Aalborg Metal Festival 2019,
7.-9. November, Studenterhuset, Ålborg

Med konsertstart allerede klokka 15:00 i motsetning til kl 18:00, så det ut til at dag 2 kunne bli en del mer hektisk. Fredagen fikk alikevel en rolig start, faktisk veldig rolig på grunn av det første bandet.

Zaum Foto: Irmina Lunnøy

Zaum

Zaum debuterte i 2014 med sitt album «Oracles». I vår ga de ut sitt tredje album «Divination». I høst ruslet de ut fra sitt hjemland Canada for å dra på turne i Skandinavia og Nord-Tyskland sammen med Dopelord.
En ting er sikkert. Bandets kalde hjemland inspirerte på ingen måte musikken deres. Zaum spiller seig, tung ritualistisk doom med veldig tydelig lilleasiatisk/babylonsk/summerisk stemning. Dette kom til utrykk allerede før bandet viste seg for publikum. Scenen ble overflommet med dunkelt rødt lys og store mengder med røyk. Her og der kunne man se levende lys med bandets logo.
To karer som spiller veldig seig, tung musikk høres kanskje ikke særdeles spennende ut, men Zaum har et vidundervåpen, Nawal Doucette. I tillegg til å ha ansvar for keyboards på bandets nyeste skive bidrar Doucette masse som en slags frontfigur. Ikledd et orientalsk kostyme satte hun i gang med en merkelig dans. Hun vridde seg i takt med musikken, inntok intrikate akrobatiske positurer og byttet jevnlig rekvisitter. En gang var det en glasskule, en annen gang sverd, flere sverd osv. I tillegg til å framheve den spesielle atmosfæren i bandets musikk var hennes opptreden såpass spektakulær, at den blir sikkert husket lenge. Selv om materialet bandet presenterte hadde masse fint særpreg og var godt gjennomført synes jeg at en spilletid på en halvtime passet helt perfekt her. Ellers kunne konserten fremstå som langtrukken.

Grusom Foto: Irmina Lunnøy

Grusom

Hvis noen publikummere ikke var begeistret for doom (til tross for innsatsen til Nawal Doucette) ble de i hvert fall gladere da scenen plutselig svermet med musikere, og backdroppet varslet ettermiddagens neste band Grusom fra Svendborg. Dette bandet var så å si ukjent for meg. Bandet har to album på samvittigheten og de får visstnok masse ros for sine opptredener. Dette skjønner jeg veldig godt. Til tross for sine antageligvis mørke tekster var det masse liv og røre på scenen. Nærmest hele bandet danset i takt med den fengende blandingen av hard rock og stoner danskene serverte publikum. Den voldsomme aktiviteten gikk heller ikke ut over spilleferdighetene og septetten fremsto som en velsmurt maskin. Frontmannen Nicolaj Hoffmann Jul gjorde sin jobb helt utmerket med sin gode stemme, karisma, livlig tilstedeværelse og ikke minst naturlige og veldig gode kontakt med publikum. Man kunne se at denne karen var veldig godt likt av massene foran scenen. De som gadd å komme såpass tidlig som klokka fire virket i hvert fall veldig glade fikk at de fikk med seg Grusom.

Dawn of Disease Foto: Irmina Lunnøy

Dawn of Disease

De som kom etter den danseglade gjengen fra Svendborg var minst like aktive, men på en litt annerledes måte. Her snakker jeg om Dawn of Disease. Til tross for fire år med en treig start med en del line-up problemer gikk det som det suste for Osnabrück-teamet etter deres comeback i 2009. Siden den gang har de gitt ut fem fullengdere der den siste «Procession of Ghosts» bare var noen dager gammel da bandet inntok scenen i Ålborg. Ellers tilbrakte kvintetten den travle høsten med å turnere sammen med Månegarm og Einherjer. Forståelig nok var gutta kry av dette og frontmannen Tomasz Wisniewski, nevnte deres nyeste verk flere ganger i løpet av konserten.

Tyskerne imponerte definitivt med deres melodiøse, intrikate death metal med noen tydelige «svenske» preg. Deres dynamiske materiale med fengende, forseggjorte riff oste i tillegg av masse spilleglede og overbevisning. Den musikalske opplevelsen ble enda mer fullkommen takket være det livlige sceneshowet. Det var en del posering, storslagen gestikulering og ikke minst veldig ivrig headbanging. Med tanke på hyppigheten til den sistnevnte har jeg en mistanke at det er lukrativt å være kiropraktor i Osnabrück-område.
For å oppsummere: kvintetten gjorde et meget godt inntrykk. Fra min side vil jeg gjerne se dem igjen.

