The Doors Alive @ Håndverkeren, 04.10.2019

The Doors femti år etter

For femti år siden gav The Doors ut albumet The Soft Parade. Fredag stod det engelske tribute-bandet The Doors Alive på scenen på Håndverkeren i Kristiansand for å gjenskape stemningen fra den gang.

The Doors Alive @ Håndverkeren, 04.10.2019 - Foto: Svein Frydnes

Mike Griffioen var overbevisende i rollen som Jim Morrison da The Doors Alive holdt konsert på Håndverkeren. Foto: Svein Frydnes

Nær originalen

I motsetning til hva det originale The Doors ofte klarte, entret The Doors Alive scenen ganske presis. Først keyboardist, trommis og gitarist, som åpnet med introen til «Break On Through (to the Other Side)». Deretter entret vokalist «Jim Morrison», i Mike Griffioens skikkelse, scenen. Og man kunne lett undres, for Griffioen så ut som, og oppførte seg, som en ung Jim Morrison. Svart, lett genser, svarte skinnbukser og svart hatt. Mørk og mystisk. Med en stemme tett opp til Morrisons var det lett å la seg henføre til slutten av sekstitallets Doors-konserter.
Musikerne er utrolig dyktige. Keyboardet til Norbert Varga har samme sound som Ray Manzareks, og venstrehånds bass-spillingen på keyboardet sitter. Kommunikasjonen mellom Griffioen og publikum er upåklagelig, og han kommer stadig med det som på slutten av 60-tallet ble kalt uanstendige oppfordringer:

- I need some loving up here. I need some sucking up here. Come on, come on, come on…

Imidlertid var det ingen av publikum som tok oppfordringen. Og ikke ble scenen stormet av politiet heller, slik det ofte skjedde under The Doors’ konserter.

Dekket hele karrieren

Setliste

Set 1

  1. Break On Through (to the Other Side)
  2. Riders on the Storm
  3. Tell All the People
  4. Touch Me
  5. Shaman's Blues
  6. People Are Strange
  7. Spanish Caravan
  8. Light My Fire

Set 2

  1. The Soft Parade
  2. Easy Ride
  3. Wishful Sinful
  4. When the Music's Over
  5. Roadhouse Blues

Encore:

  1. The End (med innslag av Depeche Mode`s "Personal Jesus")

Det var utsolgt på Håndverkeren denne kvelden, for øvrig samme dato som Janis Joplin (en av The Doors’ samtidige artister) døde for 49 år siden. Salen var innredet med ståplass framme og sitteplasser bak. Bakerst hadde mange av de som vokste opp med The Doors sin musikk benket seg. Fremst stod ungdommen, som ikke var født da The Doors regjerte. Men gledelig at de ønsker å få en del av rockehistorien servert. Enda mer gledelig hadde det vært om de også ønsket å lytte, ikke bare være der for å skravle. Flere ganger måtte Griffioen hysje på publikum, av og til veldig direkte:

- Shut the fuck up!!

Første sang fra jubileumsalbumet The Soft Parade var «Tell All the People». Det er aldeles nydelig å høre bandet spille. Her kan en bare lukke øynene, og drømme seg tilbake til The Doors’ storhetstid. The Doors Alive har satt sammen ei setliste bestående av låter fra hele The Doors’ karriere, ikke bare fra The Soft Parade. Låtene er stort sett velkjente. The Doors’ musikk var og er allemannseie. På verdensbasis har bandet solgt nærmere 100 millioner album. At folk kjenner sangene er tydelig, det er mange som synger med. På låta «People Are Strange» oppfordrer Mike Griffioen folk til å komme opp og synge med ham. Det er ingen som tar oppfordringen, men ute i salen er det mange som synger med.
Som en avslutning på første del av konserten, får vi en lang, sugende, herlig versjon av «Light My Fire», fra The Doors’ første, selvtitulerte album (1967). Midt under sangen forlater vokalisten podiet og lar sine medmusikanter boltre seg. Her får de vist hva som bor i dem. Spesielt gitarist Baz Meyer får vist seg fram. I tillegg dreier jo mye seg om Norbert Vargas keyboard. Utrolig flott versjon! Etter rundt ti minutters instrumental transe kommer vokalist Griffioen tilbake og avslutter låta. Det er klart for del to av konserten.

