Fredag 1. mars fant vi veien til Riksscenen i Oslo for å se Julietnorth + Skrekk og Guro. Vi hadde allerede gått glipp av Julietnorth én gang, så denne gangen kom det ikke på tale. Et band til var bare en bonus. Heldigvis var det et sted som var lett å finne, så vi rakk å komme først i køen denne gangen også. Så snart dørene åpnet løp vi dermed ned i lokalet. Det var et nydelig rom med bord og stoler foran en intim scene. Vi valgte selvfølgelig bordet som sto nærmest scenen og koste oss med den avslappede stemningen lenge før det skjedde noe.

Julie Alapnes Normann, hovedartist i Julietnorth. Foto: Eivind Hansen/Julietnorth

Skrekk og Guro var først ut på scenen. De spiller folkrock, og består av Guro og Knut Kvifte Nesheim, Åsmund Solberg og Egil Kalman. De ble tatt godt imot da de kom ut på scenen, og ble raskt introdusert av frontfiguren før de satte i gang. Den fine folkemusikken ispedd el-gitar og andre utradisjonelle elementer var originalt, og samspillet mellom dem var gøy å se på. Likevel ble vi litt overrasket da de sa de hadde spilt sammen i ti år nå, og at de da hadde spilt på den samme scenen da. Vi hadde nemlig trodd at de var et relativt nytt band. Mest fordi de virket litt usikre. Det gjaldt spesielt da de spilte noen få sanger med tekst mot slutten av konserten. De skapte rett og slett ikke helt den stemningen vi håpet på. Men både band og publikum så ut til å kose seg, og det er vel det viktigste tross alt.

Etter en kort pause satte vi oss ivrige ned i stolene igjen, for nå var det omrigging på gang. Et pumpeorgel kom til syne, hardingfelene ble byttet ut med en fiolin, og alt ble satt på plass og gjort klart. Så var visst alle fornøyde. Scenen ble tømt for folk, og vi ventet spent, til tre fjerdedeler av bandet kom ut og ble hilst med entusiastisk applaus. De gjorde seg klare, før de introduserte kveldens hovedperson: Julie Alapnes Normann. Hun løp opp på scenen, hilste på publikum og satte konserten i gang. Vi ble mildt sagt imponert av både henne og resten av bandet. Halvard Rundberg, som vi ellers kjenner fra Violet Road, spilte her orgel, el-gitar og akustisk gitar, i tillegg til å kore, og det var en helt annen opplevelse enn det vi er vant til med ham. Han var like oppslukt av musikken her som når han spiller med Violet Road, og like sjarmerende, men han holdt seg også merkbart mer i bakgrunnen her, noe som selvfølgelig var sånn det måtte være. Petter Carlsen på vokal, barytongitar og el-gitar, var energisk og smilte stort gjennom størstedelen av konserten, bortsett fra da stemningen krevde at han skulle være seriøs, da kom med ett mystikken ut i ham. På trommer hadde de med seg en vikar, som vi dessverre aldri fikk med oss navnet til, men det betyr ikke at han var noe mindre inni musikken enn de andre eller at han hørte noe mindre til på scenen. De tre utgjorde et herlig band for Julie, som selv var et fyrverkeri av energi, spilleglede og karisma. Måten hun danset og sang, og først og fremst spilte fiolin på, tok pusten fra oss, og vi klarte nesten ikke å ta blikket fra henne av ren beundring. Vi har ærlig talt ikke trodd folkemusikk kunne være så spennende og medrivende. Og dynamikken mellom alle sammen er også noe å dra frem. De fortalte historier om sangene, seg selv og om hverandre, ofte på bekostning av hverandre, noe som fremprovoserte mye godmodig latter og reaksjoner fra publikum. Det merket man spesielt da Normann og Rundberg, som er gift, erta og fortalte historier om hverandre. De er en fantastisk duo. Et musikalsk høydepunkt for oss var forøvrig da Normann og Carlsen sang “Naustet”, vår desiderte yndlingssang av Julietnorth, ettersom den er en perfekt kombinasjon av begge artistenes vare, nydelige stemmer og Normanns eventyrlige felespill. Både vi og resten av publikum satt med store smil under hele konserten, så vi føler trygt vi kan si at det var en stor suksess. Og som om ikke det var nok kom bandet ut etterpå også, for å snakke og ta bilder med publikum, og selvfølgelig signere plater og CD-er. Alle var glade den kvelden.