Rapport fra dag 1 på Øyesletta

Stemning fra begynnelse til slutt på Norway Rock Festival 2019. Foto: Jan Ove Løgevik

Endelig var tiden kommet for å pakke fotobagen og notatblokka, og begi se i vesterled til Kvinesdal og NORWAY ROCK FESTIVAL!
Årets lineup bød på store og små forventninger, kjente og mindre kjente band, og en av de største headlinerne (i hvert fall for min del) allerede på torsdagen.

King Romeo debuterte med åpningsnummeret på årets Norway Rock. Foto: Helge Knutsen

Solid debutkonsert

Torsdag opprant med strålende sol og passe temperatur. I fjor holdt vi på å renne vekk i tropeheten, i år lå temperaturen på et mer levelig nivå.
Først ut på scenen, på Lemmy Stage, var de lokale nykommerne King Romeo. Så nye er de, at de anså konserten på Norway Rock Festival som sin debutkonsert. Ikke verst å debutere med å sparke hele festivalen i gang. Dessverre glimret publikum med sitt fravær. Men bandet gjorde sine saker bra, og det ble en trivelig start på kvelden.

Herlig gjensyn med drømmepolitiet

Drømmepolitiet er igjen å spore på konsertplakatene. Foto: Helge Knutsen

Neste band ut var en gjeng veteraner innen norsk rock, Dream Police. Fredrikstad-bandet startet opp i 1989, og gav seg i 1992, etter å ha gitt ut to sterke album. Medlemmene i bandet har vært opptatt med hvert sitt, men nå er de kommet sammen igjen for å lage litt liv på landets rockescener.
Bandet starter med «Rock Dolls», og allerede på første låta hiver Trond Holter seg på med heftig gitarspill. Odd René Andersen har en fantastisk stemme og rytmeseksjonen med Ole Petter Hansen Chylie (trommer) og bassist Rino Johannessen er bunnsolide. Og ikke minst, bandet oser av spilleglede.
Dream Police gir publikum en solid blanding av ballader og heftig rock n’ roll. Trond Holter briljerer med sine gitarsolos og Odd René Andersens vokal er som fløyel. I tillegg til «Rock Dolls», får vi låter som «Little Angel», den nye låta «Raw», en cover av «Tobacco Road» og selvfølgelig «Hot Legs».
En solid konsert av veteranene.

D – A – D!!!

Stemning fra begynnelse til slutt på Norway Rock Festival 2019. Foto: Svein Frydnes

Kveldens headliner var de danske drengene i Disneyland After Dark. Det vil si, det rette navnet nå er D-A-D, etter rettighetskrav fra Disney-konsernet. Likevel har de brukt det gamle navnet på backdropet på scenen.
Bandet byr skikkelig på seg selv, på en helt annen måte enn da de sist spilte på Norway Rock (2007). I år utviste de skikkelig spilleglede og en setliste som bød på det ypperste av D-A-D, kombinert med en del sanger fra deres nyeste album «A Prayer For The Loud».
Og det er «Burning Star» fra dette nye albumet som åpner konserten. At det ikke er så mange som ennå har funnet det bryet verdt å innfinne seg foran scenen, synes ikke å affisere Jesper Binzer & co. De kjører på med sitt show. En kjempeopplagt vokalist Jesper Binzer har suveren kontakt med publikum.

- Kvinesdal!!!! Forstår I hvad jeg siger???

Lillebror Jacob Binzer drar på med sine gitarsolos, og ser faktisk ut som han stortrives på scenen i solsteken. Bassist Stig Pedersen virker riktignok til å leve i sin egen verden der han «svever» rundt med sine 2-strengs bassgitarer. Men det er jo slik vi kjenner ham. Og bakerst på sin trone regjerer en hardtslående Laust Sonne. Trommesolo får han presentert under «No Doubt About It», etter at Jesper først har fått med seg publikum på en oppfordring til Laust Sonne: «For helvede Laust, slå dine trommer i hjel!». Og Laust prøvde så godt han kunne å slå sine trommer i hjel.
Som sagt bestod repertoaret av både gamle og nye kåter, blandet annenhver gammelt og nytt. Det er tydelig at publikum ikke kjenner så alt for godt til de nye låtene, for stemningen stiger stort når det switches til eldre låter.
Konserten avsluttes med «I Want What She Got» fra albumet «A Prayer For The Loud». Men selvfølgelig returnerer de danske drenger til ekstranummer, og det blir skikkelig gammelt og godt. Først «Jihad» fra 1989. Deretter var det tid for Jesper til å minne publikum på hva de burde gjøre når mandagen kom: «Sleeping My Day Away». Da eksploderer sletta, publikum er skikkelig med og D-A-D kan surfe inn kveldens beste opptreden med balladen «Laugh n’ a ½». En topp konsert!

Nachspiel med Ingenting og Pink Floyd

Ingenting passer like godt før, etter og under hele festen. Denne gangen ble det nachspiel. Foto: Helge Knutsen

Etter D-A-Ds triumfferd, er det klart for rogalendingene i Ingenting på Lemmy Stage. Ingenting er normalt en publikumsfavoritt på Norway Rock, og denne torsdags kvelden er ingen unntak. Bandet rocker bra og kom virkelig til sin rett. Lyden var dessverre ikke helt topp, uten at det lot til å plage alt for mange. Til det var det nok litt for sent på kvelden. Publikum kjenner sangene og synger/skråler med, og det var topp stemning inne i teltet. Egentlig burde de spilt mye tidligere på kvelden, det ville gjerne fått flere publikummere til å prioritere musikken enn festen i campen. I tillegg fortjener bandet et lyttende publikum, for musikalsk holder de et høyt nivå. Dessverre når de ikke helt fram til meg, og det kan ha noe med rølpe-imaget de har fått. Men så lenge publikum elsker dem, gjør de selvfølgelig noe riktig.

Psychedelisk punktum for torsdagens fenomenale åpning av Norway Rock 2019. Pink Floyd tribute med Helene Bøksle som en ekstra prikk over i'en. Foto: Jan Ove Løgevik

Torsdags-kvelden ble avsluttet med Pink Floyd-tributen Dark Side of The Wall. Dessverre fikk jeg det ikke med meg, da jeg måtte sette kursen hjemover for å få meg litt tiltrengt hvile før jobb neste dag. Men rapportene tilsier at de leverte en utrolig bra konsert. De hadde også med seg Helene Bøksle på en av sangene.

Første dag av Norway Rock Festival bød på mange bra musikalske opplevelser. Jeg synes dessverre at mangelen på publikum, som jeg vet er på festivalen, bare helt andre steder enn der musikken er, ødelegger mye av totalopplevelsen. Men musikalsk var det absolutt en prima dag. Arrangørene skal ha ros for å våge å kjøre Dream Police og D-A-D på en torsdag. Dette lovet godt for de to neste dagene.