Enslaved @ Energimølla 18.12.2020

I 2020s desembermørke, med følelsen av Ragnaroks nærvær siden mars, inviterte Enslaved til Joleblot på Kongsberg. 50 heldige kunne komme inn i Energimøllas varme hall denne kvelden. Ute regnet det - enda et endetidstegn; Kongsberg har alltid snø på vinteren. Men dette la ingen demper på gleden over å kunne møtes på konsert igjen! Folk kom fra både Oslo og Notodden, men holdt god avstand med masker og sprit på lomma.

Enslaved @ Energimølla, Kongsberg, 18.12.2020 - Foto: Terje Ottesen

Enslaved på Energimølla i Kongsberg, julen 2020 Foto: Terje Ottesen

Enslaved ga ut sitt 15. studioalbum, Utgard, i oktober. Atter en gang til strålende kritikker. Bandet har fått hele fem Spellemann, og kveldens konsertarena – Energimølla - har også fått pris i 2016 for å være årets beste konsertarrangør. De beste hadde altså slått seg sammen for å skape en kveld som ingen hadde trodd ville skje for bare et år siden. Intimkonsert med småbord og bordservering hører liksom ikke sammen med ekstrem metall, men tidene forandrer seg.

Enslaveds musikalske Juleblot skulle skje inne i Møllas teglsteins hall. På vei inn stoppa de fleste for å sikre seg t-skjorter. To par var åpenbart på date denne kvelden, og en fyr hadde tatt på seg Slayer julegenser til alles begeistring. Halvparten av doom-yndlingene Golden Core hadde også tatt turen. Både kjente og ukjente prata glade til hverandre mellom borda. Folk var så grusomt klare for Enslaved.

Da lysene senka seg, ble vi varma opp av en femten minutters digital stand up på klingende nordnorsk, fremført av en sosialt distansert, snakkende maske på skjerm. Den hevdet at følsomme, akustiske singer songwriter konserter var nok et endetidstegn. Publikum lo og kunne ikke vært mer enig.

Så var det dags! Enslaveds nye låt "Jettegryte" starta showet, og alle smilte, både på og av scena. Jeg fikk akutt gåsehud og kjente at jeg nesten var litt på gråten. Som vi alle har savna akkurat dette! Metal, fellesskap, gode venner. "Homebound", også fra den nye skiva, dro oss lengre inn i musikken, med drømmende gitarsoloer og nydelig clean vocal fra trommis Iver Sandøy. I "Fusion of sense and earth" fra 2006 skiva Ruun, drar de på. Stemninga er kaldere og hardere, og gitarist Arve Isdal utøver sitt kall som gitarhelt.

Enslaved er kjent for sitt gode humør, og benytter et øyeblikks tekniske problemer til small talk, vitser, og Isdal oppfordres til å prøve en gitarpose i Kongsbergknekk-stil. Så dundrer de i vei med "The dead stare". Neste låt viser Enslaved seg som de virkelige prog mesterne de er. "The Crossing" er som å fly gjennom mørket. Rituell perkusjon, taktskifter og mellomspill maler et landskap av lyd som aktualiserer tittelen. De har knakende vakre og interessante arrangementer som utfordrer lytteren.

Neste låt forener Kongsbergknekk og V-stil. "Havenless" fra 2003 albumet Below the lights, er en sikker publikumsfavoritt. Da stiller alle seg med henda (ikke skia) i V, og det er allsang i Mølla aka Utgard: «Dei for i fra nord. Mot ei anna tid.» Dette får meg til å tenke på ei anna tid, og deres opptreden på Midgardsblot sommeren 2019 med 3000 til stede. I kveld sto vi 50 stykker og sang av full hals.

"The rivers mouth" er atter en nydelig låt. Ikke bare har frontmann Grutle Kjellson er kraftfull røst, men trommisen og Håkon Vinje på keyboard, har også nydelige stemmer. De bidrar med både koring og clean vokal og bygger ut Enslaveds mesterlige lydbilde.

"Urjotun" starter som en electronicafest og det lukter Ivar Bjørnson og hans prosjekt Bardspec lang vei. Gitarer, growls og nydelige harmonier bølger sammen i en el-viking jolelåt anno 2020. Det er fristende å danse i lyset fra scena og julelysene i lokalet.

"Flight of thought and memory" starter med ravneskrik. I frontlinja står tre svartkledde, med langt hår og bare armer, mens de resterende to holder stand bak trommer og keyboard. Rødt lys renner over dem mens orda «A god of war assembling an army» spres med Hugin og Munin. Iskald growling, mektige gitarriff og sildrende keyboard slår følge på flyturen. Når vi lander får vi spørsmålet: «Skal vi ta en te? Creedence eller Hanne Boel?» Det ble heldigvis "Return to Yggdrasil". Vi får en deilig lyddusj av god gammel svartmetall. Vokalen er kald som Fimbulvinteren og blå lyskjegler sveiper over oss mens vi ubevisst hutrer.

Men noe mangler. Det er ingen banging, ingen pit, for i disse tider må vi ha mosh piten og stagedivinga inni oss, slik som Mølla skrev i konsertinfoen på forhånd. Det klappes iherdig. Grutle spør publikum: «Hvor mange er det her?» Noen roper 50. «Dere høres ut som minst 55!» repliserer han, og vi soler oss i glansen. Når de går av, klapper vi mer, og vi får en siste gave til Jol. Vakre Isa.
Gledelig jol!