Rapport fra dag 2 på Øyesletta

Veislakt sørget for en eksplosiv start på fredagen. Foto: Helge Knutsen

Dag 2 på Norway Rock Festival tegnet til å bli en kjempedag, både værmessig og musikkmessig. Toppnavnene stod i kø, sammen med spennende, mer ukjente band.

Åpnet med et smell

("Åpnet med et smell" er skrevet av Helge Knutsen)

Fredag «morgen» ble åpnet av Veislakt. Det smalt godt når denne gjengen fra Jæren startet opp. Bedre vekking skal du lete lenge etter. Her var det høyoktan fra start til slutt, med publikumsfrieri som er på full høyde med de beste. Musikken kan nesten ikke forklares, den må oppleves. Kort forklart det er Kvelertak møter Ingenting, med en god dose punk og metal.

Oppmøtet var det ingenting å si på. Og publikum storkoste seg. Dette bandet fortjener helt klart plass på flere festivaler. De dro et overaskende stort publikum, til å være åpningsband.

Herlig norsk rock

Damene var godt representert på festivalen. Sassy Kraimspri! Foto: Jan Ove Løgevik

Konserten med Sassy Kraimspri ble en positiv overraskelse. Dette var skikkelig tøft. Det var et band jeg aldri hadde sett eller hørt, men jeg tar gjerne en konsert til med dem. Vokaljobben ble delt broderlig og søsterlig (bandet består av to jenter og to gutter) på alle i bandet. Stilig å se trommis Thore Pettersen synge med mikrofonen rett over hodet. Bandet består for øvrig av: Ida Collett Belle (gitar/vokal), Richard Belle (gitar/bokal) og Linda Pedersen (bass/vokal). Dette er rått og tøft. Masse energi, og ikke minst – spilleglede. Bandet er tilgodesett med god lyd, og de får med seg publikum. Veldig bra konsert!

Hard Luck Street - kjente fjes. Foto: Egil Jostein Ueland

Valentourettes stod ikke på programmet i år, men vokalist Tarjei Foshaug trivdes så godt i fjor, at han tok med seg sitt andre band – Hard Luck Street. Dette er et band med erfarne musikere, som presenterer fet Rock n’ Roll. Selv kaller bande musikken sin for «Low Threshold Apocalyptic Trash-Sleaze», hva nå enn det betyr. I mine ører heller det mest i retning av punkrock. Anført av en påtent Tarjei Foshaug på vokal sørger bandet for et fyrverkeri av en konsert. Benytt anledningen om de kommer til en scene i nærheten av deg, du bør ikke gå glipp av dette. Om ikke lenge er Hard Luck Street klar med et nytt album.

Innimellom all musikken må også blodsukkeret tilfredsstilles. Som seg hør og bør en rockefestival er det masse mat å få tak i, både sunn og usunn. Konsekvent går jeg for det som fyller mest opp når jeg er på festival, og på Norway Rock serveres det en fantastisk grilla gris (pulled pork). Fylt med diverse grønnsaker og en herlig saus blir det et måltid som sørger for at jeg holder det gående noen timer til.
Det er alltid fascinerende å se livet rundt på festivalområdet, folk som svermer rundt. Utrolig mange som «skifter ham» når de drar på festival. Frihet til å være seg selv.
Men det viktigste bør uansett være musikken, og på hovedscenen begynte det å røre på seg. Noen amerikanere ønsket å tilby sine tjenester.

Hardtslående amerikanere

Soil på Norway Rock Festival 2019. Foto: Helge Knutsen

Soil, et amerikansk hardrock-band, som har holdt på siden 1997, stod klar på scenen. Dette er et hardtslående band med en utrolig publikumskontakt. De hadde satt sammen en spilleliste fra hele karrieren. Det er lenge siden de har kommet med noe ny musikk, og folk var vel ikke helt kjent med hva som ble fremført. Men det spiller liten rolle, så lenge spillegleden smitter over på publikum. Og det gjorde det under denne konserten. Masse posering av gitarist Adam Zadel og bassist Tim King, som begge har fulgt bandet siden oppstarten. Vokalist Ryan McCombs hadde en laidback måte å være på, men sang utrolig bra. På trommer, nykommeren T.J. Taylor.
På slutten av konserten, under deres største hit Halo, dukker sannelig Veislakts René Undem opp og bidrar på vokal. Tøft. Det hele avsluttes med Lead Bellys Black Betty.

40 år med norsk rock

Wild Willys Gang. Foto: Svein Frydnes

Når en mann som Willy Bendiksen inviterer venner med på lag, er det absolutt verdt å gjøre seg klar foran scenen. Willy Bendiksen og hans Wild Willys Gang skulle gi de fremmøtte et tilbakeblikk på 40 år av norsk rock. Trommeslager Bendiksen har vært med i utallige band og på utallige utgivelser, så han har god bakgrunn for å presentere norsk rock. Med seg har han et stjernelag av vokalister: Hermod Falch fra Flax, Kai Somby (Intrigue), Bente Smaavik Borge (Blonde on Blonde/Perfect Crime) og ikke minst – Gudny Aspaas fra Ruphus. Bandet består av George «The Kid» Karafotis på gitar, Svein-Erik Høybakken (bass) og Ola Aanje (keyboard). Karafotis på gitar briljerer, og vet hvordan han skal tekke publikum. Litt rot blir det til tider når det skal skiftes vokalister, men stort sett går det bra. Hermod Falch gjør «Pain in The Ass» brilliant teatralsk, mens Bente Smaavik Borge leverer solid på blant annet «Lying Eyes». Høydepunktet for undertegnede kommer når Gudny Aspaas entrer scenen og fremfører, sammen med Smaavik Borge, Ruphus-hiten "Coloured Dreams". Når hun så følger opp med "Trapped In a Game" er det «ståpels» så det holder. Fantastisk stemme. For øvrig er Ruphus det eneste bandet av de som er representert, som maestro Bendiksen ikke har spilt i. Hele konserten avsluttes med "Stripped To The Bone" med alle vokalistene på scenen. Fantastisk konsert!

