Nok en intim og spennende konsert i 2.Etage på Herr Redaktør!

Fredag 12. april kom Elvira Nikolaisen med en enkel besetning med tre andre musikere og delte sanger som har betydd noe spesielt for henne. Og hun fengslet publikum med personlige bakgrunnshistorier og tolkninger av et ganske vidt spekter av låter.

Elvira Nikolaisen, 2.etg. Hr.Redaktør, Mandal, 12.04.2019. Foto: Jan Harald Helmersen

Elvira Nikolaisen er ei nasjonal stjerne, fra «ikke så langt unna» Mandal – nemlig Moi rett over fylkesgrensa til Rogaland. Hun er en i rekken av de særdeles musikalsk aktive Nikolaisen-søsknene, og hun er en i rekken av de spennende artistene som har gjestet den nye intimscenen i Mandal.

Endre Drange Thompsen presenterer Elvira Nikolaisen, Foto: Jan Harald Helmersen

Endre Drange Thompsen, primus motor for konsertserien, ga oss en personlig introduksjon til bookingen av konserten, en historie om et «avstandsforhold» - i hvert fall den ene veien.

Nikolaisen tok også et personlig, rolig og intimt grep om konserten fra starten. Hun fortalte at valget av låter til konserten var sanger som hadde «faith» (tro og tillit) til felles. Tro på muligheter og tillit til at gode ting vil skje. Overraskende nok begynte hun med en sart, rolig og vakker versjon av «What a feeling” fra filmen Flashdance og fortsatte med en like nedtonet og personlig versjon av Kent sin sang “Kärleken Väntar”.

Ved siden av to fiolinister hadde Nikolaisen med seg Kristine Hovda på vokal og piano. Hovda framsto også tydelig som en venn og støttespiller for Nikolaisen. Hun sto også for oversettelse av «Blackbird» av The Beatles til jærdialekt, et ganske vellykket grep. Vi fikk høre en god del om personlige erfaringer og historier mellom låtene. Konserten ble med ett unntak en rekke av cover-låter, og det forklarte Elvira med at konserten kom «mellom to perioder» i hennes kunstneriske liv. Og det ble et stort spenn i låtvalg – her var «Alfie» av Bacharach og David til «Jag vil Tacka Livet» via «Kom igjen» fra CC Cowboys. Men alle ble levert i særdeles nedstrippet og rolig form. Et så begrensende konsept som en akustisk intimkonsert, gjør det til en spesiell oppgave å holde på publikums interesse. Men det greide musikerne til gagns, selv om det til tider var tydelig at det var utfordrende å skape vekslinger og spenn i låtarrangementene.

Men hele tiden var dette en gledelig og berørende konsert med personlige tolkninger. Men det som likevel står igjen som det sterkeste er tilstedeværelsen og den utrolige stemmen - så kraftfull, så varm og ikke minst så særegen – og dette kom ekstra godt til uttrykk i den eneste originalsangen –«Egypt song».

Noe av det mest imponerende er likevel at publikum på omkring 80 personer var så oppslukt i konserten at alle faktisk klarte å være stille og nyte – og ikke minst slik at alle andre også fikk nyte opplevelsen. Bra!

Og for en god og nær opplevelse dette ble - og for en konsertsal, og for et fint konsept - vi gleder oss til fortsettelsen!