Iskald er ikke blant de største bandene på den norske black metal scenen. Til tross for dette har de gjennom sine 15 år som band klart å vinne anerkjennelse fra publikum med sin melodiøse black metal og fem fullengdealbum. Det aller siste albumet «Innhøstinga» ble utgitt i 2018 og fikk gode anmeldelser i en rekke metal magasiner. Heldigvis for den vestlandske fansen fikk Bodø-gjengen lyst til å besøke Vestlandet, noe som resulterte i to konserter på Flytten i Haugesund og Inside i Bergen. Jeg fikk anledning til å se Haugesund-opptredenen.

Med seg brakte Nordlendingene en annen gjeng fra Bodø, nemlig Skaur. Skaur kan skryte på seg en like lang karriere som Iskald, og en haug med demoer. De har gitt ut to fullengdere med den siste, «Farvell», som ble utgitt for litt over tre år siden.

Skaur som første i rekken på kveldens konserter på Flytten i Haugesund. Foto: Irmina Lunnøy

Kveldens line-up ble fullkommen med Stavangers onde sønner i Todesking. Bandet oppsto rundt 2016 som et resultat av sammenslåing av de to prosjektene Untergang og Gigim Xul. Selv om tersetten fortsatt jobber med debutalbumet har de allerede en del å skryte av. Bandet har vunnet den norske utgaven av Wacken Metal Battle 2018, noe som førte til at de fikk opptre på den prestisjetunge Wacken Open Air. I år spilte bandet på by:Larm Black, noe som gir meg en mistanke om at Stavanger-gjengen snart vil bli med i det unge norske ekstremmetal-stjernelaget med bl.a. Inculter, Shakma, og Sepulcher.

Til tross for at Todesking hadde den korteste karrieren var det Skaur som begynte kvelden. Dette var kanskje ikke så overraskende siden Simon Larsen spiller i begge Bodø-bandene og ville nok få en liten pause mellom de to konsertene. Settet begynte med «Fullmaanesang» fra debutalbumet «Nordnorsk Svartmetall». Denne fengende sangen med noen folkevise-harmonier flettet inn mellom intense gitarriff og flere motivskift var utvilsomt en verdig åpningslåt. Settlisten var dessverre av det korteste slaget med bare fem låter: to fra hvert album og en coverlåt fra et lokalt nordnorsk band. Dette var dessverre nokså skuffende, men det var allikevel en lang kveld foran oss. Etter den første sangen kom det to låter fra «Farvell»: «Nordland» og «Skillingsvisa» begge med påfallende folketoner innhyllet i de aggressive riffene. Selv om jeg kunne ønske meg litt mer trøkk i perioder må jeg innrømme at sangene hadde i seg masse spesiell stemning og mørke, og deres gjengivelse i forhold til albumene var utvilsomt god. Musikerne manglet overhodet ikke innlevelse og overbevisning, noe som løftet den allerede intense stemningen et par hakk. Som avskjed spilte kvartetten den spenstige og like fengslende «Nordnorsk Svartmetall», noe som utvilsomt gjorde enda bedre inntrykk på publikum. Nordlendingene må ha gjort et godt inntrykk siden det var mange som ruslet rundt omkring på Flytten med nordlendingenes album under armen.

Todesking var support nr. 2 på Flytten. Foto: Irmina Lunnøy

Etter en kort pause som ble brukt for omrigging, ble scenen inntatt av mørke krefter fra Stavanger, eller nærmere sagt Todesking. Med sin old-school black tydelig inspirert av tidlig Bathory, Celtic Frost, og Venom var disse karene ikke like melodiøse som sine nordlandske forgjengere, de var derimot vanvittig effektive. Tersetten gav oss supersonisk juling. Til tross for det grove lydbildet fremsto materialet som godt skrevet og av det jeg kunne se, traff det publikum som et skudd fra en panzerfaust. Dette er i seg selv en suksess siden det i utgangspunktet ikke var så mange som kjente til Stavanger-bandet. I tillegg virket karene temmelig publikumorienterte med flere grupperinger på scenekanten, positurer og en viss dose med skumle miner, der særlig bandets frontmann utmerket seg. I tillegg utstrålte tersettens småslurvete liksminke herlige old-school-vibber. Her måtte man bare la seg sjarmere. Ut ifra den stadig økende aktiviteten i rekkene foran scenen var inntrykket utvilsomt meget positivt. Veldig bra konsert, Todesking er utvilsomt et band verdt å få med seg.

Iskald var kveldens hovedattraksjon. Foto: Irmina Lunnøy

Etter enda en kort pause var det tid for kveldens hovedattraksjon. Nordlendingene viste en del sans for drama da scenen ble besteget av to kappekledde skikkelser som sto der gjennom nesten hele den første låten. Simon Larsen gikk denne gangen ut på scenen som lead-vokalist og gitarist.
Med det relativt ferske nye albumet var det ingen overraskelse at settet begynte med den aggressive og småintrikate og for all del fengende «The Antrocious Horror» etterfulgt av den like overbevisende «No Amen». Duetten ble forsterket med to live-musikere og virket i storform og bød på masse trøkk og intensitet helt fra begynnelsen.

Etterpå tok bandet en tur tilbake i tid med «Ruin Of Mankind» fra det andre albumet for å så hoppe over til den ikke fullt så gamle «Iskald» fra det nest siste albumet. I mellomtiden fikk publikum seg en behagelig overraskelse da Normann steg inn på scenen og overtok frontmannrollen. Frigjort fra sin gitar gjorde han et slående inntrykk med sin opptreden. Karen oste karisma og innlevelse enda forsterket med sin ekspressive gestikulering. På denne korte stunden viste han seg som en frontmann muligens på samme høyde som Hoest. Mange i publikum fikk bokstavelig hakeslepp.

Så hoppet Iskald tilbake i tid til «The Sun I Carried Alone» med to sterke låter «Natt Utover Havet» og «Forged By Wolves». Disse ble etterfulgt av en skikkelig sentimental reise med «When Hell Freezes Over» fra det tretten år gamle debutalbumet.

Låtutvalget var etter min mening vellykket siden sangene var kompositorisk sterke og faktisk nokså varierte. Det virket også som om publikummet koste seg med den kalde, barske og melodiøse black metalen. Stemningen ble desto bedre da Iskald slo tilbake med de nye låtene som den fengende, melankolske «Lysene som forsvant» og den mørke og brutale «Innhøstinga». Konserten ble avsluttet med «Dommedag» til stor glede for de som brølte tittelen på denne sangen helt fra begynnelsen av konserten. Nordlendingene hadde uten tvil en sterk opptreden.