Det er et kjent faktum at mange metal festivaler pleier å ha sin vinter/høst versjon. Karmøygeddon er intet unntak her. Tidligere opplevde vi flere utgaver med Karmøygeddon Arctic. I de siste tre år var Haugesund åstedet for et annet vellykket konsept Heavy Nights. Denne høstfestivalen var viet hovedsakelig til thrash, doom okkult metal og generelt andre nisjesjangere i metal-universet. Selv om dette konseptet ble lagt på hylla etter tre år betyr det ikke at metal fansen skal kjede seg i slutten av september. I år dukket det opp en verdig erstatter av Heavy Nights.

Publikum var klare for historiens først "Black Nights" i på Flytten i Haugesund! Foto: Irmina Lunnøy

Denne endags minifestivalen heter Black Nights og som selve navnet tyder på, setter den søkelys på black metal. Selv om black metal kanskje ikke er yndlingssjangeren hos Haugalands «metalbefolkning» ble festivalen utsolgt. Med Taake, Mork og noen lokale helter på programmet er dette langt fra merkelig.
Som forgjengeren Heavy Nights tok årets minifestival sted på byens mest berømte rockested Flytten.

HeimlandFoto: Irmina Lunnøy

Kveldens første band var Heimland. Trioen har sine røtter i Åkrehamn på Karmøy og har vært virksom i tre år. I det siste har bandet utgitt to singler «Skog» og «Heimland». De lokale metalfansene kjenner sannsynligvis bandet mest fra årets Karmøygeddon Kick Off og årets Musikkfest Haugesund.
Selv om klokka bare var fem på ettermiddagen da bandet inntok scenen, var det allerede en del folk foran barrikadene. Heimland klarte å beholde publikums interesse gjennom hele konserten med sin tradisjonelle melodiøse black med klare viseharmonier. Den ti timers lange kjøreturen vokalisten og bassisten Håvard Mathisen Østrem måtte gjennom for å komme seg til Haugesund hadde ingen negativ påvirkning på bandets prestasjoner. Musikken ble gjengitt med mye overbevisning og god energi. Heimland var samtidig kveldens mest takknemlige band, siden takkefrasene rettet mot organisatorene og publikum tordnet fra scenen med jevne mellomrom. Fra min side kunne jeg kanskje etterlyse et mer utarbeidet visuelt image. Uansett, musikalsk har disse karene ikke noe å skamme seg over.

ProchFoto: Irmina Lunnøy

Kveldens neste band var derimot veldig opptatt av det visuelle. Scenen badet i dunkelt rødt lys. Helt framme stod det store, tunge kandelabere med levende lys. I kveldens sammenheng kunne dette bare bety en ting. De polske black metallerne Proch skulle på scene snart. Proch (norsk støv) har eksistert siden 2013 og har det over et år gamle debutalbum «Trupi synod» på samvittigheten. Den polske trioen havnet på Black Nights etter anbefalinger fra noen av de polske publikummerne. På sin ferd mot Haugesund opplevde bandet en del utfordringer blant annet utstyr som aldri kom fram til Haugesund. Selv om slike tilbakeslag kunne forårsake nervøst sammenbrudd hos Prochs mer prominente kollegaer klarte de ikke å knuse motet til disse karene. De stilte på scenen til avtalt tid med lånt utstyr, halvnakne og dynket med solide mengder med blod.
Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, frustrerende opplevelser oste musikken aggresjon og betydelig sinne, noe som falt mange, ikke bare polske metalfans i smak. Musikerne sparte heller ikke på kreftene, noe som ytret seg med energisk headbanging og «djevelhorn» som gikk til værs med jevne mellomrom. Når det gjelder kommunikasjon med publikum, var den med unntak av noen få uttalelser på engelsk den dominert av polsk. Alle som kom til konserten fikk uansett en solid dose med brutal, mørk blackmetal så jeg tror ikke at noen savnet noe. Godt jobbet.

