På vei

Sammen med min bestekompis/bassistkollega Jesper og min favorittfotograf Bjørg, trasket jeg rundt i den merkverdige milde, men våte sørlandsbyen Arendal en fredagskveld i slutten av årets første måned.

Tomas Fianbakken med bandet sitt og et fabelaktig knippe musikalske venner sørget for en kveld vi kommer til å huske lenge. Foto: Bjørg Fossli

Vi stoppet foran inngangen til Arendals nye storstue, nemlig Bankgården, som etter alt å dømme har en veldig spennende fremtid med tanke på konserter og events. Jeg har vært på Bankgården rundt fem ganger før, hvor 4/5 ganger har vært som utøvende musiker selv i bandet jeg spiller, Underwing, og det har alltid vært en veldig høy kvalitet på alt som blir levert der, fra det scene-tekniske og musikken til det gastronomiske. Den fremadstormende restaurantkjeden Smag & Behag står nemlig for serveringen på stedet!

Før vi gikk inn slo det inn en aldri så liten vurderingsprosess for undertegnede. Det er hard kost for en såkalt “starving artist” å ta seg råd til slike kulturopplevelser, og det er ikke alltid at forfengeligheten vinner i den mentale boksekampen mot nudler fra First Price. Heldigvis, så har jeg Bjørg Fossli (alle trenger en Bjørg Fossli!) som kom med det geniale forslaget at jeg kunne få komme gratis inn på konserten imot at jeg skrev en liten stemningsrapport fra kvelden. Helt topp, tenkte jeg – og fikk hjelp til å sette på meg det neongule båndet, som alltid lugger og drar med seg noen hår fra armen min i prosessen.

Magnus Christiansen, skribent for Festivalguiden, var nå klar for å gjøre sin journalist-debut på Bankgården.

Forberedelser

Idet vi setter våre føtter på innsiden av Bankgården kjenner jeg allerede på meg at dette blir en fin kveld. Vi finner oss et bord, og får med oss de siste minuttene av lydsjekken til Tomas Fianbakken og gjengen som står på scenen. Jeg påpeker ovenfor Bjørg at jeg har hørt mye på Tomas sin musikk, men at jeg aldri før har sett han live. Da fikk jeg til svar at “Hæ? Har du ikke, nei men da har du noe å glede deg til!” - og jeg kjenner igjen en genuin oppfordring når jeg hører en, så min følelse av at dette vil bli en fin kveld ble atter en gang forsterket.

Etter endt lydsjekk kommer samtlige av musikerne bort for å hilse på meg og Bjørg. Bjørg har opparbeidet seg et utrolig godt rykte som fotograf i denne byen og er nå førstevalget til en rekke artister/band som vil ha flotte bilder av seg selv i “kampens hete”. Og hun gjør det med glede, og et engasjement som smitter så til de grader.

Steffen Pedersen, gjestegitarist for anledningen og kanskje en av de dyktigste gitaristene Arendal har å by på, setter seg ned og slår av en prat. Han forteller oss at det var helt tilfeldig at han skulle være med å spille i kveld, og at han hadde møtt Tomas på Agder Musikk når han kjøpte strenger dagen før. Han fortalte at bandet kun hadde fått øvd en gang, og det var kvelden i forveien.

Tomas satt seg også ned og slo av en prat. Herlig fyr, knalldyktig gitarist, og alltid med et solid og trygt smil på lur. I kveld hadde han til og med fått på seg cowboyhatten, og var klar for en solid ridetur ned bluesens “highway”.

Minuttene går, og lokalet begynner å fylles opp med flere folk. Det setter seg noen karer ned ved siden av oss. De har vært og hentet små tapas-porsjoner med mat, som stod på et bord ved inngangspartiet. Smag & Behag leverer!

Jeg og Bjørg bestemmer oss for å benytte oss av anledningen, og stikker bort for å hente litt mat til oss selv. Jeg tar med meg det jeg klarer å få plass til i begge hender og setter meg ned igjen med et smil om munnen. Dette var noe annet enn First Price nudler.

“Dette var noe annet enn peanøtter og saltstenger!” kommer det fra en av mannfolka, og jeg skjønner at det ikke bare er jeg som har en slags revolusjon i matveien denne kvelden.

Showtime

Det ikoniske banneret til Arendal Bluesklubb svaier så vidt i bakgrunnen som et resultat av bevegende musikere på scenen. Første låt introduserer et band av ypperste klasse, og allerede etter de første ti sekundene er jeg solgt. De hadde bare øvd sammen en gang sa du? Hadde jeg hatt en like kul cowboyhatt som Tomas Fianbakken så hadde dette vært øyeblikket for å ta den av.