Dopelord Foto: Irmina Lunnøy

Dopelord

Neste opptreden skulle gi publikum en sjanse til å puste litt roligere og slappe litt av. Dette bandet har holdt på i nesten ti år. I løpet av den tiden ga de ut tre fullengdere, den siste i fjor. I de siste årene nøt kvartetten økende popularitet, noe som turneen Northern Trails Tour sammen med Zaum er et klart bevis for. Mine damer og herrer, Dopelord!

Det første inntrykket jeg fikk av polakkene var at de var meget avslappe karer. Etter at bandet installerte seg på scenen, satte frontmannen Piotr Zin seg ned på trommesettforhøyningen, åpnet en ølboks og så nysgjerrig på publikum mens han koste seg med ølet. Publikum på sin side av barrikadene sto, drakk øl og så nysgjerrig på Piotr Zin. Etter hvert ruslet resten av bandet inn, Zin tok sin bass og konserten kunne begynne på alvor.
Fra høyttalerne veltet svintung, romslig doom med påfallende stoner-harmonier. Forvrengte riff og masse fuzzing gjorde at nærmest hele lokalet vibrerte.

Jeg må si at hele denne settingen var nærmest hypnotisk. Det samme følte sikkert publikum siden de i likhet med musikerne svaiet i tak med de trykkende riffene. Ut ifra minene til kvintetten levde de seg veldig godt inn i det de holdt på. Det var så mye kraft, overbevisning og trykkende tyngde i musikken at jeg ble helt solgt. For å gjøre helheten mer sær kom det jevnlig sampler av dialogene, taler osv. mellom låtene. Siden røyken som vanlig oste fra scenen i beste velgående fikk showet et enda mer psykedelisk/drømmeaktig uttrykk, som fungerte godt her.

Dopelord tok benyttet også anledningen til å presentere sin nye låt «Heil Satan» som ble tatt imot av publikum med stor ovasjon (usikkert på om det var fordi de likte Dopelord, eller Satan). Uansett fortjener disse karene en stor applaus. Dette var for min del en av de beste konsertene på denne festivalen.

Månegarm Foto: Irmina Lunnøy

Månegarm

Så skulle stemningen forandre seg igjen. Og nå snakker jeg om en nokså dramatisk forandring. Norrtälje-tersett Månegarm har holdt på i nesten et kvart århundre. De har ni studioalbum på samvittigheten, det siste «Fornaldarsagor» utgitt i vår. Var det ikke forresten de, som har sin egen festival?

Jeg har sett dette bandet flere ganger og en ting er sikkert, det har en tendens til å bli svært lystig.
Tersetten ble støttet av sine vanlige live-musikere (bla. Tobias Rydsheim fra Wormwood). Opptredenen var som en liten, munter skypumpe med vanvittig mye kraft og trøkk. I tillegg kunne bandet tilby alt de er kjent for. Motiver fra svensk folkemusikk, «catchy» som fy veltet over hele lokalet. Det friske «vikingbrølet» til Erik Grawsiö dundret fra scenen. En av live-musikerne herjet slik med fiolinen at det var en fryd å se på ham. Ellers var det masse hårslenging, grupperinger og ville positurer. Dette enorme trøkket smittet lynraskt over på fansen, noe som ytret seg i … en formidabel moshpit. Jeg har aldri trodd at jeg kunne oppleve noe slik på en Månegarm konsert. Norrtälje-kommandoen har nok en stor og ivrig fanbase her i Ålborg.

Jeg klarer likevel ikke å forundre meg så mye over publikums overdrevne entusiasme. Låtutvalget denne kvelden var førsteklasses. I tillegg til to sterke låter fra det nyeste albumet som «Hervors arv» eller «Sveablotet» var det mange gamle godsaker. Jeg kan nevne blant annet, «Blodörn», «Hemfärd» og selvfølgelig «Odin Owns Ye All», en låt som forårsaket ekstra mye rørsle blant publikum på den i utgangspunktet veldig hektiske konserten.
Her klarer jeg ikke å si mer enn at svenskene klarte nærmest å ødelegge Aalborg Metal Festival.

Einherjer Foto: Irmina Lunnøy

Einherjer

Månegarm gikk av scenen etter en særdeles sterk opptreden, men det betydde ikke slutten på den skandinaviske stemningen. Denne gangen hadde den en vestlandsk vri. Scenen skulle nemlig okkuperes av en anerkjent kvartet fra det våte og vindfulle Vestlandet, nærmere sagt Haugesund. Ja, det er Einherjer jeg sikter til. Haugesunderne har holdt på i til sammen over tjue år og gjennom disse årene ga de ut til sammen åtte album.

Jeg har sett Einherjer mange ganger. Hver gang presterte de som bare det, så jeg antok at konserten skulle bli vellykket også her i Ålborg, selv om bandet hadde bak seg en nesten tretten timers kjøretur fra Nederland (det er ikke alltid like glamorøst å være musiker, viser det seg).

