Lysjakt
Lysjakt begynte kvelden med en brutal energi. De har mye Chimaira alla Resurrection fakter i riffene. Marius Ofstad sin vokal, skriker gjennom mørket, mens bandet bryter gjennom en murvegg som ett kraftig gammelt diesellokomotiv. Mitt høydepunkt fra Lysjakt var avslutningslåten som viste seg å være en Jam, noe bandet virkelig bør forfølge for å skape et definert lydbilde de fortjener.
Sublime Eyes
Denne gjengen med amøber kjenner jeg dessverre :) siden de kommer fra Sandnes, Stavanger og Kvinesdal, men søte er de med sin melodiske og onde Deathmetal.
De åpnet settet sitt med ett kraftig smell, hvor vokalist Arvid griper rommet og suger deg med så du mister pusten. Her får du et skikkelig profesjonelt band som du ikke skulle tro var lokalt, hvor de presterer til og med en Wall of Death, hvor undertegnede absolutt kaster seg inn i.
Gitarene onanere seg inn i kvelden, hvor solo’ene gir det skikkelige klimaks, som kan resultere i at du ikke vet om at om 9 måneder etterpå så har du blitt far.
Du ender med å havne i en moshpit enten du vil eller ei. Og Sublime Eyes har gitt deg et adrenalin du ikke visste du savnet.
In Mourning
Dette var ikke det jeg hadde sett for meg i år. Nå fikk jeg oppleve årets konsert.
Bandet hadde alt. Her ble det vist enkelheten av å bruke kun akkorder for å få frem en lydvegg og et genuint lydbilde.
Vokalist og gitarist Tobias Netzell får deg frem i mørket som et desperat lys i tunnelen. Musikken bare bærer deg i en tilstand hvor en med bi-polar skulle ønske han var.
Disse enkle, energiske svenskene viser hvor den såkalte norske skatten Seigmen burde være.
Som tidligere nevnt med enkelheten i akkorder, så skaper In Mourning et massivt lydbilde som får deg til å bli med i en Metal-Pink Floyd film.
Samme dag som de spilte så slapp de et nytt album.
Hvis du ikke har det, så bør du skaffe det!
Satser min egen samboer på at denne gjengen forhåpentligvis lager en dobbel-vinyl-konseptplate innen 2020. Den skal jeg ha 3 av.