Obskøn

Andre del av konserten åpner med tittellåta fra jubileumsalbumet, «The Soft Parade»:

- You cannot petition the lord with prayer!

Dette er kanskje The Doors’ mest progressive låt, som starter med den velkjente "Petition the Lord with Prayer" seksjonen, hvor Jim Morrison benekter at en kan begjære Gud med bønn. Dette er ei herlig låt, men under konserten på Håndverkeren synes jeg fremførelsen blir noe tam. Spesielt fra vokalist Griffioen sin side. Men bevares, det er absolutt hørbart.
Mellom sangene kommer vokalist, i god Jim Morrison ånd, stadig med obskønigheter:

- Come on, people, get naked, it’s a fuckin’ rock concert…

Det er dårlig respons på oppfordringene. Det nærmeste en kommer, er en gutt som kaster opp jakka si på scenen. Denne blir returnert av vokalisten, som med et smil sier til (den noe beduggete) gutten:

- You need this more than me..

Psykedelisk univers

Håndverkeren er en flott arena for en slik konsert. En kan fort føle seg hensatt til dunkle, røykfylte buler i USA som huset The Doors i begynnelsen. Dessverre er belysningen på scenen så dårlig at muligheten for gode bilder er minimal. Men lyden er rimelig bra. Tror jeg. Jeg stod langt fremme under hele konserten, og kan bare bedømme lydopplevelsen derfra. Men det er et faktum at det var mye lyd på The Doors sine konserter, og det var det her også.
«When The Music’s Over». Det nærmer seg slutten av konserten, og Strange Days’ (1967) mest suggerende låt toner ut av høyttalerne. Det blir en utrolig flott fremførelse. Her blir en dratt inn i et psykedelisk univers, det er bare å gi seg hen til musikken. Nydelig! Absolutt herlig!!
Siste låt (før ekstranummer) er, naturlig nok, «Roadhouse Blues» fra Morrison Hotel (1970). Sannsynligvis The Doors’ mest kjente låt, og den som flest har «ihjelspilt». Herlig rå med The Doors, men en låt en har hørt alt for mange ganger av alt for mange band, og absolutt ikke alltid i bra versjoner. Dette ble også den låta som jeg synes The Doors Alive bommet mest på. Kanskje spesielt Mike Griffioen, som virket som han var drittlei hele låta, og ikke engasjerte seg nevneverdig. Og det er kanskje ikke så underlig.

This Is The End…

Men folk ønsker mer, og klapper bandet fram til nok en sang. Og nå sitter det!
Ekstranummeret er magiske «The End». En låt med masse herlige elementer; suggerende tromming (som trommis Buzz Allan utførte perfekt), indisk inspirert gitar og en altoversvevende orgellyd som utfyller Jim Morrisons, unnskyld – Mike Griffioens, maniske vokal. Låta er fra The Doors’ første album, og vel noe av det beste de har laget. Inne i låta fredag får vi også elementer fra Depeche Modes «Personal Jesus». Låta «The End» er en av årsakene til at The Doors i 1966 (før de hadde gitt den ut på plate) fikk sparken som husband på Whisky a Go Go (kjent nattklubb i California), på grunn av Jim Morrisons vågale opptreden og låtas ødipale avslutning. Det ble rett og slett for mye for nattklubb-eierne. Heldigvis tålte eierne av Håndverkeren, og publikum, The Doors Alives opptreden bedre.
«The End» avslutter konserten på en perfekt måte. Transesettende, mystisk og magisk. Låta fortsetter, og fortsetter, og fortsetter. Tett opp til originalen og aldeles nydelig. Først etter 17 minutter slår Buzz Allan de siste slagene, Baz Meyer de siste akkordene, Norbert Varga de siste anslagene på orgelet sitt og Mike Griffioen takker publikum for en fantastisk kveld:

- This Is The End…

Dette var en utrolig bra fremføring av The Doors sitt eventyrlige musikalske univers. Det er ikke vanskelig å forstå at The Doors Alive anses som kanskje verdens beste tribute-band til The Doors. Ekstra moro er det da at publikum stiller opp.

The Doors Alive @ Håndverkeren, 04.10.2019 - Foto: Svein Frydnes

The Doors Alive. Fra venstre: Norbert Varga, Buzz Allan, Mike Griffioen, Baz Meyer.  Foto: Svein Frydnes