Aalborg Metal Festival 2019,
7-9 November, Studenterhuset, Ålborg

Aalborg Metal Festival er en av de mest renommerte danske metal-arrangementer. Festivalen kan skryte på seg en prominent gjesteliste med blant annet Enslaved, Satyricon, At the Gates, Dark Funeral, Monster Magnet og Gojira. Ja, det var med andre ord mange spennende band denne festivalen har vært vertskap for gjennom årene. Siden festivalen er populær blant sørlandske metalfolk, bestemte jeg meg for endelig å besøke festivalen for å oppleve den selv. I år var det rundt 25 band på programmet, noe som fylte tre travle dager, altså ikke så verst.

Defacing God Foto: Irmina Lunnøy

Festivalen holder til på Studenterhuset i det idylliske sentrum av Ålborg. Til tross for en beskjeden, to-etasjers fasade viste det seg at studenterhuset disponerte et stort, moderne konsertlokale. Så var det bare å komme i gang.

Defacing God

Som på mange festivaler ble det ærefulle, men samtidig vanskelige oppdraget å være åpningsband gitt til et lokalt band, Defacing God. Denne kvintetten ble stiftet i 2015, og har foreløpig ikke utgitt noen album jeg vet om. Likevel den offisielle låten «Monolith Of Apocalypse Arise» sprer seg langsomt, men sikkert over Youtube, og siden låten utvilsomt er god blir det nok mange nye fans etter hvert.

Selv om kvinner ikke får nok oppmerksomhet i metal-universet ifølge flere medier, må jeg innrømme at det ikke står så verst til her i Danmark. Alle har hørt om Myrkur, og Xenoblight har sin Marika Hyldmar. Defacing God frontes av Sandie Gjørtz. Gjørtz gjør sin jobb veldig godt. Det går rykter (sannsynligvis spredt av bandet) at hun blir besatt av selveste Lillith med det samme hun går inn på scenen. Gjørtz er veldig energisk, nærmest vill, inntar intrikate positurer, lager skumle grimaser og er i tillegg dekket med blod, så hvis noen vil tro på dette, vær så god. I tillegg til den visuelle siden er hun veldig god på å growle. Derfor var det ikke overraskende at noen til sin store forbauselse oppdaget at hun ikke var en mann først etter 2-3 låter.

Resten av bandet bidro selvfølgelig med en del headbanging og ikke minst spenstig death metal med enklere, men effektive melodilinjer. Bandet klarte også å få frem sin inspirasjon av heksekunst, både ved hjelp av sceneinnredning og en del messing mellom låtene, noe som bidrar til en uvanlig stemning. Jeg kunne kanskje ønske meg litt mer trøkk, men generelt var jeg fornøyd med opptredenen. Godt jobbet!

Swindler Foto: Irmina Lunnøy

Swindler

Kvelden fortsatte med enda et band fra Danmark. Swindler ble stiftet i 2014 og kan så langt skryte på seg 2 EPer samt en rolle som oppvarmingsband for Life of Agony og Black Label Society. I år vil de få enda mer å skryte av siden debutalbumet «The Game is Rigged» endelig kom ut. Til tross for at halvparten av bandet bemannes av medlemmene i thrash metal heltene Hatesphere kjører Swindler en helt annen musikalsk linje. Kvartetten spiller nemlig noe som omtales som «chopperrock», altså en blanding av hardere rock and roll, alternativ metal, stoner og hardere grunge.

Disse karene klarte uten tvil å selge det de kunne. Den vitale, tunge, groovy hardrocken gjorde publikum såpass glade og lette på foten at mange faktisk begynte å danse. Frontmannen Esben Elnegaard Kjær Hansen viste seg å være veldig sympatisk og publikumorientert. Han hadde veldig god dialog med fansen gjennom hele konserten og var uten tvil veldig godt likt av massene foran scenen. Bassisten Ask Fogh kastet seg en del rundt på scenen noe som selvfølgelig skapte en del liv.

Den varme mottagelsen fra publikum var heller så merkelig siden bandet hadde masse publikumsfavoritter på lur bl.a. «Hush Money», «Sellout», «Iron Clover» og «Golddigger». Til tross for en del samfunnsengasjerte tekster i en del låter klarte disse karene å skape drivfull, godhjertet underholdning, noe som fansen var synlig takknemlig for.

Inconcessus Lux Lucis Foto: Irmina Lunnøy

Inconcessus Lux Lucis

Kort tid etter Swindler gikk av scenen skulle den gå over i britiske hender. Ting skulle likevel ikke roe seg på grunn av dette. Britene het nemlig Inconcessus Lux Lucis og spilte usedvanlig livlig black metal. Dette tomanns orkesteret feirer ti-års jubileum. I løpet av denne tiden har de gitt ut to EP-er og to sterke album. Årets høst tilbrakte Manchester-teamet med å turnere Europa sammen med Nocturnal Graves, Dead Congregation og Deströyer 666. Aalborg Metal Festival ble et viktig stoppested for dem.

Man må innrømme at duoen W. Malphas og A. Baal som støttes av live-trommisen M. Hemlock tok sine oppgaver veldig alvorlig. De gikk rett til angrep med sin kompromissløse men samtidig tydelige black med ikke så få «thrashete» vibber. I tillegg til småintrikat, godt gjennomført musikk kunne engelskmennene by på et sceneshow som hadde et nærmest koreografisk preg. Så mange grupperinger og dristige positurer har jeg aldri i mitt liv sett (i hvert fall ikke på ekstremmetal-konsert). Bandets «akrobatiske» utfoldelser dempet ikke trøkket som etter hvert smittet over på publikum. Kanskje spenningen begynte å dabbe litt av mot slutten da britene hev på «Fever upon the Firmament» med en del lange soloer og instrumentelle avsnitt. Dette ødela tilsynelatende ikke den generelle konsertopplevelsen, som var særdeles positiv. Får du en sjanse å se Inconcessus Lux Lucis bruk den!

