Muse @ Telenor Arena, 07.09.2019

Support: Des Rocs

Det var en regnfull lørdag som møtte oss da en kamerat og jeg reiste innover mot Telenor Arena. I dag skulle vi se et band vi har fulgt siden vi var noen usle tenåringer. Et band vi anså som vår klare favoritt. Det var nesten litt nostalgisk å være tilbake på Muse-konsert. Før det britiske rockebandet skulle få gå på scenen, entret den amerikanske rockeren Des Rocs og hans band.

Muse @ Telenor Arena, 07.09.2019 - Foto: Joachim André Normannseth

Muse i all sin herlighet i Telenor Arena Foto: Joachim André Normannseth

Han tok virkelig rollen som oppvarmingsband på alvor. Energisk, rått og underholdende. Stemmen hans minnet oss om Elvis og gitarferdighetene var av like høy kaliber. På et tidspunkt gjennomførte han den ene gitarsoloen med gitaren bak ryggen. Hadde han ikke allerede overvunnet publikum innen da, så gjorde han det nå. Mot slutten av settet begynte han å introdusere bandet og da han kom til trommeslageren endte det hele med en scat-tromme-duell mellom dem. Des Rocs scattet en linje, trommeslageren svarte med samme rytmikk. Frem og tilbake som en tenniskamp. På et tidspunkt tok Des Rocs tak i den ene crash-cymbalen og løftet den over hodet til trommeslageren for å gi han litt ekstra utfordring. Veldig underholdende! Stor anbefaling hvis du er glad i bluesinspirert moderne rock.

Etter at Des Rocs gikk av var det ingen pausemusikk som det normalt er, men heller Muse sin egenproduserte mystiske og illevarslende musikk som bygde seg opp mot konsertstart. Det skapte mye spenning i publikum. Idet musikken endret seg økte desibelnivået parallelt. Åpningslåta på deres nylanserte album «Simulation Theory», starta showet. Låta bygde videre på spenningen fra «pausemusikken» og brakte oss videre inn til singelen «Pressure». Danseføttene ble igangsatt momentant. En god blanding av låter fra det nye albumet og tidligere slagere alternerte videre, selv vokalisten Matt Bellamys låt laget for serieavslutningen av «Game of Thrones» fikk noen sekunder. Opplevelsen av konserten videre ble, for oss, tydelig farga av vår kjærlighet for tidligere Muse-album. «Simulation Theory» er nok ingen favoritt. Da gitarriffet på «Plug in Baby» runget ut av høyttalerne hoppet vi i ekstase. Det så ut til at det var flere som hadde venta på en god gammel slager.

Kort tid etter kom en av deres aller største låter: «Supermassive Black Hole». Publikumsvolumet økte betraktelig og det var færre føtter på bakken enn i lufta. Den låta blir virkelig aldri gammel. Tett etterfulgt kom «Thought Contagion», et spor fra det nylanserte albumet. Vi oppfattet et tydelig mønster av at Muse hadde valgt å gjøre størst show på de nyeste låtene. Koreograferte dansere/ensemble bevegde seg rundt Matt som robotzombier (eller hva enn det var?). Ikke helt vår smak. Det føltes som om showet tok over det musikalske. Noe som kanskje var meningen?
Personlig kom et av konsertens høydepunkter kun noen nummer etter. Ytterst på scenen, som splittet publikum, steg et akustisk sett opp. Det var tydelig at de skulle gjennomføre en nedstrippet versjon av en sang. Det viste seg å være singelen som kom ut i forkant av «Simulation Theory», «Dig Down». Dette arrangementet var virkelig flott! Låta hadde blitt gjort om til akustisk gospel. Jeg tok meg selv i å synge og klappe som en overengasjert gospelkorist. Volumet var heller ikke spesielt høyt på dette nummeret. Dette var nok for å få frem effekten av publikums koring. Nå er jo sikkert kordirigenten i meg litt subjektiv, men det var virkelig flott!

«Madness» og de velkjente tekstspillende LED-brillene til Matt fanget deretter oppmerksomheten før «Time Is Running Out» fikk publikummet til å hoppe igjen. I en sømløs overgang forsvant Matt av scenen. Dominic Howard (trommis) og Christopher Wolstenholme (bassist) ble værende. I kjent stil var det tid for bass- og trommejam. En særdeles deilig en også! Man merker at Dom og Chris fint kunne hatt et eget show. På en finurlig og elegant måte gled denne jammen inn i en låt min kamerat og jeg aldri har sett live før, men alltid ønsket. Nemlig «Take a Bow». Som forventet ble det magisk. I harmoni danset lasere og strobelys i røyken akkompagnert av den fengslende synthen. I kveld fikk bucket-lista vår en stor *check* i seg.

Konserten begynte å nærme seg slutten, men nå fyrte de virkelig på alle sylindere. Den meget publikumsvennlige «Starlight» startet det hele. I unison klappet publikum *en* *en to* *en* *en to tre*. Det gir meg alltid frysninger. Når et publikum på flere tusen står sammen om å gjøre én ting. Smygende inn fra baksiden av scenen steg det frem en enorm skikkelse. Et gedigent skjelett. Med lange armer som strakk seg utover scenen. Noe spesielt var i ferd med å skje. På en perlesnor hadde Muse arrangert en mash-up av gode gamle slagere, i tillegg til noen nye låter. Vi var i himmelen. Fra det heftige riffet til «Stockholm Syndrome» fraktet de oss videre til den intense gitaren i «Assassin». Etterfulgt av disse favorittene kom «Reapers» og «The Handler». Låter som fetet opp denne lekre mash-up-komposisjonen. Avslutningsvis kom kronjuvelen «New Born». Kan jo tenke dere at vi ble andpustne. Smilebånda sto bredt fra start til slutt.

Etter en liten pust i bakken var det tid for siste nummer. I tradisjons tro steg Chris frem til midten av scenen. Alene i rampelyset i et mørklagt Telenor Arena. Opp fra lomma kom munnspillet, og stillheten spredde seg utover salen. «Man With a Harmonica» sto for tur. Som mange Muse-fans vet kommer det en skikkelig godbit etter den. I desibelsprengende unison lød det «AH-AH-AH» fra publikum. Det var nemlig tid for «Knights of Cydonia»! Med armene i været hoppet alle i takt og sang av full hals. Et par rader foran så det ut til at en gutt hadde sin beste kveld noensinne. Sittende på skuldrene til moren sin strakk han seg høyere enn oss alle. Ingen tvil om hvem som hadde kongeplassen denne kvelden. Jeg kan lett forestille meg gleden hans. Det er lite som slår Muse når de utfører denne slageren. Det er musikalsk perfeksjonisme fusjonert med et live-show som få kan måle seg med. Rett og slett magi!

Til syvende og sist: dra på Muse. Har du ikke sett dem før, før dem opp på bucket-lista di. Det er en god grunn til at de gang på gang vinner verdens beste live-show eller live-band. De må oppleves og nytes. Selv om deres nye album ikke treffer meg, var kvelden en stor suksess. Muse imponerer alltid!