Madrugada har i mange år vært ansett som et av Norges største band. Selv nå, over ti år etter at de ble oppløst, holder de en sterk posisjon i rocke-Norge. I fjor erklærte de seg for gjenforent, og fredag befestet de sin sterke posisjon med en maktdemonstrasjon av en konsert i Ravnedalen.

Imponerende amerikanere

Cordovas overrasket og imponerte i Ravnedalen. Foto: Svein Frydnes

Men Madrugada var ikke alene om å skape den gode stemningen i Ravnedalen fredag kveld. Arrangørene hadde sørget for sterke navn som oppvarming. Skjønt, sterke og sterke.. Det første bandet, Cordovas, hadde jeg ikke hørt om før det ble annonsert at de skulle spille denne kvelden. Etter konserten deres var jeg bergtatt.
Cordovas er hjertebarnet til låtskriver og musiker Joe Firstman, som spiller bass og piano i tillegg til å synge. Han hadde en drøm om å spille god gammeldags americana og countryrock i samme stil som The Band, Grateful Dad og The Allman Brothers Band. Og med den drømmen i hjertet startet han opp Cordovas. Av mange blir de i dag betegnet som verdens beste band. Det er kanskje å ta sterkt i, men at de har mulighet til å bli store, er det ingen tvil om.
Firstman kaster ikke bort tiden på prat. Låtene går veldig i ett, men likevel er publikumskontakten god. Det svinger bra av musikken. Begge gitaristene; Lucca Soria og Toby Weaver, synger i tillegg til Firstman. Og det er noen nydelige vokalharmonier vi blir vitne til. Lydmannen kunne gjerne skrudd lyden opp et par-tre hakk, for innimellom blåser litt av lyden bort. Gjennom hele konserten hamrer Seavens Henderson løs på pianoet sitt, også mellom sangene, noe som binder konserten sammen på en flott måte. Bak trommene, og masse hår og skjegg (som tatt ut fra Grateful Dead..), finner vi James Lengel. Dette er flott, det er stilig, det svinger som bare pokker. Masse flotte overganger og vekslinger, og et herlig samspill mellom gitaristene. Publikum, som foreløpig ikke var veldig mange, likte tydeligvis det de hørte. Og bandet storkoste seg. Hva sangene de spilte het, det vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg gjerne tar turen og hører dem igjen.

Vakker musikk fra Mandal

Tone Bringsdal med band. Foto: Svein Frydnes

Overgangen fra Cordovas til neste artist kan synes stor. Men det er masse energi i musikken til Tone Bringsdal også. Om enn litt mer lavmælt energi. Det er vakkert når Tone og hennes medmusikere lar melodiene flyte, og ikke minst når Tone Bringsdal synger. Bringsdal lager nydelige melodier, og hun har fløyel i stemmen. Skuldrene senker når en hører på Tone Bringsdal. Med seg har hun noen dyktige karer. Kjetil Wiblemo Sjølingstad, til vanlig å finne i The Violent Years, sørger for vakkert keyboardakkompagnement. Bak trommene sitter Christer Engen, og Thomas Gunerius trakterer bassen. Med seg har Tone Bringsdal også fått fått Tor Helge Løseth på trompet, og Torgeir Waldemar Engen på steel/el-gitar. Et solid ensemble. Men det er først og fremst stemmen til Bringsdal som bærer musikken. Den er vár og forsiktig, samtidig som den trenger igjennom med kraft. Steel-gitaren til Waldemar Engen gir flott stemning, sammen med Løseths trompetspill.
Låtene Tone Bringsdal serverer fra scenen i Ravnedalen denne fredagskvelden, antar jeg er det vi får høre når hun 27.september slipper en EP.

Gold Digger blir for meg et høydepunkt, med sin herlige oppbygging, fra det vare, forsiktige til det massive, eksplosive. En sterk låt fra en fantastisk artist!

Picnic i det grønne

Ravnedalen er en naturskjønn musikkarena. Omkranset av fjell og skog, og med en stor og fin gressplen foran scenen, kan det nesten minne om picnic i parken når en ser folk sitter og ligger henslengt, mens de drikker øl og vin og spiser vårruller og andre godsaker fra bodene. Været er strålende, en kunne knapt vært heldigere. Når det nå nærmer seg hovedbandet, begynner plenen å fylles opp, og picnic’en må vike for konsert-trengsel. Scenen kunne gjerne vært en halv meter høyere. Da hadde det vært lettere å se for de som er under 180 cm høye. Det er utsolgt denne dagen, det vil si rundt 4500 glade konsert-gjengere, som skal få med seg et historisk øyeblikk: Madrugada gjenforent.

Gjenforening

Madrugada! Foto: Svein Frydnes

Madrugada kom som et friskt, mørkt pust med sitt debutalbum – Industrial Silence – i 1999. Siden gav de ut fire studioalbum til, før de ble oppløst i 2008, etter at gitarist Robert Burås døde 12.juli 2007. På denne tiden hadde de befestet sin stilling som et av Norges desidert beste rockeband. Siden oppløsningen har de gjenværende bandmedlemmene drevet med egne prosjekter, der spesielt vokalist Sivert Høyem har hatt stor suksess med eget band. I år er det 20 årsjubileum for debutalbumet, noe Jon Lauvland Pettersen (trommer) ønsket å markere. Han fikk med seg Sivert Høyem og Frode Jacobsen (bass) på en gjenforeningsturné for å markere jubileet. Som erstatning for Robert Burås, får de med seg Cato «Salsa» Thomassen og Christer Knutsen fra Høyems soloprosjekt, på gitarer. I tillegg blir Erland Dahlen, som spilte på Madrugadas to siste album, med på perkusjon.
Når denne gjengen entrer scenen, ulastelig antrukket, stiger jubelen blant publikum. Størst jubel får Sivert Høyem. Det er på mange måter han folk forbinder med Madrugada. Den mørke, mystiske stemmen og hans eksplosive sceneopptreden. Det er også derfor en har tatt seg i å tenke Madrugada de gangene en har vært på konsert med Sivert Høyems soloprosjekt. Men i dag er det kun Madrugada-sanger som gjelder, og først og fremst Industrial Silence (nesten) i sin helhet. Men ingen Madrugada-konsert uten de store hits’ene.