Dwelling SoulsFoto: Irmina Lunnøy

Etter avskjeden med gjestene fra Polen var det tilbake til hjemtraktene da DwellingSouls gikk inn på scenen. DwellingSouls er soloprosjektet til Stein Roger Sund som til vanlig er bassist i Vesen og co-vokalist i Evig Natt. Sund har drevet med dette prosjektet i nesten tjue år og har så langt utgitt en fullengder: «The Embrace and the Awakening». Stein Roger Sund ble støttet av sine vanlige sessionsmusikere Ruben Osnes, Arne Marton Tangjerd og Frode Sjo og bød på mektig, seig symfonisk black metal. Selv om bandet bare har et album i sin diskografi har de sannsynligvis mange låter å velge mellom, siden bare noen få låter i settet kom fra «The Embrace and the Awakening». Uansett ble alt gjengitt på veldig godt teknisk nivå og med utvilsom innlevelse. Det sistnevnte var veldig synlig til og med hos gitaristene, til tross for at de så å si stirret i golvet nesten hele opptreden. Den alltid livlige Stein Roger Sund hadde i hvert fall ingen problemer med å formidle sitt engasjement med tydelige grimaser og til tider bred gestikulering. Så nei, hvis noen i publikum mente at gutta så ut som om de kjedet seg på scenen må de ha misforstått hele situasjonen. Etter min mening kan konserten trygt regnes som vellykket.

BlotFoto: Irmina Lunnøy

De som er glad i livlige sceneshow hadde noe å glede seg til rett rundt hjørnet. Det neste bandet var nemlig Blot fra Kristiansand. Blot har spilt på Karmøygeddon før, så de er langt fra ukjent for metalfansen på Haugalendet. Jeg har sett kvintetten mange ganger før og en ting er sikkert, disse karene kan lage masse liv. Denne kvelden var heller intet unntak. Kristiansand-teamet var som vanlig dynket i rikelige mengder med blod og presenterte livlig headbanging, en del grupperinger og ikke minst positurer på scenekanten. Det var ikke i det minste overraskende at publikum gjengjeldte dette med massiv headbanging og en skog av hevede knyttevever på sin side av barrikadene. Den melodiøse blackmetalen med fengende middelalderske motiver gjengitt på en nærmest plettfri måte var heller ikke uten betydning for å få stemningen flere hakk opp. I tillegg til eget materiale, hovedsakelig fra det så langt eneste albumet «Ilddyrking», kunne Blot by på et brilliant cover av Dissections «Where Dead Angels Lie». Bandet holder også på å spille inn nye låter nå for tiden, og vi fikk derfor noen smaksprøver i løpet av opptredenen. Nye, eller gamle låter, fikk kristiansandingene like varme reaksjoner, som forresten var velfortjente. Godt jobbet.

ShakmaFoto: Irmina Lunnøy

Hvis noen trodde at stemningen ikke kunne bli mer intens da tok man feil. Kveldens neste band var nemlig noen usedvanlig energiske lokale helter, og samtidig et ungt, lovende band som allerede har klart å lage mye røre på den norske metalscenen. Her refererer jeg selvfølgelig til Shakma. I løpet av sin femårige virksomhet klarte de skrekkfilm-inspirerte thrasherne å utgi et anerkjent album og spille på alle renommerte festivaler i Norge. I mellomtiden spilte de masse i Haugesund og omegn. Skulle man tro at publikum ble lei av å se dem? Overhodet ikke! Med en gang karene begynte å spille ble det nærmest opptøyer foran scenen. Mange av de ville publikummerne klarte nok å omplassere noen indre organer på undertegnede da de kastet seg inn og ut av noe som lignet på en liten moshpit. Det var overhodet ikke overraskende siden trøkket kvartetten laget denne kvelden hadde mye likhetstrekk med en ikke så liten skypumpe. Til og med fraværet av Lasse Udjus på rytmegitaren klarte ikke å dempe den ødeleggende kraften, særlig siden erstatteren Sondre Berge fra Dunbarrow viste seg å være særdeles dyktig. Shakma skriver også nye låter nå for tiden og i kveld fikk fansen høre noen av dem med blant annet «Necromancer» og «Under His Spell». Alle de nye låtene fikk veldig god mottakelse. Shakma kan utvilsomt smitte alle med sin iver og umåtelig energi.

