Classic Rock. Masse gitarøs og vokalprestasjoner på topp. Fullt band.
Whole Lotta Love bringer det beste av rocken fra 70- og 80-tallet til publikum. Det ble en svett fredagsaften på Haubitz Låve.

Whole Lotta Love på Haubitz Låven 14.08.2020  Foto: Svein Frydnes

Når en samler en gjeng meriterte lokale musikere med bakgrunn i musikken fra rockens storhetstid, så blir det fort en kveld med høyt adrenalinkick. Når scenen så blir lagt til en rustikk låve på toppen av Odderøya, er også innpakningen perfekt for en god aften.
Dessverre sørger dagens korona-situasjon for at det må legges begrensninger på både publikumsantall og bevegelsesfrihet under konserten. Men det ødelegger ikke for den gode musikkopplevelsen.

Øksendal – naken og flott

Øksendal (Dagfinn) er tilbake for tredje gang på Haubitz Låven 14.08.2020 Foto: Svein Frydnes

Dagfinn Øksendal fra Kristiansand er valgt som oppvarming til kveldens hovedkonsert. Og han skal gjøre det naken. Ikke uten klær…, men alene på scenen. Kun i selskap med sin gitar og sine spesialbygde forsterkere. Blant annet har han tatt en god, gammel Radionette Kurér radio, gravd ut innmaten og dyttet inn diverse saker og fått en utrolig fet lyd ut av det. Når Øksendal litt forsinket drar i gang med David Bowies «Ziggy Stardust», passer teksten veldig bra på musikeren. Øksendal spiller ikke «left-handed», men «boy, could he play guitar». Øksendal fortsatte i samme sporet som kveldens tema, nemlig klassisk rock. Noen vil kanskje si at det tenderer mot country, men det er ok. Neste låt var vakre «Hurt» av salige Johnny Cash. Begge spilt på Telecaster’en gjennom Kurér-forsterkeren, og lyden var ekstremt fin. Nydelig klang. I tillegg synger Dagfinn Øksendal veldig bra. Vi får også servert en helt ny låt, «Generalen», som handler om general Oscar Wergeland og Ravnedalen:

- Fordi det er så nydelig der!

At Dagfinn Øksendal har en forkjærlighet for en viss Neil Young, er ikke vanskelig å høre når en låner øre til hans debutalbum, Stay For Dinner (2019). Et album absolutt verdt å få med seg. Under konserten fredag presenterte han et «potpourri» på fire sanger av den gamle mester: «The Needle and The Damage Done», «Captain Kennedy», «Don’t Let It Bring You Down» og «Ride My Llama». De tre siste fremført med akustisk gitar. Dette er virkelig vakkert! Skulle bare ønske flere hadde tatt turen opp til låven tidligere, så de kunne fått med seg også denne konserten, men det er heller glissent på stolradene. Været kan ha sitt å si, med strålende solskinn og høy temperatur. Men det er synd å gå glipp av gode musikkopplevelser, spesielt når en har betalt for det.
Øksendal avslutter med Frank Sinatras udødelige «My Way». En kan trygt si at Dagfinn Øksendal går sin egen vei, men han er på trygg grunn, for dette var solid.

Låven

Haubitz Låven er nesten som et museum. Fantastisk plass! Foto: Svein Frydnes

Jeg nevnte konsertarenaen, Haubitz Låve, og den trenger en nærmere presentasjon. For dette er virkelig et trivelig sted å være. Masse gammel historie som ligger, står, henger rundt på gulv og vegger. Selvfølgelig en del fra krigstiden. Et lokale med sjel, atmosfære…. Og støv. Kort fortalt om Låven: Under det tyske angrepet på Kristiansand 9 april 1940 gikk det gamle ammunisjonslageret på toppen av Odderøya i luften. På denne tomten bygget tyskerene en låve som skulle tjene som artilleri-lager.
Siden det norske Forsvaret forlot Odderøya i 1992 har låven stått tom eller som lager, helt frem til Kjetil Grande på nytt satte låven til liv i 2017.
Det er altså en av kveldens gitarister som «styrer» denne kulturarenaen, og jeg anbefaler enhver som ønsker en konsert i historiske og vakre omgivelser og ta turen opp til Låven. Det er virkelig verdt turen.

