I år tilbrakte vi bursdagen vår, lørdag 24. august, på konsert med Åge Aleksandersen og Sambandet i Foynhagen, Tønsberg. Vi har sett disse elleville gutta et par ganger før, og visste derfor at det kom til å bli en perfekt måte å feire på. Spesielt siden det er så lenge siden vi så dem forrige gang. Da vi var godt plassert i køen foran innslippet, skrev mamma status på Facebook om hvor vi var og hvorfor vi var der, og tagga bandet i samme slengen for moro skyld. Det er nå bare sånn man gjør av og til.
Snart var en akkurat stor nok plass på første rad tatt, og vi var klare for oppvarming med den lokale blues-artisten, Caravan Joe. Ikke bare spiller han lett som ingenting på fire instrumenter samtidig i tillegg til å synge, men han har masse energi og sjarm, som han retter mot publikum. Da han allerede hadde fått kapret alles oppmerksomhet spurte han publikum pent om noen hadde en røyk han kunne få. Noe han fikk ganske kjapt av noen på første rad. Snakk om å etablere et image. Tviler på at noen som var der kommer til å glemme ham med det første.
I løpet av pausen ble trykket foran scenen større, og det krevdes besluttsomhet å beholde plassen sin ved gjerdet. Det er heldigvis noe vi har god trening i, så da Sambandet omsider kom på scenen, kunne vi ønske dem velkommen ved å juble rett opp i ansiktet på sjefen sjæl. Så var de i gang med en eksplosjon av energi. Når det er 11 stykker på scenen, er det mye å følge med på, og det er nå også det vi elsker med disse konsertene. På bakerste rekke finner vi trommisen og keyboardisten på hver side, og blåserekka i midten. Mens de to første for det meste sitter relativt stille på ett sted, står sistnevnte aldri i ro. Blåserekka består av tre musikanter som spiller på diverse blåseinstrumenter, og med sine store smil, upåklagelige dansetrinn og skøyerstreker, har de definitivt fortjent Aleksandersens beskrivelse av dem som hans “lykkepille”. Foran på scenen står hovedpersonen selv, flankert av fem musikere. Alle de fem har også sine respektive plasser, men det er sjelden de står der. Spesielt gitarist Skjalg Mikalsen Raaen er rene Peter Pan, der han flyr fram og tilbake, opp og ned, alltid med et stort glis og tilsynelatende utrettelig.
Et personlig høydepunkt for oss kom helt i starten av konserten. Raaen hadde tydeligvis fått med seg mammas post på Facebook, for sekunder inn i sangen kom han stormende over plattingen som hadde blitt satt opp foran scenen for anledningen, bøyde seg ned mot oss og skrek “Gratulerer med dagen!”, før han like brått var tilbake på scenen igjen, alt mens han spilte vilt på gitaren. Og vi sto måpende igjen, mildt paffe og litt usikre på hva som akkurat hadde skjedd, mens han sto og gliste fornøyd for seg selv. Ellers drev samtlige av musikerne på med mye sprell utover kvelden. De spilte, sang og dansa sammen, lo av hverandre, gjorde rampestreker mot hverandre og spilte soloer. Til og med keyboardisten kom fram fra der han satt med et trekkspill og gjorde seg til for publikum, og trommisen sang som vanlig et vers på “24/12”.
Ellers besto settlista i stor del av slagere publikum kunne like godt som bandet, for eksempel “Levva Livet”, “Fire Pils og en Pizza” og “Lys og Varme” i den første delen av konserten og “Min Dag”, “Dains Med Dæ” og “Rio De Janeiro” på slutten. Her var godfølelsen og allsangfaktoren høy, og det var tydelig at Aleksandersen likte godt å ha publikum til å synge tekstene hans for ham. Men han hadde også med seg et visst alvor til sommerkvelden. Dette viste seg først i sangen “Fremmed Fugl”, som handler om flyktningene som kommer til Europa. Likevel var det fortsatt et lettsindig og moro-elskende band som var med på dette nummeret. Litt senere derimot, sto bandet plutselig helt stille med seriøse uttrykk mens de leverte protestsangen “Vend Dæm Ryggen”, som er en uvanlig streng og ærlig beskjed om nulltoleranse overfor nazister og hvordan man skal kjempe mot dem. Det var et sterkt og viktig øyeblikk, og det viste virkelig akkurat hvor flotte mennesker dette bandet er.
Avslutningen på konserten var en heidundrandes blanding av Beatles’ “Twist and Shout” og “Levva Livet”, som gjorde det veldig vanskelig å lande etterpå. Men ferdig var det, uansett om vi ville det eller ikke, så da var det bare å sukke fornøyd og finne veien ut av hagen. Definitivt ikke den verste måten vi kunne feiret bursdagen på.