Aalborg Metal Festival 2019,
7.-9. November, Studenterhuset, Ålborg

Så kom den siste dagen av Aalborg Metal Festival. Med ni band som skulle spille denne kvelden begynte den siste festivaldagen allerede kl. 14:00.

Emberray Foto: Irmina Lunnøy

Emberray

Det første bandet kom fra Federicia, en by mest kjent for Metal Magic Festival. Kvartetten beskjeftiger seg med å spille thrash/groove metal. Deres selvtitulerte debut-EP «Emberray» så dagens lys cirka en måned før festivalen begynte.

Til tross for det tidlige tidspunktet for starten på konserten klarte de å fremstå som vitale og engasjerte. Deres groovy, tyngre metal med klare melodilinjer ble tatt godt imot av de av publikum som hadde kommet seg til festivalen så tidlig på dagen. Selv om noen bandmedlemmer virket nokså sjenerte (ungt og lovende band) klarte bandets livlige bassist å kompensere for dette mer enn godt nok, slik at sceneshowet faktisk var veldig underholdende.
Absolutt et kjekt band å få med.

Emesis

Emesis Foto: Irmina Lunnøy

Kveldens neste plass på programmet var gitt til et Ålborg-band, Emesis. Kvintetten feirer ti-års jubileum i år. Bandet spiller brutal death metal med patologi og kirurgi som hovedtema. Danskene har så langt gitt ut et album, «Cryogenic Deformities». Snart vil etterfølgeren, «The Chronic Illness» se dagens lys og innspillingen er i full gang.
Jeg må innrømme at kvintettens innsats var utvilsomt sterk og brutal. Musikken oste av rå kraft og sinne og det var betydelig tyngde i den. Det var kanskje derfor bandet ikke satset på å bevege seg mye på scenen og mesteparten av medlemmene sto på sine respektive plasser. Unntaket var frontmannen Morgasm som kastet seg ivrig rundt midt på scenen og bøyde seg i dristige positurer. Uansett klarte karene å gjøre et godt inntrykk.

Katla

Katla Foto: Irmina Lunnøy

Husker dere et gigantisk opprør i metalmiljøet i 2015, da Solstafir sparket sin mangeårige trommis Guðmundur Óli Pálmason? Pálmason stiftet til slutt sitt eget band, Katla. Hvis dere ikke husker denne episoden, er det nok like greit. Denne kvelden var det nemlig en annen Katla som skulle spille. Ålborg skulle nyte en stoner/doom/sludge-trio fra hovedstaden. Katla kan så langt skryte på seg en debut-EP.

Katla gikk veldig effektivt til verks. Musikken var blytung, seigere, nokså fuzzet og litt dundrende. Dette i seg selv hørtes faktisk nokså fengende ut. Black metal-aktig growling i tillegg til stoner vokal fikk musikken til å høres et snev mørkere ut. Også to opp-ned-kors som pyntet trommesettet ga et slikt inntrykk også. Langsommere tempo og en del gjentagelser i rifflinjene gjorde at musikken fikk et meditativt preg.

Musikerne var derimot langt fra å være munker. De kastet seg over scenen, slengte med hår, poserte med instrumentene og virket generelt nokså rølpete. Mellom hver låt kunne man høre et kraftfullt brøl fra musikerne «Skål!!!». Ja… De av publikummerne som ikke hadde spesielt sterkt forhold til tersettens musikk, fikk i hvert fall en anledning til å bli gode og fulle. Kanskje det var dette som var tanken bak.

Selv om jeg ikke fikk en sjanse til å helle i meg øl må jeg innrømme at konserten faktisk var underholdende. Godt jobbet!

Osiah

Osiah Foto: Irmina Lunnøy

Den engelske deathcore kvintett, Osiah har holdt på i sju år. Deres andre fullengder «Kingdom of Lies» ble utgitt i mai i år.
Som man kunne forvente gikk engelskmennene til angrep med sitt blytunge, mektige og brutale materiale. Personlig synes jeg at romsligheten i deres lydbilde fra platene kunne bli bedre gjengitt. Til tross for dette klarte karene å spille med så mye innlevelse, rå kraft og sinne at det kompenserte mer enn nok for en litt annerledes sound enn jeg ble vant til.

I tråd med musikken var opptredenen like intens. Gitaristene bidro med masse ivrig headbanging og heller ikke så få positurer. Frontmannen Ricky Lee Roper kastet seg over hele scenen med umåtelig energi, gestikulerte bredt eller bøyde seg bakover mens han brølte. Da han ikke brølte likte han å prate litt med publikum.

Fansen følte seg nok verdsatt både på grunn av praten samt det løsslupne showet og det dannet seg til slutt en liten men intens moshpit. Ja, disse karene kan utvilsomt prestere.

Thorium

Thorium Foto: Irmina Lunnøy

Thorium er et death metal band fra København. Kvintetten har herjet på den danske death metal scenen i over tjue år. Deres siste album, utgitt for et år siden, ble tatt veldig godt imot av danske musikkmedier.

