Dimmu BorgirFoto: Svein Frydnes

Siste dag av årets Karmøygeddon Metal Festival lå an til å bli en flott dag. Først og fremst musikalsk og opplevelsesmessig, men også været var mye bedre. Fremdeles kjølig, men strålende sol. Denne gang var vi tidlig ute, vi hadde nemlig store forhåpninger til første band.

Bra start

AssimilateFoto: Svein Frydnes

Første band ut på lørdagen var Oslo-bandet Assimilate. Og de sørget for at det ble en kraftfull åpning av lørdagen. Imponerende vokalist, som skiftet mellom growling og clean. God publikumskontakt og bra stemning i salen. Gitaristene hadde plukket fram noen artige varianter av gitarer, og de spilte bra. Godt trøkk også fra bassist og trommis. Dette er et band jeg gjerne vil høre igjen! Alt i alt en veldig bra åpning på siste dag av festivalen.

Danske Manticora fikk jeg ikke helt taket på. Joda, de spilte bra, og vokalisten hadde høyt energinivå. Litt lite folk var det foran scenen, muligens de pustet ut etter Assimilates konsert, men vokalisten stod likevel på for å skape liv. Og det klarte han. Men selve vokalen ble for meg noe slitsom. Dessverre.

Backstreet Girls er nærmest for husband å regne på Karmøygeddon Metal Festival. Og hvert år stiller de på den lille scenen. Og hvert år er det smekkfullt, virkelig smekkfullt, foran scenen. Setlista er stort sett den samme, så vi vet hva vi får. Det vet vi jo for så vidt alltid med Backstreet Girls, det er konsekvent boogie rock n’ roll av beste slag. Ny trommis var på plass, men ellers alt ved det gamle. Til og med Dan the Bassman stod stødig på scenen, selv om han til nyttår annonserte at han gav seg. Det er ikke lett å gi seg med Backstreet Girls. Og hvordan var så konserten? Som alltid rå og kompromissløs. Imponerende at de gutta fremdeles rocker som de gjør, 35 år etter starten.

Audrey HorneFoto: Svein Frydnes

Topp av Audrey Horne

Etter Backstreet Girls var det tid for Audrey Horne på Gassco Stage. Jeg har ikke veldig mye erfaring med Audrey Horne. Sett dem et par ganger, og vet at de har en del bra låter. Men at det skulle bli en konsert av dette kaliberet hadde jeg aldri drømt om. En del kritiske røster mener det er feil av Karmøygeddon å sette opp et band som Audrey Horne så tidlig som halv fire på ettermiddagen. Dem om det. Jeg tror det er en genistrek av Johnny Angelund & Co. Plassen foran scenen er nemlig så å si full, og det er da bedre at folk er på konsertene enn å sitte andre steder? Dette gjør at også mindre band får muligheten til å vise seg fram, publikumspotensialet er så mye større.
Tilbake til konserten med Audrey Horne. Den ble et tidlig høydepunkt denne lørdagen. Et band sprekkferdig av spilleglede, to gitarister med sterkt fremskredet posørsyndrom – tøft – og en Torkjell Rød i storform. Bassist Espen Lien og trommis Kjetil Greve sørget for solid komp. Dette var moro! Publikum elsket det de så – og hørte, og for mange ble dette høydepunktet for hele festivalen. Musikere ut blant publikum slår sjelden feil, bestemt ikke med Audrey Horne. Først ute var bassist Lien, som fikk folk til å sette seg ned og synge med på «Everybody’s waiting for the night». Deretter holdt øksesvingerne Isdal og Tofthagen show. Låtene Audrey Horne spilte var hentet fra de fire siste albumene deres, og det svingte skikkelig. Topp konsert!

Overgangen til Orden Ogan etter Audrey Horne skulle vise seg å bli ganske så formidabel. Jeg hørte Orden Ogan på Rockharz Open Air i 2015, og likte det jeg så og hørte da. Derfor hadde jeg visse forventninger til kveldens konsert. Sceneoppsettet var det samme som for fire år siden, et slags western-oppsett. Det er (heldigvis) ikke mye country i musikken deres, den kan mer karakteriseres som powermetal, med elementer av prog. Men lyden er ikke bra. Låtene er ok, men av en eller annen grunn kjører de bass på playback. Et uvanlig oppsett. Det er ingenting å si på publikumskontakten, musikerne er blide og utadvendte og skaper god stemning. Men det blir uansett en nedtur i forhold til Audrey Horne.

Oppe i caféen er det klart for Persefone fra Andorra. Imponerende at de i det hele tatt har kommet seg til Karmøy, med de reiseutfordringene som var før festivalen. Persefone spiller progressiv metal, og er et av de bandene som faktisk har med seg keyboard live, og ikke bare på playback. Dyktige musikere og en spinnvill vokalist. Høyt og lavt var han, og i overkant intens for min del. Men bandet spiller bra og det veldig tøft. De når ikke helt opp hos meg, men publikum elsker det de får se og høre.

