For femti år siden gikk Festivalen med stor «F» av stabelen, nemlig den legendariske Woodstock-festivalen. Det er ikke så mange av dem som deltok der, som fremdeles er ute på veien. En lørdag i begynnelsen av november besøkte en av dem Mandal, nemlig Leo Lyons fra Ten Years After.
Leo Lyons og resten av Hundred Seventy Split i storform når de igjen besøkte Mandal Bluesklubb i Buen kulturhus. Foto: Svein Frydnes
Femti år etter
Bassist Leo Lyons har forlatt Ten Years After, og dannet sitt eget band – Hundred Seventy Split. En power-trio av dimensjoner. For å feire at det er 50 år siden Woodstock, har bandet kjørt en «Woodstock 69»-tour, hvor den ene halvdelen av kvelden er viet setlista Ten Years After spilte på Woodstock. Med blant annet legendariske «I’m Going Home».
Dette spilte Hundred Seventy Split i Buen, Mandal:
- No Deal
- The Game
- Going Home
- Big Black 45
- The Devil To Pay
- Gonna Dance On Your Tombstone
- Tennessee Plates
«Woodstock 69»
- Love Like A Man
- Spoonful
- Fifty Thousand Miles Beneath My Brain
- I’d Love To Change The World
- Help Me Baby
- Good Morning, Little Schoolgirl
- I Can’t Keep From Crying Sometimes
- I’m Going Home
- The Smoke (Ekstranummer)
Med seg på scenen har nå Leo Lyons gitarist og vokalist Joe Gooch, og Damon Sawyer på trommer. Konserten åpner med et set med låter fra Hundred Seventy Split sin katalog. Etter to låter overlates scenen til Leo Lyons, som forteller litt om hvordan han opplevde å delta på den berømte Woodstock-festivalen. Hvordan det var å sitte på en café å se alle disse «rare» menneskene passere; Jimi Hendrix, Janis Joplin, Sly Stone og så videre.
- Det var ingen backstage, kun jorder rundt scenen. Vi ble fløyet til og fra festivalområdet i helikopter. Trafikken stod fast på veiene, fortalte en særdeles opplagt Leo Lyons, og fortsatte:
- Rett før vi skulle på scenen begynte det å regne, og det kunne være fare for elektrisk sjokk fra forsterkerne. Det var da Alvin Lee, vår gitarist, sa at om én av oss dør av el-sjokk på scenen er vi sikret å bli berømte. Heldigvis ble ingen av oss drept på scenen.
Leo Lyons avsluttet sin kvarters lange fortelling med å svare på spørsmål fra salen. Blant annet sa han dette på spørsmålet om hva han husket best fra Woodstock:
- Gjørmen, lite mat, og at jeg måtte sove på et skrivebord..
Britiske Ten Years After var på sin første USA-turné da de deltok på Woodstock-festivalen. Før Woodstock deltok de også på legendariske Newport Jazz Festival og Seattle Pop Festival. Siden de var på turné hadde de ikke tid, eller råd, til å bli værende på Woodstock-festivalen, så i hovedsak var det egen deltakelse Leo Lyons husket best. Det ble da også et minne for livet, og et gjennombrudd for Ten Years After.
Stor konsertopplevelse
Men det var først og fremst for å spille at Hundred Seventy Split hadde inntatt scenen i Buen Kulturhus. At de spilte på Klubbscenen er egentlig litt rart, de burde trukket nok folk til storsalen i Buen. Enda verre var det å se at det ikke en gang var utsolgt på Klubbscenen. Men de som var kommet fikk valuta for pengene.
Første del av konserten var som nevnt viet Hundred Seventy Splits egne låter. Ingen skulle tro at bassist Leo Lyons fyller 76 år i slutten av november. Han rocket som bare det, og var bare et eneste stort glis under hele konserten. Dette var også siste konsert på denne touren, og de gledet seg nok til å kunne reise hjem etter hvert. Men først sørget de for at Mandals-publikummet fikk en konsert-opplevelse de nok sent vil glemme.
Lyden var rimelig bra, lyssettingen topp og bandet leverte varene med et vanvittig trøkk. Leo Lyons er nevnt. Tidligere spilte han med stjernegitarist Alvin Lee. Men Joe Gooch står slettes ikke tilbake for sin avdøde forgjenger (Joe Gooch avløste Alvin Lee i Ten Years After) på gitar. Og som vokalist var han et par hakk bedre. Bak trommesettet satt Damon Sawyer og sørget for en stødig rytme.
Woodstock 69
Etter første del av konserten, og kåring av kveldens beste hippie-utkledning, var det klart for del 2: «Woodstock 69».
I dette settet har de tatt med noen flere sanger enn det som opprinnelig ble spilt på Woodstock. Men det lå en aura av «Peace and Love» over Klubbscenen gjennom hele settet, fra «Spoonful» til «I’m Going Home» og alt før, under og etter. Flere ganger høstet bandet, og ikke minst soloprestasjonene til spesielt Lyons og Gooch stående applaus. Bandet er tight som bare det, og oser av spilleglede. Selvfølgelig avsluttes konserten med utrolige «I’m Going Home», og da var det vabskelig for folk i salen å sitte eller stå stille. Den herlige bass-soloen til Leo Lyons. Og ikke minst det herlige gitarspillet til Gooch. Det hele var ekstatisk!
Konserten kunne i og for seg endt der, slik den gjorde for 50 år siden. Men publikum ville ikke slippe bandet, og fikk betalt i form av «The Smoke», en låt som handlet om oppstarten til Ten Years After.
Etterpå var det et vel fornøyd band som møtte noen like fornøyde publikummere til prat og signering av plater.