Nocturnal Graves Foto: Irmina Lunnøy

Nocturnal Graves

Etter den solide opptredenen til engelskmennene fikk deres australske «turne-kamerater» en sjanse til å presentere seg til det danske publikum. Nocturnal Graves har bak seg femten års erfaring og tre solide album, det siste «Titan» fra i fjor.

Til tross for sitt solrike opprinnelsesland var konserten langt fra «en dag på stranden». Karene kjørte tung, stødig thrash/death/ black med slik overbevisning og iver at helheten faktisk fremstår enda mer dynamisk og vital enn på studioalbumene. Siden bandet poserte på scenekanten med jevne mellomrom da de ikke slengte hår rundt omkring på scenegolvet klarte de å skape mye trøkk og det var en fryd å se på. Siden J. i tillegg likte å fortelle litt om enkelte låter fremsto bandet som publikumorientert. Det var ikke overraskende at de falt i smak hos Ålborg-metalfansen. Materialet som ble presentert i løpet av opptredenen var tilsynelatende mest viet til kvartettens siste album «Titan». Skiven ble representert med blant annet «Ecdysis, Shedding Weak Flesh», «Resistance» og selvsagt tittellåten. Gutta var tilsynelatende veldig kry av sin siste utgivelse, men det må de få lov til siden den er en utvilsomt kjekk plate. Godt jobbet!

Hour of Penance Foto: Irmina Lunnøy

Hour of Penance

Avgang til Nocturnal Graves betydde ikke at det ble pause for det allerede godt oppvarmede publikum.
Stemningen skulle bli minst like intens takket være den italienske kvartetten Hour of Penance. Bandet våknet til live for tjue år siden i Roma. Siden den gang har de utgitt sju sterke album. Høsten i år markerte enda et kapittel i bandets brutale historie da det åttende albumet «Misotheism» så dagens lys mot slutten av oktober i år.

Romerne viste selvfølgelig fruktene av sitt nylige arbeid i form av blant annet «Fallen from Ivory Towers» og «Blight and Conquer». Som man kunne forvente var de like brutale som resten av materialet bandet presenterte i løpet av opptredenen. Her var det ingen «kjære mor» bare rå, brutal kraft i forkledning av tunge riff og juling på trommene. Death metal på sitt beste, med andre ord. Til og med noen tekniske problemer som varte i noen minutter i den første delen av konserten klarte ikke å dempe trøkket som veltet fra scenen. Med så hensynsløst innhold er det helt forståelig at kvartetten ikke gadd å beskjeftige seg med utsøkte positurer. Hårslenging og sinte grimaser var det derimot masse av, så ingen var i tvil om at disse karene var uhyre engasjerte i det de gjorde. Ikke uventet responderte publikum med liknende intensitet. Resultat: en veldig vellykket opptreden.

Deströyer 666

Så lakk kvelden mot slutten og det var tid for den første festivaldagens mest anerkjente og kontroversielle headliner. Til tross for sine australske røtter er bandet nå for tiden offisielt bosatt i London. Kvartetten kan skryte på seg en tjuefemårs karriere og fem usedvanlig sterke fullengdere. Bandet ga ut sin fjerde EP «Call of the Wild» i fjor og tilbrakte høsten i år på sin europeiske turne. Siden bandet har en del ukonvensjonelle meninger og er store nok i kjeften til å dele dem med omtrent alle klarte de selvfølgelig å havne i en del «shitstormer» på sosiale medier. Hvem andre kan jeg snakke om enn notoriske Deströyer 666.

Deströyer 666 Foto: Irmina Lunnøy

Omtrent med en gang karene inntok scenen beviste de at de fortjener berømmelse for mye mer enn kontroversielle uttalelser og et intenst Sverige-hat. I dette temaet begrenset frontmannen K.K. Warslut seg til å brøle ved en anledning: «We hate Sweden!!!». Heldigvis tenkte ikke kvartetten å begrense seg ellers. De var vitale, raske og ildsinte slik som de pleier å være. Trøkket som oste fra scenen i store bølger fikk fansen med på leken, siden det dannet seg en moshpit ved noen anledninger. Eller hvem vet, kanskje publikum rett og slett ble tatt med av den kraftige lydbølgen og virret raskt foran scenen. Som om den lynraske black/thrashen bandet serverte ikke var nok sprang de på scenen og byttet plasser med hverandre hele tiden. Positurer og headbanging var det selvsagt en god dose av. Dette gjorde selvfølgelig at opptredenen ble enda mer dynamisk i utrykket. Disse karene er utvilsomt spesialister på dette.

Fansen ble heller ikke frarøvet sine yndlingslåter og fikk blant annet «Wildfire», «Call of the Wild», «Traitor», «Satan's Hammer» og «I Am the Wargod (Ode to the Battle Slain)».
Enorme mengder med røyk som veltet fra scenen (her klarte Aalborg Metal Festival å overgå alle festivaler jeg var på i år med veldig god margin) ga i tillegg konserten et nokså surrealistisk preg, som passet fint her til den generelle ødeleggelse bandet var så ivrig til å tilstrebe.

Denne opptredenen måtte man bare bli fornøyd med. For min del beviste Deströyer 666 at de ikke bare fortjente headliner-rollen, men at de er blant de beste live-band som finnes.