYS ble Canal Street 2021s elleville finale!Foto: Bjørg Fossli

Dum Dum Boys entra scenen i kjent stil og starta med “En vill en”. De sang noen nye sanger som ikke så mange kan, men folk var med og mange hadde kommet ens ærend for å høre dem denne kvelden. De er det meste legendariske rockebandet i Norge og har holdt på i 40 år i år. Enda damper det fortsatt av dem og gamle triks blir som nye når Prepple og kompisene setter i gang. De har ikke forandra stil (eller klær), og folk elsker dem for det. Det var tydelig at gutta var rørte og glade og koste seg glugg på scenen. Dette var deres andre konsert på to år og de var veldig takknemlige for å få spille igjen. Mot slutten av konserten bemerka de hvor veloppdragent publikum de hadde denne kvelden. Så spilte de låta “Tusen etasjer høy” og Prepple balanserte som vanlig på monitorene. På en sang gikk han også ut på høyttalerne som står foran scenen i kjent stil. Han vrengte av seg genseren og poserte i baris og lekte med lyskasteren. Med andre ord; Vi har sett det før, vi vil ha det og vi får det! Gutta gikk av scenen, men kom inn igjen og spilte 4 ekstranummer. Publikum var helt elektriske under “Splitter Pine”.
Vaktene hadde en nærmest umulig oppgave denne kvelden. De skulle håndheve mange regler som var vanskelige å forstå, men det gikk utrolig bra. De vanskeligste reglene var nok at det var lov å stå, men ikke med alkohol i handa, og at man måtte holde seg ved sin egen benk. Vi har hatt så mange regler det siste året at de aller fleste fulgte reglene av gammal vane. De var bare så lykkelige for å endelig være blant folk og høre musikk igjen. Men det er alltid noen som ikke finner seg i å bli bestemt over, særlig med litt alkohol innabords. Vaktene (innleide og frivillige) løste det stort sett på en fantastisk måte. Servitørene sprang mellom 2000 publikummere hele kvelden med et smil, men det ble selvfølgelig lang ventetid før folk fikk bestilt. De aller fleste tok heldigvis også dette med godt humør og bestilte mye når det var deres tur.

Som sagt skjedde det enda mer i løpet av festivalen og på lørdag var det også et par konserter. Du finner mer om dette her https://canalstreet.no/canal-street/nyhetsarkiv-2021/