Dansker og Bastards

Etter denne utblåsningen trengte jeg en pause, og fikk bare med meg begynnelsen av danske Defecto. Men det jeg hørte var solid. Jeg fikk litt «Volbeat-følelse», men dette var mye mer friskt og skarpt. Veldig bra teknisk. Jeg hører gjerne bandet igjen på en full konsert, og jeg regner ikke med det blir lenge før de vender tilbake til Norge. Da er det kanskje mulig at også de som hadde «glemt» at det var konserter i gang utenfor campen, kunne finne veien foran scenen.

Phil Cambell er kjent for å ha spilt gitar sammen med Ian «Lemmy» Kilmister i Motorhead. Når han nå går solo med The Bastard Sons, så er det for å spille straight rock n’ roll, fort og høyt. Han gjør ikke mye av seg, gitaristen. Men det er uansett moro å se ham, og ikke minst at han står på scenen som er oppkalt etter hans tidligere sjef. Og Lemmy hedres med noen Motorhead-låter, blant annet Ace of Spades og Bomber. Greit gjennomført konsert.

De «gamle» heltene innfrir

Skid Row på Norway Rock Festival 2019. Foto: Svein Frydnes

På slutten av 1980-tallet var det høyt hår, glam/heavy metal og ballader som gjaldt. Et av foregangsbandene for dette var Skid Row. Fredag kveld stod de på hovedscenen på Norway Rock, og mange hadde nok tatt turen for å gjenoppleve gamle gode låter fra danselokalene i ungdommen. Og selvfølgelig fikk de hitsene på rekke og rad. Låtvalget var for det meste hentet fra de to første albumene til Skid Row – Skid Row (1989) og Slave To The Grind (1991).

Konserten startet med intromusikk av Ramones (Blitzkrieg Bop), før de gamle heltene entret scenen og dro i gang «Slave To The Grind». Skjønt de gamle heltene.. Den største stjerna, vokalist Sebastian Bach forsvant ut av bandet i 1996. Etter diverse utskiftninger, består Skid Row nå av Dave Sabo (gitar), Scotti Hill (gitar) og Rachel Bolan (bass), som alle var med under storhetstiden sammen med Bach. Med seg har de ZP Theart (vokal) og Rob Hammersmith (trommer). Dette er «posørrock» av ypperste merke, og medlemmene i bandet vet å behandle, og tekkes, publikum. Publikumsfavoritten «18 and Life» får vi høre tidlig i konserten, og allsangen runger. Bassist Bolan, som ser ut som en punker, drar til med Ramones-låta «Psycho Teraphy». Heftig låt, heftig fremført. En annen av deres store hits, balladen «I Remember You», får folk til å danse og synge med. Det er en utrolig god stemning på sletta. Medlemmene i Skid Row viser utrolig stor spilleglede. Fantastisk flott konsert!

Girlpower som avslutning

Det skal en del til å toppe et fyrverkeri av en konsert som det Skid Row oppviste. Neste band ut var kveldens headliner, svenske Arch Enemy. Bandets store stjerne, Alissa White-Gluz, har en vanvittig stemmeprakt. Hun veksler mellom å growle og å synge clean, og det er råtøft å høre på. Hun vet også utmerket hvordan hun skal te seg på scenen. Og akkurat sceneshowet er stilig, med en utrolig bra lyssetting. Lyden er knallbra, som seg hør og bør et band av dette formatet.
Veldig bra gjennomført konsert. En konsert med Arch Enemy kan vanskelig beskrives, den bør oppleves.

Djerv bidro sterkt og verdig i kjønnskvoteringen Foto: Jan Ove Løgevik

Avslutningsvis fikk jeg med meg litt av konserten med Djerv på Lemmy Stage. Mulig hørselen begynte å bli noe sliten, uansett ble det for meg vel mye skriking på vokalist Agnethe Kjølsrud for meg. Bevares, hun har en fantastisk stemme, og en fascinerende sceneopptreden. Men av og til kan det bli vel mye. Imidlertid var det godt med folk, og stemningen var veldig bra. Djerv spiller heftig, tung rock med masse energi. Det er massivt. Det er tøft. Og det er melodiøst. Slik sett passet det meg veldig bra. Men så ble det altså litt mye med Agnethes vokal. Før jeg dro hjemover, fikk jeg imidlertid med en liten «tale» hun holdt for publikum, ord som er viktige å ta med seg:

- Vis styrke og varme til de som sliter. Vi trenger alle raushet og varme.

Og så dro de i gang med Madman…

På grunn av andre avtaler måtte jeg stå over siste dag av årets Norway Rock. Den har imidlertid en annen av Festivalguidens reportere kontroll på. For min del har årets Norway Rock Festival vært veldig bra musikalsk. Jeg vil skryte litt av Kjell Arne (Kelly) Aamot & co, som år etter år drar i gang dette arrangementet. De våger å satse, og det virker som det går bra. Jeg har vært, og er, kritisk til at så lite publikum bidrar tidligere på festivaldagene. For bandene er det lite inspirerende å spille foran noen få mennesker. Men vel så synd synes jeg på de som går glipp av utrolig mye bra musikk og opptredener. Men så lenge publikum bidrar med penger i kassa, så er jo mulighetene for fortsatte arrangementer store. Og DET gleder oss som er glad i god musikk.