Intenst og vakkert med The Violent Years

En konsert med The Violent Years kan ta hvilken retning som helst. Fra det sarte, lavmælte til det ekstreme og heftige. Noen dager før julaften holdt de «julekonsert» på Sjøboden Live Scene. Den ble hverken lavmælt eller ekstrem, den ble ganske enkel magisk!

The Violent Years @ Sjøboden Live Scene, Mandal, 21.12.2019 - Foto: Svein Frydnes

Nesten plateaktuelle The Violent Years på Sjøboden like før jul. Foto: Svein Frydnes

På gang med nytt album

The Violent Years har holdt på siden 2003, sluppet tre album og en EP og er snart klar med nytt album. Eller… snart og snart? Bandet har lært at det er lurt å ikke tidfeste en utgivelse, det har de brent seg på tidligere. Men at det er noe på gang, det er bandet i hvert fall enige om. Lørdag skulle de holde «julekonsert» på Sjøboden Live Scene. En konsert som var tenkt å skulle være lavmælt og rolig. Likevel var det ikke satt ut stoler, som det er vanlig når det er rolige konserter i dette lokalet. Og det skulle vise seg å være lurt.

- Konserten er en slags øving mot noe som blir en ny plate, kunne pianist Kjetil Wiblemo Sjølingstad fortelle før konserten.

- Konserten tilpasses litt til instrumenteringen, fortsetter Sjølingstad. Og instrumenteringen denne kvelden er gitar, trommer, bass – og et akustisk piano. Ikke det enkleste å trekke opp trappa til andre etasje på Sjøboden. Men nå står det i hvert fall der i all sin prakt på scenen.

- Mange av sangene i kveld er nye. I hvert fall for publikum, skyter trommeslager Eivind Thorsvik inn, før vokalist Kenneth Bringsdal overtar pratingen:

- Det er så mange sanger i dette bandet. Nå skal vi lage en annen type plate enn det vi har gjort på en stund. Ei mye roligere plate. Tilbake til begynnelsen, på en måte. Vi har vært gjennom mange faser med dette bandet, men nå vil vi tilbake til der vi startet, sier vokalist, gitarist og hovedkomponist Kenneth Bringsdal.

Mange nye sanger

Konserten starter da også rolig, med sangen «Who Decides», en sang innspilt i år. Deretter går det over i «Southern Pearl». Fremdeles lavmælt og rolig. Så lavmælt at en tydelig hører de som ikke har fått med seg at det er en konsert på gang, og derfor er mer opptatt av å prate høylytt om alt det morsomme de sammen kunne gjort. Men «Southern Pearl» har en herlig oppbygging, og snart dundrer det løs slik bare The Violent Years kan gjøre det; massivt, intenst og suggerende. Herlig gitarspill av Kenneth Bringsdal. Det akustiske pianoet til Kjetil W. Sjølingstad kommer også til sin rett her.

Låta «Win» er også en slik sang. En sang en får energi av. Sangen er bygd opp mye på samme måte som andre sanger til The Violent Years – rolig først, før det eskalerer. Herlig.
Som lovet ble det en del nye sanger. Nevnte «Win» er ny, det samme er «Try a little harder» og flere andre. Låtskriver Kenneth Bringsdal er en produktiv mann. Og han leter hele tiden etter det helt spesielle, noe han prøver å forklare på følgende måte:

- Når kropp og sjel på en uforklarlig måte går sammen i en høyere ting i musikken, da er det nærmest som en rus.

Nydelig duett

Akkurat «rus-fornemmelsen» var det mange som kjente på under lørdagens konsert. Og da snakker vi ikke om den flytende rusen som ble servert, men den opplevde rusen som ble sanset. Enten det var gjennom rolige, sensitive partier i den nye sangen «Iceberg», eller «Light In Here» (også det en ny sang). Men like mye i de heftige partiene, hvor publikum kjente energien og intensiteten i Bringsdals frenetiske gitarspill og Eivind Thorsviks kraftfulle trommespill. Pianoet druknet dessverre litt i gitarlyden. Men når lyden bar fram var det utrolig flott å høre Kjetil W. Sjølingstads vakre pianospill. På siden fylte Jack van der Hagen godt på med bassrytmen. Det helhetlige lydbildet er nydelig, og lyden skrues mesterlig. Ikke så rart, det er tidligere medlem av bandet, Lars Erik Humborstad som er sjef ved spakene. Det blir det vellyd av. Humborstad blir også med og synger duett med Bringsdal på låta «New World Order», og det er så uendelig vakkert. Et av kveldens høydepunkt.

Eksplosiv avslutning

Det er i det hele tatt lite å utsette på konserten. Jeg ville gjerne hatt pianoet lenger fram i lydbildet, men det hadde i tilfelle gått på bekostning av gitarlyden. Og gitaren er en veldig stor del av The Violent Years sitt lydbilde, så den må få være.
Publikum storkoste seg, det var tydelig. Bandet koste seg også. De kunne garantert spilt lenge, lenge. Mye lenger enn det de gjorde. Avslutningen ble imidlertid av det magiske slaget, og gjorde konserten fullkommen. Først nevnte «New World Order», og helt til slutt som siste ekstranummer – «Trying To Get Over» fra 2012-albumet med samme navn. En heftig oppbygging av låta, som i utgangspunktet er ganske rolig, før det hele kulminerte i en eksplosiv avslutning, og etterlot publikum i ekstase.

Dette var virkelig en flott konsert av The Violent Years. Nå er det bare å glede seg til nytt album, og da gjelder det for bandet å gjøre som Kenneth Bringsdal så tankefullt uttrykte:

- Det viktigste er å komme inn i et innspillingsmodus, og fange det vi ikke har fanget før.

Det er mye som tyder på at de klarer akkurat det.