Tomas er on fire, og for en innlevelse på denne karen! Han mener hver eneste note han lirer ut av gitaren, og for noen tryner han lager! Det er noe eget med musikere som lever seg inni kunsten sin. Jeg har litt trust-issues når det kommer til folk som står opp og ned på en scene og ikke gjør så mye ut av seg, og det er godt mulig at jeg er litt sær på den måten, men derfor var det en utrolig vitamininnsprøyting å se dette energiske showet fra “Fianbakken & Friends.”

Med seg på scenen hadde han en rekke utrolig dyktige gjestemusikere denne kvelden. Tomas sin lillesøster, Rebekka Mæland, som jeg husker at jeg traff støtt og stadig på konserter før i tiden, var sammen med Kahilia Børstad kordamer for anledningen. Jeg er en sucker for gode vokalharmonier, og denne gangen var intet unntak. Kraftfulle stemmer som finner hjerterota di uansett hvor i lokalet du måtte prøve å gjemme deg.

På dette punktet er det på tide å trekke fram lydmann Tom Samuelsen som (hands down) ALLTID har peiling på det han driver med. Utrolig fin og balansert lyd, til tross for noe problemer med en munnspill-mikrofon midtveis i settet.

De første låtene legges bak oss, og et svært beist av et mannfolk reiser seg opp litt bak meg til venstre og går mot scenen. Kim Isaksen er hans navn, og han stiger opp på scenen. Og det skal sies, at hans vokalferdigheter var intet mindre enn mannen selv! FY for en kraftig stemme, og når han trør til sammen med Tomas, Kahilia og Rebekka i firestemt harmoni – da lukker jeg øynene og befinner meg et sted i Los Angeles på 80-tallet. Dritkult!

Etter dette reiser det seg enda en mann opp litt bak meg, og går mot scenen. Hans navn er Odd Bjørn Jensen. Jeg sitter og grubler på hva han skal gjøre, men finner det fort ut i det han tar frem trompeten. Det som skjer nå er min våte drøm som musiker, å ha en messingblåser som akkompagnerer et allerede spennende lydbilde. Det er noe med sånne blåseinstrumenter som bare skriker sjel, og her er NOK et prakteksempel på en musiker som mener det.

Den stødige rytmeseksjonen med Ottar Vigerstøl og Kristian Vågsnes i spissen er selve grunnfundamentet til hvorfor et band høres ut som de gjør. Og disse gutta her har gjort det før. Utrolig samspilte og tight som faen. Arvid Enggrav (som presiserte at han ikke spiller piano, men synth!) ligger som et deilig ambient teppe over det hele.

Steffen Pedersen tropper opp på scenen, og endelig får Tomas en å lage litt musikalske ablegøyer sammen med. De stiller seg opp skulder til skulder og fyrer av den ene soloen etter den andre. Ordentlige guitar heroes! Steffen er i en klasse for seg selv, og behersker en bredde av sjangre – Blues er ikke et unntak.

Publikum (og meg selv inkludert) digger dette, og noen drister seg ut på dansegulvet for pardans. Det er noe jeg elsker å se, og som er utrolig gøy for både artister på scenen og for resten av de som er tilstede. Å se at folk koser seg! Jeg kan ikke si det kriblet i dansefoten min, men det gjør det aldri ellers heller. Jeg danset på innsiden, er det innafor?

Flere låter blir spilt, og de fleste holder seg godt forplantet i bluesens røtter. Tomas F band viser likevel bred sjangerforståelse og varierer ofte. Jeg får litt Gary Moore vibes av gitarsoloene til Tomas, når han bender strengene over båndene på gitaren samtidig som han han også drar på smilebåndet. Jeg har dessverre ikke klart å bite meg merke i hva de forskjellige låtene heter, men det spiller kanskje ikke så stor rolle i og med at du BØR få dette med deg selv hvis anledningen byr seg.

Etter siste låt reiser publikum seg og applauderer bandet, og det gir seg ikke med det første - det var en lang og solid klapp fra et publikum som også etter alt å dømme mente denne applausen. Etter å ha spilt for veldig varierende typer publikum selv opp igjennom, så biter man seg merke i hva slags applaus som virker som en “høflig klapp” og hva som føles genuint. Og dette publikumet mente det. Så mye at de synes det var kjipt at det var over, og krevde en sang til!

En rød tråd for undertegnede gjennom hele konserten var spørsmålet “Og disse har kun øvd sammen en gang før dette?” og spørsmålet ble besvart gradvis i løpet av hele showet, de er rett og slett sinnsykt dyktige musikere alle sammen!

Kvelden rundes av med en øl og diverse varianter av “bra spilt”-utsagn til musikerne, og jeg konkluderer med at denne kvelden ble, som jeg håpte - En FIN kveld!