Bandet begynte ikke så overraskende med den første sangen fra den særdeles vellykkede «Norrøne Spor», «Spirit of a 1000 Years». Det viste seg at den lange reisen ikke hadde noen innvirkning på formen til karene. Materialet ble spilt veldig spenstig og vitalt. Sceneshowet var slik som det skulle være. Gitaristene Ole Sønstabø og Aksel Herløe slengte ivrig med håret. Frontmannen Frode Glesnes kunne som vanlig by på en del positurer og blodtørstige grimaser. Alt gikk altså slik man skulle forvente. Glesnes hadde kanskje litt problemer med å bestemme seg for hvilket språk han skulle snakke til sitt publikum, likevel de sistnevnte virket ikke spesielt preget av det. Den karismatiske Glesnes fikk som vanlig god kontakt med fansen.

Mesteparten av konsertmaterialet ble viet til det siste albumet med blant annet «Kill the Flame», «Mine Våpen Mine Ord» og «Spre Vingene». Med tanke på at disse låtene er veldig sterke og publikum hadde mer enn nok tid på seg til å høre seg opp på dem var dette et helt greit valg. Selvsagt manglet det ikke gamle, folkekjære komposisjoner som «Dreamstorm», «Nidstong», «Dragons of the North» og «Ironbound».
Selv om vestlendingene i motsetning til sine svenske kollegaer ikke fikk moshpit i gave fra publikum var deres opptreden utvilsomt sterk. Disse karene er «pro» som bare det.

Grand Magus Foto: Irmina Lunnøy

Grand Magus

Mørket hadde senket seg over Ålborg for mange timer siden og på Studenterhuset var tiden kommet for kveldens nest siste band Grand Magus. Disse karene har vært rundt i metal-universet i rundt tjue år. Denne våren utgav trioen sitt niende album «Wolf God». Stockholmerne turnerte etter dette blant annet i USA. I mars 2020 skal de på ny ut på turne, denne gang i Europa og England.

Jeg må helt ærlig innrømme at Grand Magus ikke er et band jeg følger mest med på. De gir ut plater, noen liker jeg bedre, noen mindre. Jeg har sett noen stødige konserter av dem. Uansett, den svenske trioen var ikke det bandet jeg gledet meg mest til.
Jeg ble derfor veldig forbauset, fordi jeg likte deres Ålborg-konsert veldig godt. Svenskene klarte å sette sammen et veldig godt sett med mange spenstige og såpass karakteristiske låter at det var veldig kjekt og lettvint å følge dem gjennom hele konserten. Vi fikk blant annet «I, the Jury», «Steel Versus Steel», «Iron Will» og selvsagt «Hammer of the North».

Selv om Fox Skinner og JB Christoffersson kanskje ikke var like bevegelige som deres forgjengere klarte de å få til noen positurer og en del headbanging. De trengte nok ikke mye mer enn det, fordi den enorme spillegleden deres som veltet fra scenen smittet kjapt over til publikum. Ut ifra alles miner kunne jeg se at alle var i veldig godt humør mens Grand Magus «dundret» videre med sin «catchy», heavy-doom.
Veldig kjekk konsert!

Primordial Foto: Irmina Lunnøy

Primordial

Etter en time med changeover kunne alle endelig nyte Irlands store sønner, Primordial. Irene har holdt på i nesten tretti år. I fjor ga de ut sitt niende, kritikerroste album «Exile Amongst the Ruins».
Av det jeg kunne høre var settet nokså jevnt fordelt mellom albumene utgitt i løpet av de siste tjue årene. Den siste skiven ble representert med to låter, blant annet «To Hell or the Hangman» noe som ga frontmannen AA Nemtheanga (eller Alan Averill) anledning til å fortelle den dramatiske historien som inspirerte låten.

Ellers, som vanlig var det dramatikk i bøtter og spann. Den karismatiske Alan Averill sørget for det. Som man kunne forutsi kastet han seg over hele scenen, «hang» over barrikadene og viftet med mikrofonstativet. Dette, sammen med spenstige, dynamiske låter, skapet masse trøkk og livlige reaksjoner blant publikum. Til og med noen tekniske problemer klarte ikke å legge en demper på opptredenen. Den erfarne frontmannen AA Nemtheanga brukte den ufrivillige pausen til å erte sine fans. «So what do you want us to play?». Bare for å le etter en haug med forslag og rope tilbake: «Come on, you know that we don’t do this shit!»

Selv om publikum ikke fikk alle sine ønsker oppfylt måtte de være enige om at irenes opptreden var usedvanlig sterk denne kvelden. Ikke at de pleier å slurve, snarere imot. De stiller alltid veldig godt forberedt. Denne gangen virket stemningen særdeles mer intens enn på bandets tidligere opptredener. Det var toner av dysterhet, mørke, sinne og bunnløs fortvillelse, noe som i seg selv kunne sveipe folk av føttene.
Utmerket konsert. For min del en av de beste til Primordial.