Whole Lotta Love – perler på rekke og rad

Omtrent presis entrer så de som utgjør hovedattraksjonen denne kvelden, scenen: Trond Breen, Kjetil Grande og Stein Roger Sordal (alle gitar/vokal), Bjarne Severinsen (bass) og Tommy Jacksonville (trommer). Nå er også salen fylt opp med de 130 personene det er gitt plass til (det er tillatt med 200 personer i salen, men på grunn av smittevern, har arrangøren satt en lavere grense).
Bandet dundrer i gang med Deep Purples klassiske «Black Night» og fortsetter med like klassiske «You Really Got Me» (Kinks). Stemningen er satt, publikum hat fått den åpningen de ønsker og det tegner til å bli en flott, og ikke minst rocka, kveld. Stein Roger Sordal åpner som vokalist på de to første sangene, og han er en utrolig dyktig vokalist, i tillegg til ferdighetene på gitar.
Dette er en kveld for å mimre, og ikke minst minnes, de de gamle klassikerne – og heltene. En av de store heltene, som dessverre nylig gikk bort (faktisk på samme dagen som den forrige «Classic Rock»-konserten, 25.juli), blir hyllet med to av sine udødelige klassikere; «Oh, Well» og «Albatross». Spesielt under «Albatross» kjenner jeg hårene reise seg – det er så vakkert fremført, så intenst og nydelig.
Kjetil Grande tar seg av Jimi Hendrix’ «Voodoo Child». Så rått. Så brutalt. Og til slutt ryker en av strengene. Men ennå var det jo fem igjen..

Nå er det tid for kveldens siste deltaker, vokalist Kjetil Nordhus. Og han er kommet for å dempe stemningen..

- Her er det alt for god stemning, så nå skal jeg ta det hele ned igjen, sier Nordhus, før han og Trond Breen presenterer Led Zeppelins «Rain Song». Publikum bergtas og sitter helt stille, dette er så nydelig fremført.

På scenen er det vekselvis fire vokalister. Forskjellige vokalister, med hver sine styrker. Repertoaret er satt sammen slik at alle kommer til sin rett. På samme måte som de tre gitaristene utfyller hverandre. Og bak regjerer en utrolig tight rytmeseksjon. En rytmeseksjon som har skikkelig utholdenhet. For mens de fire foran går av og på scenen gjennom hele konserten, alt etter hve de skal bidra med, må Jacksonville og Severinsen pent holde seg på plass og være med på (nesten) alt.

Gåsehud

Hele konserten er et stort høydepunkt, og jeg skal ikke dra dere gjennom alle låtene. Men noen utmerker seg. Blant dem «War Pigs» av Black Sabbath. En sang hvor Trond Breen opererer i både Ozzy Osbourne- og Tony Iommi-rolle. En heftig fremføring som sitter perfekt. Et annet høydepunkt er «Dazed and Confused» (Led Zeppelin). Rått fremført, med Kjetil Grandes gitarspill som «prikken over i’en». Her bruker han trommestikke på strengene (ikke fiolinbue, som Jimmy Page ville valgt). Grande fortsetter rett over i neste «gåsehud-låt» - «The End» av The Doors. Utrolig bra vokal av Kjetil Grande på denne låta, tonesatt av et magisk gitarspill.
Vi får både allsang og stående applaus videre utover i konserten. Stemningen stiger fra sang til sang, og tiden flyr fort. Kvelden avsluttes etter to og en halv time med intens mimring, til tonene fra legendariske The Eagles’ «Hotel California». Nydelig! Men publikum vil fremdeles ikke gi seg, og bandet må frem en siste gang. Denne gang for å fremføre den låta som på Facebook var stemt fram til å skulle spilles som publikums valg: «(Don’t Fear) The Reaper» av Blue Öyster Cult.

Takk!

Og så var det slutt. Publikum hadde fått en solid dose kvalitetsmusikk. Undertegnede håpet på litt AC/DC, men selv uten noen av deres sanger er jeg strålende fornøyd. Repertoaret bestod uansett av et solid antall låter fra «the golden years».

Ingenting å sette fingeren på; Utrolig dyktige musikere, fra oppvarming til avslutning, og et perfekt gjennomført arrangement i et aldeles strålende konsertlokale. Til og med smittevernsreglene ble overholdt. Det sørget myndige, men vennlige vakter for. Tusen takk til musikerne, til arrangørene, og til publikum.