Godt med folk Trallaus 2018 på Blaker Skanse. Foto: Oddvar Ringstad

Tre dager til ende, fra 28-30 juni. På Scenen torsdag var Neon Vokal, Grenseland, Chris Thompson med Mads Eriksen Band og Dance With A Stranger. Fredag var det Dugg, Return, Stage Dolls og Splitter Pine. Og på lørdag Wildnite, Ammunition, TNT og Coverman.

Festen begynte torsdag ettermiddag med Neon Vokal som fremførte diverse kjente sanger acapella. En uvant, men helt ok måte å tilegne seg musikk på en torsdag ettermiddag, i et gammelt kulturlandskap. Etter de kom instrumentene på scenen sammen med Grenseland som var et nytt bekjentskap for undertegnede. Det var et Hellbillies lignende orkester, og om ikke jeg kunne tekstene var det noen av forsamlingen som sang med. Det ble plutselig mer kjente toner når Chris Thompsen entret scenen med Mads Eriksens Band. De gav oss den ene slageren etter den andre fra Thompsons tid med Manfred Mann. Den kjente stemmen gav oss sanger spredd over flere tiår, fra «Migthy Quin» til «You angle you». Avslutningsvis fikk 70åringen hjelp fra Neon Vokal til å framføre «The Voice». Det blei en minnerik seanse. Etter de kom gode gamle Dance With A Stranger på. De tre gamle gutta hadde fått med seg to unge dyktige jenter på sang, bass og tangenter. Det var en hyggelig opplevelse med en stadig smilende Frode Alnæs, en moroklump i musikkverdenen. Og jodda publikum kunne sangene, og musikken tok korte pauser så folk kunne høre hva de sang. De hadde med en overraskelse også, unge Eirik Søfteland som viste sin stemmeprakt for folket. Kvelden avsluttet med jam mellom dyktige musikere, Chris Tompson, Mads Eriksens Band og Frode Alnæs. En fin torsdag.

Fredagen begynte med enda et nytt bekjentskap Dugg som spilte det jeg vil kalle voksenrock. Et nytt norsk band som skriver egne låter med norske tekster. Etter å ha holdt det gående på hobbybasis en stund mente de at de fortjente et større publikum, og det kan jeg være enig i. Gode nye bekjentskaper er alltid velkomne. Return entret scenen i god stil og viste at de var erfarne musikere som kunne sine ting, nemlig å spille. Det gjorde de tilgangs og dro fram den ene slageren etter den andre. Ingen store overraskelser, men solid godt norsk håndverk. Så kom det norske svaret på Rolling Stones på podiet, Stage Dolls. Herrene Flakne, Storlie og Antonsen beviste igjen at trøndere kan sitt rock’n’roll. Gutta har nok ikke like lang fartstid og høy alder som Stones, men de har musikken, og med start i 1983 begynner det å hjelpe både på fartstid og alder. En vegg med Marsall høytalere gjorde selvsagt inntrykk på en som bare har hatt små forsterkere som lagde mer enn nok lyd for nabolaget. Stage Dolls viste at de koste seg med det de gjorde og stemningen var stadig stigende hos de fremmøtte. Så kom Splitter Pine på scenen, et norsk coverband som fikk folket med på mang en god norsk slager. Her var «Den du veit», «Levva livet» og selvsagt «Splitter pine». En times tid rocka vi oss gjennom store norske hits sammen med voksne gutter som kunne leksa si. Ikke noen tvil om at Trallauspublikummet lot stemningen stige i været, og forventningen ble innfridd.

Så kom lørdagen, som begynte i et forrykende tempo. Wildnite var ei gruppe fra Lillestrøm som la føringa for en ettermiddag/kveld med større trøkk! Unge gutter som imponerte med show og musikk. De gav virkelig jernt og jeg kjente jeg gikk tom for kjedelige øyeblikk. Herlig hjemelagd hardrock som svingte selv om låtene var ukjente. Vokalist Sigurd Østerbø Søbye hadde ikke nok plass på scenen så han var plutselig å finne blant øldrikkende mennesker oppe på et bord i andre enden sletta. Det var 80-tallet på nytt med vokal og musikk sånn som det skal høres ut. Det var en så hyggelig nyvinning at jeg måtte ty til Spotfy når jeg kom hjem. Etter at Wildnite var ferdige var det tid for Åge Sten Nilsens Ammunition. Det skulle passe bra i et gammelt festningsverk fra 1682. Så etter at soldaten (i en uniform fra 1800 og den tid) hadde fyrt av kanonen på haugen bak oss fyrte de løs. Drivende god rock fra dyktige musikere som geleidet oss gjennom et program som inneholdt flere kjente travere, vi var også innom noen sanger fra Nilsens Queen reportuar. Bandet var forøvrig de eneste som fikk lov til å bruke åpen ild utenfor røykekroken, og det så ut som vikar Ole Tom Torjussen syns det ble litt skummelt med flammene i vinden. Vi må si bra gjennomført til Ammunition. Neste band ut var TNT, noe som sikkert hadde vært i bruk på Blaker Skanse før. Ronni Le Tekrø gav oss heavy rock ispedd musikalske krumspring på gitaren, han har sin egen evne til å putte sine raske fingre på de rette stedene uten at det blir mas - en gud på gitar. Resten av bandet holdt godt følge med Tekrø, og Baol Bardot Bulsara viste med stemmen hvorfor han hadde fått jobben i TNT. Bandet viste at det finnes en grunn til at de oppholder seg blant verdens beste i sin sjanger. Rett over midnatt var det igjen klart for et coverband......som het Coverman! De førte oss over i søndagens første time med en tyngre og mer rocka versjon av "The Voice". Så mette av god kvalitets musikk fant vi veien tilbake til bilen, og var enige om at det hadde vært en fin opplevelse å være der.

Sommerfesten på Blaker Skanse er over for i år. Disse historiske omgivelsene har skapt ny historie som vi tar med oss videre, og akkurat som han som gav festivalen navn, kommandant Adam Trallau, tror jeg at denne festivalen blir en gjenganger! Det blir spennende å se hvem han tar med gjennom veggen på ammunisjonshuset neste år. Jeg er trygg på at sammen med general Jørgen Kirsebom blir det noe eksplosivt.