MorkFoto: Irmina Lunnøy

Klokka nærmet seg ti og det mørknet ute. Det skulle også mørkne skikkelig på scenen. Da klubben ble overflommet i dunkelt blått lys og på scenen materialiserte seg et merkelig mikrofonstativ som kunne minne om et gammeldags jordbruksredskap (???) var det ingen tvil, Mork skulle spre sine mørke vibber snart. Besetningen på Flytten var sannsynligvis uenig med den barske sceneinnredningen og sørget for et mer festlig, koselig inntrykk ved å henge opp ballonger på det nevnte stativet. Hjernen bak prosjektet Thomas Eriksen hadde nok en annen mening om scenepynten siden han sendte ballongene av gårde mot publikum med en gang han ankom scenen. En småmorsom begynnelse ødela ikke for konsertens stemning. Den var intens, dunkel og ugjestmild. Aggresjonen og kulden som strømmet fra høyttalerne, sto i kontrast til den gode kontakten Eriksen klarte å få med sitt publikum. Han er kanskje ikke voldsomt pratsom, han sier akkurat passe mye, hele tiden virker han likevel genuint interessert i sine fans. Ikke alle frontmenn klarer å mestre noe slik, men det kommer nok helt naturlig for Thomas Eriksen. Musikalsk bød Mork på godbiter fra omtrent hele sin karriere. Med fire sterke fullengdere og en del EPer har de en del å velge og vrake mellom. Tidlig i konserten dukket det derfor opp en gammel slager, den mektige «En sirkel av stein». Senere kunne man høre blant annet «Mørkets alter», «I hornenes bilde», «I sluket av myra» og «Siste reis», en sang om å drikke seg dritings, som Eriksen bemerket. Bandet fikk god lyd og spilte med skikkelig innlevelse som ytret seg med småteatralske positurer hos Eriksens faste live-team og energisk headbanging fra frontmannens side. Trøkket var enormt, og publikum gjengjeldte dette med masse liv foran barrikadene. Jeg vet ikke hvordan de karene gjør det, men de virker bedre og bedre for hver opptreden. I kveld var det intet unntak. Halden-teamet klarte det igjen!

TaakeFoto: Irmina Lunnøy

Så var det endelig tid for kveldens hovedattraksjon, ingen andre enn selveste Taake. Med en over tjueårig karriere og sju meget anerkjente fullengdere regnes Taake som et av de viktigste norske black metal band. Selv om Taakes aktivitet kan spores bak til tidlig nittitall klarer prosjektet å tiltrekke seg stadig nye, yngre tilhengere. Dette erfarte jeg da jeg ventet på konserten midt i en stor mengde av folk som sikkert var på halvparten av min alder. Det gledes.
Endelig ble den dunkle scenebelysningen enda dunklere og Hoests erfarne liveteam ramlet ut på scenen. Frontmannen selv dukket opp etter en kort stund og stilte seg med bassgitaren på venstre side av scene der han beskjeftiget seg med å spille noe som i mine ører hørtes ut som «III» fra «Nattestid ser porten vid». De som var overrasket over Hoests reserverte gemytt kunne etter hvert puste lettet ut da han etter en stund ga bassen ifra seg og begynte å herje på scenen først med mikrofonstativet for så å legge det ifra seg og kaste seg over hele scenen. Overraskende nok hadde Hoest ikke så mye direkte kontakt med publikum selv om han gestikulerte «Takk» til dem noen ganger. Til tross for opptreden på Iberian Warriors Metal Fest dagen før var intensiteten på sitt vanlig nivå. Hoest kunne nok klare å rive ned halvparten av klubben, hvis han bare gadd. Heldigvis konsentrerte bandet seg på musikken og vi fikk høre et fint utvalg av gamle og nye ting med blant annet «Nordbundet», «Fra Vadested til Vaandesmed» og selvfølgelig den usedvanlig fengende «I» fra debutalbumet. Live-teamet stod som vanlig ikke i ro og slengte seg rundt på scenen like mye som frontmannen.Som man kunne forvente skapte de massevis av trøkk som smittet over til fansen og skapte en usedvanlig intens stemning som holdt seg resten av kvelden. For en opplevelse!

Så var første Black Nights noensinne unnagjort. Med så gjennomgående god kvalitet på alle band og profesjonell organisering kan man bare ønske seg at denne minifestivalen får flere utgaver, helst utvidet til flere dager. Kjempebra prestasjon!