Det var derfor langt fra overraskende at en del låter fra dette albumet ble inkludert i settet. Man kunne høre bl.a. «Depravity», «Penance», «Maniac» og «Reign of Osman». Publikum fikk også en del eldre låter der «Crest for War» selvfølgelig vekket størst rørsle i massene foran scenen. Dessverre var ingen villig til å starte en moshpit, til tross for bassistens, Jesper Nielsens nokså desperate gestikulasjon.

Materialet Thorium valgte fungerte utvilsomt. Låtene hadde masse driv og fengende riff med et ikke så lite preg av Göteborg-bølgen. I tillegg sørget musikerne for ekstra trøkk på scenen ved å posere på scenekanten og selvsagt slange med håret. Den ekspressive frontmannen MHA viftet også en del med mikrofonstativet da han ikke beskjeftiget seg med den kraftfulle brølingen.

Snart viste det seg at det også var en annen ting Michael Hvolgaard Andersen likte å gjøre på konsertene, nemlig å prate. Han var utvilsomt festivalens mest pratsomme frontmann. Hva bandet ikke gjorde, hvem de kjente, hvilke band likte de osv. osv. Selv om slike stunt i de fleste tilfeller har en tendens til å bli til en meget kjedelig «ego-trip» klarte Andersen å gjøre det på en lett og underholdende måte slik at publikum humret med jevne mellomrom.

For å oppsummere, et variert, kjekt, friskt show, anbefales.

Horned Almighty

Horned Almighty Foto: Irmina Lunnøy

Det var derimot et band som fikk moshpit av publikum uten å engang å be om det, kanskje fordi de var lokale «gutter». Horned Almighty har operert i Nord-Jylland i over femten år og har gitt ut fem album. Den sjette fullengderen skal angivelig se dagens lys i begynnelsen av neste år.

Hvis noen ikke klarte gjette, på bakgrunn av navnet, at det skulle dreie seg om black metal fikk de nok et godt nok hint da lukten av røykelse begynte å spre seg langsomt over konsertlokalet. Da et «veldig knoklete» mikrofonstativ havnet midt på scenen var det ingen tvil.
Karene brant utvilsomt masse for å spre onde vibber. Det var ivrig headbanging, det var hovmodige grimaser mot publikum med jevne mellomrom, det mangler heller ikke storslagne positurer.
Kvartettens i utgangspunktet dynamiske, trøkkfulle black metal ble spilt så vitalt at det ikke overrasket meg at publikum ble «danseglade». Allerede tidlig i konserten startet publikum en formidabel moshpit. Ingen tvil om at disse karene fortjente den.

Cattle Decapitation

Cattle Decapitation Foto: Irmina Lunnøy

Selv om Ålborgs onde sønner jobbet som bare det, var det faktisk først med den neste opptredenen at helvete brøyt løs. San Diego-teamet Cattle Decapitation var et band jeg gledet meg mest til denne dagen. Fram til da klarte kvintetten å pløye seg gjennom store deler av Vest-Europa i forbindelse med Global Warmup Tour. Konserten her på Aalborg metal festival var den siste i turneen. Samtidig ventet alle spent på den nye åttende fullengderen «Death Atlas» som skulle komme ut noen uker etter festivalen. Forventningene var nok høye denne kvelden.

De som var nysgjerrige på det nye albumet fikk nok tilfredsstilt nysgjerrigheten sin i bøtter og spann, siden en betydelig del av settet kom fra det nye albumet med blant annet «One Day Closer to the End of the World» og «Bring Back the Plague». Ellers ble det inkludert to tidligere album i settet. «Monolith of Inhumanity» representert med «Forced Gender Reassignment» og «A Living, Breathing Piece of Defecating Meat». «The Anthropocene Extinction» ble representert med blant annet: «Manufactured Extinct» og «Not Suitable for Life».

Uansett om California-gjengen spilte sine gamle eller nye låter var intensiteten så stor at veggene i Studenterhuset nærmest ristet. Den intrikate blandingen av death metal og progressiv grind core fremsto som vanvittig vitalt, mektig og ikke minst veldig brutalt. Ivrigheten til bandet som slengte seg rundt på scenen bare forsterket det inntrykket. Kanskje den sære, forvrengte klare vokalen fikk noen sutrete undertoner, men jeg kan ikke si at dette dro konserten noe ned. Travis Ryan gjorde sin jobb ellers utmerket. Såpass utmerket at det sikkert ikke var mange som la merke til en betydelig tabbe han gjorde, helt til han begynte å beklage for den: «I’m sorry, that I’ve called you Copenhagen. I’m not that fu..king american ignorant. (…) We’ve got a busy schedule, and I’m shit-faced tonight». Hva kan man si… Veldig ærlig kar.