Industrial Silence

Som på plata, åpner konserten med «Vocal». Nydelig, pompøs over til det sarte, forsiktige. Det er da også noe som kjennetegner Madrugada, disse vekslingene mellom det rolige og forsiktige til det grandiose mørke lydbildet. Med Høyems mystiske, rolige stemme passer dette perfekt.
Som sagt skal de spille de fleste låtene fra debutalbumet (kun «Terraplane ’99» er utelatt, skal det vise seg). Men de spiller dem ikke i rekkefølge. Likevel, det er kjent musikk for de fleste som fulgte bandet rett før årtusenskifte.
Lyden er utrolig bra. Såpass høyt at brisen ikke klarer å ødelegge, ei heller det økende antall brisne publikum som har et markant behov for å prate om festen de var på forrige helg, og andre uvesentlige ting. Men det skal de ha, de pratesyke, de gjør så godt de kan for å overdøve musikken. Heldigvis er det mange som hysjer på dem. Verre er det med alle de som har startet folkevandring, og absolutt må vandre fram og tilbake mellom folk, med og uten skvulpende ølglass.
Heldigvis overdøver musikkopplevelsen i stor grad frustrasjonen. Og det er en utrolig god opplevelse Madrugada gir folket. Musikken er magisk. Stemmen til Høyem er unik. Og gitarspillet til Knutsen/«Salsa» er utrolig bra.
«Sirens» er rett og slett et stykke nydelig arbeid. Tunge trommer i bakgrunnen, Christer Knutsen rockende i sin hvite dress, mens musikken bygges opp. I bakgrunnen flimrer bilder fra scenen blandet med andre bilder. Intensiteten som bare øker og øker. Herlig.
På «This Old House» trår Knutsen til med munnspill og orgel. Rolig. Vart. Vakkert.
«Strange Colour Blue», en av mine favoritter fra Industrial Silence presenteres med intens blå film i bakgrunnen. Dette er en kjent sang for publikum. Når tempoet gires opp, er publikum med og klapper takten. Stemmen til Sivert Høyem er vel knapt mer mørk og mystisk enn på «Strange Colour Blue». Suggerende. Manisk. Herlig stemning. Lysføringen er heftig. Publikum blir dratt med i musikken.
Cato «Salsa» Thomassen er en dyktig gitarist. På «Salt» får han vist sin råhet. Ei rocka låt, med heftig perkusjon og gitar.

Komplisert tekstbilde

Da «Industrial Silence» kom i 1999, var Sivert Høyem 23 år gammel. Ingen ville forvente et tekstbilde som han presenterte. Her er det masse dype tekster, som burde vært skrevet av noen langt eldre og med mer livserfaring. Men Sivert Høyem hadde evnen. Og sammen med musikken de komponerte, ble det store låter. «Norwegian Hammerworks Corp.» er kanskje ikke den mest kjente låta fra albumet, men når den spilles skal du være bra full eller pratesyk for ikke å kjenne hårene reise seg. Når Høyem trekker på seg sølvjakka, og «discolysene» blinker utover Ravnedalen, er det bare magisk.

Madrugada var kjent for de mørke, intense kjærlighetsballadene. «Quite Emotional» er en slik ballade. Med rosa lyssetting er stemningen satt for alle de som trenger litt kos. Vakkert.
Sivert Høyem er, og har alltid vært, en stor scenepersonlighet. Mer trygg på seg selv nå, enn da Madrugada var i oppstarten og folk fikk øynene opp for dem. Nå eier han scenen, og har oppmerksomheten gjennom hele konserten. Men også de andre trives tydeligvis på scenen. Dette elsker de!
Den siste låta fra Industrial Silence blir «Electric». Men Høyem beroliger publikum med at det kommer mer. De har da noen flere sanger på repertoaret..

Unik opplevelse

Etter en kort pause er Madrugada klar for en hitparade. De starter med «Black Mambo» fra The Nightly Disease. Mytisk, rask. Og mørk. I bakgrunnen en stilig film med «flagrende» hender. Gjennomført stilig!
Selvfølgelig trekker de også fram en av deres desidert største hits – «Majesty», til stor jubel fra publikum.
Under velkjente «The Kids Are on High Street» er publikum i ekstase. Mindre blir det ikke når Sivert Høyem lar seg bære rundt av publikum (crowdsurfe) under sangen, mens Cato «Salsa» drar til med et rått gitarspill.
Det hele avsluttes med nydelige «Valley of Deception». En vakker avslutning på en helt fantastisk konsert. Kanskje siste gang vi får oppleve restene av Madrugada sammen. Hvem vet? I hvert fall ikke Madrugadas gjenværende medlemmer. De er på en turné som er ment å avsluttes 18.desember på Sentrum Scene i Oslo. Hva som skjer etter det er uvisst. Derfor håper jeg alle som var i Ravnedalen denne magiske fredagskvelden i juli tar med seg opplevelsen som noe unikt og godt.