Søndag 19. mai 2019 kom dagen vi hadde ventet på siden den dagen i oktober billettene ble lagt for salg. Mumford and Sons skulle spille i Oslo Spektrum, akkurat som de gjorde den første gangen vi så dem for nesten nøyaktig tre år siden, noe som var en høyst emosjonell opplevelse. Den gangen hadde vi imidlertid ikke klart å kapre første rad, så nå tok vi ingen sjanser, men satte oss til rette utenfor inngang 5, seks timer før dørene skulle åpne. Vi var klare.

Så godt som første rad. Orkesterplass! Foto: Fosslis (mobilfoto)

Seks timer er ikke lenge å vente når man er med en så fin gjeng som vi var med. Vi skravla og lo, og da det etter bare et par timers venting kom enda en fan og slo seg ned med oss, ble hun også med. Selvfølgelig er det umulig å bare sitte og vente såpass lenge, så vi byttet på med å hoppe over gjerdet og utføre nødvendige ærend, og selv da det begynte å fylles på med folk var det ingen som kommenterte det på noen måte. Alle var venner her. Så nærmet innslippet seg, og vi stilte oss opp foran båndet som skilte oss fra inngangen, nervøse og forventningsfulle. Seks timer eller ikke, det var nå kappløpet for å komme til første rad virkelig begynte. Endelig fjernet de båndet. Til vår frustrasjon tok det altfor mange sekunder før billettene våre ble skanna, tydeligvis fordi de var skjermbilder, som gjorde at altfor mange kom forbi oss, men heldigvis hadde én av oss originalbillettene og kunne holde av plass til resten. Vi sto på én av fire første rader. Scenen sto nemlig midt i lokalet, med publikum på alle sider, både på gulvet og i setene som fylte veggene. Og det var helt fullt. Noe sa oss at dette kom til å bli bra.

Gang of Youths, med David Le'aupepe på vokal og gitar, Max Dunn på bass, Jung Kim på keyboard, Joji Malani på gitar og Donnie Borzestowski på trommer, var kveldens oppvarmingsband. Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente. Vi likte musikken godt nok da vi sjekket dem ut før konserten, men syntes de virket noe anonyme. Likevel var vi selvfølgelig spente, for vi vet godt at en umulig kan dømme et bands liveopptreden fra én sang på Spotify. Det viste seg at vi gjorde rett i det. For anonym er det siste ordet som kan beskrive dem. Musikken deres er cheesy, men catchy, og Le’aupepe sparte virkelig ikke på noe. De sensuelle, dansende bevegelsene hans og måten han brukte dem til å understreke alt han sa viste godt hvor hjemme han følte seg på scenen. Under sangen “The Heart Is a Muscle” for eksempel, sørget han, med hendene over brystet og selvsikker “flexing”, for at ingen kunne misforstå budskapet. Senere la han seg også ned på en plattform og poserte mens han sang. Resten av bandet omringet ham på alle kanter av scenen med en energi det var umulig å ikke bli oppildnet av. De var veldig underholdende å se på, og gjorde så absolutt jobben sin med å få alle i lokalet med på moroa.

Pausen var uutholdelig, men all ventinga var verdt det så snart bandet entret scenen og hele salen jublet og klappa. Og da konserten først startet med “Guiding Light”, en av sangene fra deres nyeste album, og de så gikk over til “Little Lion Man”, som er en av våre absolutte favoritter, var lykken et faktum. Marcus Mumford eier scenen, uansett om han synger, spiller eller begge på én gang, for ikke å snakke om når han setter seg ned bak trommesettet og dundrer løs samtidig som han synger av full hals og får det til å se helt uanstrengt ut. Akkurat som forrige gang og helt sikkert neste gang, var det helt umulig å rive blikket vekk fra den karismatiske frontfiguren, selv da han sto bak mikrofonen som vendte mot publikummet på motsatt side av scenen. Dette var også delvis fordi samtlige i bandet virket fullstendig utslitte, noe som ikke var det minste rart etter en så lang turné hvorav Oslo var nest siste stopp, og Mumford var den av dem som tydelig anstrengte seg mest for å ikke vise det. Ben Lovett på tangenter, Ted Dwayne på bass og Winston Marshall på banjo og el-gitar ga riktignok alt innenfor det musikalske, men innsatsen deres så ut til å gå utover humøret. Ikke at vi klandret dem. Vi koste oss uansett. Etter hvert så imidlertid alle ut til å klare seg litt bedre, og da Lovett mot slutten erklærte at det i kveld var rekord på antall mennesker i Spektrum på en av deres konserter, var det ingen tvil om hvor stolte, glade og takknemlige de var. Og publikum ga svar på tiltale.

Settlista var lang, variert og helt fantastisk. Det er mulig vi har en nokså mainstream holdning til hvilke sanger som er best, men er det én situasjon hvor en skal være takknemlig for det så er det definitivt på konsert. For de aller fleste sangene som kom fikk oss til å juble ekstatisk. Spesielt utdragene fra albumet “Sigh No More”, som vi utvilsomt har et helt spesielt forhold til. Ellers var selvfølgelig turnéen først og fremst sentrert rundt det nye albumet deres “Delta”, som tross alt var grunnen til at de i det hele tatt reiste rundt på turné. Da de gikk av scenen den første gangen føltes det altfor tidlig for ekstranummer, men det var ingen grunn til panikk, for de hadde veldig mange ekstranummer. Disse inkluderte en nydelig akustisk oppvisning med bandet og en mikrofon midt på scenen etter strenge instrukser fra Mumford om at publikum måtte være helt stille. Det gikk seg til relativt fort, selv om noen prøvde seg bare for å få bli lekende kjeftet på av selveste Marcus Mumford. Det var virkelig magisk. En uventet godbit var “Blood” av The Middle East, hvor de tok Gang of Youths opp på scenen og spilte sammen med dem. Og helt til slutt kom selvfølgelig også publikumsfavoritten “I Will Wait” og det nye albumets tittellåt “Delta”.

Da bandet gikk av scenen for andre gang og lyset ble slått på, tok det en liten stund å komme seg tilbake til virkeligheten. Vi sa hadet til vår nye venn, kjøpte en super-komfortabel genser med “Mumford and Sons” skrevet i store bokstaver på ryggen og begynte på gåturen gjennom Oslo og tilbake til bilen. Alle lemmer verket etter en lang dag i Oslo, men når de kommer tilbake gjør vi lett det samme igjen.