Dyktige svensker og hardtslående polakker

Nede på storscenen har TYR gjort seg klare. Et band jeg har krysset av for at jeg måtte få med meg. Så klarer de dessverre ikke helt å overbevise. Eller engasjere. Det blir litt kjedelig i lengden. De er utadvendte og de står på. Vokalisten synger bra, og resten av gjengen spiller bra. Men så er det den siste finishen, den som hever konsertene det lille hakket over middels. Akkurat den siste finishen mangler TYR denne kvelden.

Den finishen, den som manglet på TYR, den fikk vi på neste band. Svenske Wolf trykket til med sin power metal. Det var rått, det var raskt, det var befriende tøft. Masse energi og spilleglede, og et herlig publikumsfrieri fra gitarist og bassist. Dette var proft, og lyden var bra.

DecapitatedFoto: Svein Frydnes

Teknisk dødmetal er vanligvis ikke noe jeg hører mye på. Men er en på festival, er det alltid spennende å oppdage nye artister. Polske Decapitated var et slikt. Aldri sett dem, aldri hørt dem, men gudbedre som de overbeviste! Dette var gjennomført brutalt, nærmest hypnotiserende. Bra lyd hadde de, og en fantastisk lyssetting. Det var fullt foran scenen, og den ene moshpit’en avløste den andre. Størst var nok mosh’en på Blood Mantra, der vokalist Rafal aktivt oppfordret publikum til å sirkle. Låta The Fury fra 2004-skiva «The Negation» var ei skikkelig godlåt; vanvittig tøff, rått trøkk og perfekt lyssetting. Decapitated var festivalens store, positive overraskelse!

Etter den polske maktdemonstrasjonen skulle jeg ha med meg skotske Saor på den lille scenen. Saor spiller en musikk jeg gjerne liker å få med meg på festivaler; atmosfærisk, svevende metal. Musikk hvor jeg kan dras inn i en avslappende «boble», finne et snev av ro, stenge ute alt annet. Dessverre klarte ikke Saor å gi meg dette. Mulig at adrenalinet var for høyt etter brutaliteten til Decapitated, men Saor klarte aldri å dra meg inn i noen «boble». Det ble for sært, for depressivt, og bandet manglet dessverre sjarm. Det ble rett og slett kjedelig. Men for all del, det kan like gjerne være meg som ikke var på rett bølgelengde. Denne type musikk krever sitt publikum.

ConceptionFoto: Svein Frydnes

Le Grande Finale

Conception har samlet troppene, og dratt ut på veien igjen for en gjenforeningsturné. Med ny EP under vesten, My Dark Symphony, er de igjen klar for å erobre verden. Setlista besto av sanger fra stort sett alle albumene deres, i tillegg til nevnte EP. Og de er dyktige. Utrolig flinke musikere. Utadvendte, bra publikumskontakt. Roy Kahn synger like bra som da han var i Kamelot, og er like teatralsk. Faktisk så minner Conception av 2019 mye på Kamelot, men kanskje er det spesielt Kahns stemme som tar meg med dit. Vel gjennomført konsert, ingen «wow-opplevelse», men det blir spennende å følge de gamle storhetene videre.

The Grand Finale var det Dimmu Borgir som skulle stå for. Og det ble på mange måter en storartet opplevelse. Alt ved Dimmu Borgir er på en måte grandiost: Lyd, lys, røyk, sceneopptreden, musikken. Best passer de sammen med kor og symfoniorkester, det hadde de ikke med til Karmøygeddon. Dermed ligger mye på playback. Men det ble ikke påtagende. Da var det mer forstyrrende med all røyken de dekket scenen med. Fotografene fikk ikke lov å komme i pit’en og ta nærbilder. På grunn av pyro og co2, ble det sagt. Det hadde ikke vært noe problem, for pyroen besto av noen flammer og co2’en ble sprøytet opp på noen få sanger, mens det ble pøst på med røyk fra baksiden. Men imaget skal bestå. Etter hva jeg hørte, ble det sperret av området fra backstage til scene når bandet skulle på. Mystikken lenge leve.
Musikalsk stod Dimmu Borgir til toppkarakter, derimot. Dette var massivt og tøft. Mektig. Dimmu Borgir er dyktige musikere, og de lager imponerende musikkstykker. Låtene var hentet fra størstedelen av karrieren deres, fra 1997 og fram til i dag. Skulle gjerne sett dem med fullt kor og orkester, som de av og til opptrer med, men er glad jeg fikk med meg denne konserten. En perfekt avslutning på en vel gjennomført Karmøygeddon Metal Festival 2019!

Da var det takk og farvel til årets Karmøygeddon. Det har vært, sett fra mitt synspunkt, en ny prikkfri gjennomført festival. Flere band har fått topp, eller nær topp, karakter; Assimilate, Communic, Audrey Horne, Decapitated og Dimmu Borgir. Og mange har vaket helt oppunder toppen. Noen skuffelser har det vært, men det ville vært rart hvis ikke. Noe som ikke skuffet, og aldri har gjort, er organiseringen og gjennomføringen av festivalen. Jeg slutter aldri å la meg imponere av Johnny Angelund og hans mannskap; vennlige, imøtekommende og alltid på plass for å rydde opp om noe oppstår. Vel blåst, Karmøygeddon Metal Festival!

Et par dager etter festivalen hadde jeg en evaluerende prat med festivalgeneral Johnny, den kan du lese her (link til intervjuet).