Det angivelige alkoholforbruket hadde ellers ingen påvirkning på kvintettens prestasjon, siden de «dundret» seg til slutten av konserten med uforandret, nærmest dødelig kraft. Publikum var heller ikke likegyldige til bandets innsats, selv om de så vidt kunne se dem bak den tykke røykgardinen, som ga hele settingen et slagmarkaktig preg. I tillegg til moshpit dukket det opp ikke så få crowd-surfere som gjorde konsertopplevelsen enda mer intens, særlig for vekterne.
En ting er sikkert. Om du er en vekter, eller publikum var denne konserten av den uforglemmelige sorten.

Der Weg einer Freiheit

Der Weg einer Freiheit Foto: Irmina Lunnøy

Der Weg einer Freiheit, eller «en vei av frihet» på godt norsk har eksistert i ti år. På den tide klarte bayerne allerede å utrette en god del med fire kritikerroste album og to sterke EP-er. Tidlige i år kunne man se dem på Inferno Metal Festival. Her kunne man forvente førsteklasses atmosfærisk black metal spilt på en veldig detaljorientert måte.

Sånt sett skuffet tyskerne ikke da de sparket i veg med sin intense, følelsesladede musikk med viss kunstnerisk preg. Disse karene klarte til og med å gjøre tekniske problemer nærmest til en happening. Da strengen i en av gitarene røk snudde resten av bandet seg med ryggen til publikum og trakk seg dypere innover mens de spilte den samme gjentagende riff. Samtidig ble belysningen dempet. Nikita Kamprad forklarte selvsagt hva som skjedde til et nokså forbauset publikum etterpå.

Bortsett fra den korte episoden gikk alt som på skinner. Disse karene beviste så å si at begrepet «german precision» nok ikke bare er en myte. Materialet ble spilt nærmest perfekt og samtidig tilsynelatende uanstrengt. Selv om det var en betydelig dose vitalitet inn i bildet virket den dessverre ikke så intenst som det skulle. Kvartettens musikk kunne nok ikke måle seg med den ødeleggende maktdemonstrasjon i regi av Cattle Decapitation bare noen få stunder før. Der Weg einer Freiheit tapte nok litt på å bli omrokert til å spille etter amerikanerne. Synd.

Bloodbath

Bloodbath Foto: Irmina Lunnøy

Så var det tid for et band som skulle være festivalens trekkplaster: «BLOODBATH!!! FROM STOCKHOLM!!!». Slik pleier i hvert fall frontmannen Old Nick å annonsere dem. Stockholmerne kan skryte på seg over en tjueårig virksomhet, fem album og deltakelse av flere prominente svenske musikere. Selv om jeg ikke er blant kvintettens trofaste følger, har jeg sett en del av deres konserter og likte dem veldig godt.

Bandet gjorte som vanlig et imponerende inntrykk da de dukket opp innhyllet i en tykk sky av røyk. Gitaristene var som vanlig dynket i mengder med blod og begynte med headbanging og tunge, knusende riff. En kort stund etterpå dukket Old Nick opp kledd i en støvete, blodtilskitnet predikant-dress og satte i gang kveldens første låt «Fleischmann». Fra et band av dette kaliberet forventer man en solid innsats og dette fikk vi for all del. Det var tung, knusende, spenstig death metal spilt med betydelig overbevisning. Materialet gikk helt tilbake til debut-EPen «Breeding Death» representert av tittellåten. Som man kunne forvente gjengjaldt fansen den solide opptredenen med moshpit og litt corwdsurfing.

I kveld var dessverre sarkasmens mester Old Nick en del tausere enn til vanlig. Det var i hvert fall det inntrykket jeg har fått. Holmes hadde nok mer å tenke på enn spydigheter. Han innrømte at han nærmest kokte i sin dress, men kunne ikke kle av seg siden han da ville se ut som Ricky Gervais fra «The Office». Det var varmt, røken fløyt i enorme mengder, så scenen var nok ikke den mest behagelige plassen man kunne befinne seg på den kvelden. Mot slutten av konserten skjedde det dessverre noe jeg ikke forventet. Det virket det som om Holmes begynte å slite med stemmen. Først trodde jeg at det var problemer med mikrofonen, men sannheten ble nokså åpenbar da Old Nick kjempet seg gjennom «Outnumbering the Day» på «halv maskin». For å ikke skuffe fansen ble det selvfølgelig encore, men bandet måtte kutte den med en låt. Fansen fikk i hvert fall sin hit «Eaten», noe som massene foran scenen ble synlig glade for. Selv om denne kvelden ikke var direkte vellykket for Nick Holmes må man beundre det at han var villig til å gi så mye som mulig til publikum.

For å oppsummere. Aalborg Metal Festival er en veldig godt organisert festival med mange kjekke og behjelpelige folk. Samtidig er det gjennomgående godt nivå på deltakende band. Absolutt en festival som er verdt å få med. En ting til. Husk å ta inhalator, det er virkelig masse røyk der.