I de siste årene har det blitt en årlig tradisjon i Haugesund med et besøk fra The Dogs. Dette året var intet unntak. De arbeidsomme punkrockerne gav nemlig ut sitt sjuende album «Before Brutality» i begynnelsen av januar i år og selvfølgelig var de ivrige etter å vise fruktene av sitt arbeid også her i Haugesund i anledning av Before Brutality Tour 2019.

Pogo Pops, Flytten, Haugesund, 29.03.2019. Foto: Irmina Lunnøy

Denne gangen inviterte de med seg ingen ringere enn legendene av den norske pop scenen, selveste Pogo Pops. Siden jeg egentlig har mest sans for hardere musikalske sjangere hadde jeg i utgangspunktet ikke så mye kjennskap til dette bandet. Det jeg vet er at de begynte mot slutten av 80-tallet, har utgitt sju album, det siste «Love Is the Greatest Compass» for to år siden. Etter å ha hørt meg gjennom materialet til bergenserne konstaterte jeg, at selv om musikken kanskje var litt for rolig for min smak, var den likevel godt skrevet med mange gode harmonier. Dette bandet var utvilsomt verdt å få med seg live.

Jeg var nok ikke den eneste som tenkte det siden Flytten var nokså tettpakket med folk allerede da jeg kom. Bandets bakgrunn og berømmelse gjorde nok sitt til at publikum var mye mer variert enn på tidligere The Dogs konserter med folk i alle aldre og forskjellige musikkpreferanser. Alle hadde det tilsynelatende veldig kjekt sammen og en uanstrengt, jovial stemning gjennomsyret hele lokalet.

Selv om den trofaste fansen okkuperte barrikadene i tett lag en god stund før konserten begynte måtte de smøre seg med en god dose tålmodighet, fordi trioen gikk inn på scenen med rundt ti minutters forsinkelse. Publikum bar ikke nag til bandet for dette og ønsket dem velkommen med varm applaus. Pogo Pops gjengjeldte dette med et halvtimes sett med publikumkjære låter avsluttet av tittellåten fra det andre albumet «Crash». Opptredenen var kanskje langt fra den energibomben jeg er vandt til. Jeg må likevel innrømme at bergensernes høykvalitets pop trollbandt fansen som nå presset barrikadene. Det var flere i lokalet som danset til musikken, noe som sier bandet virkelig traff en nerve. Til tross for noen små tekniske problemer som vokalisten og bassisten Frank Hammersland bemerket med imponerende ærlighet var konserten utvilsomt vellykket.

The Dogs

The Dogs, Flytten, Haugesund, 29.03.2019. Foto: Irmina Lunnøy

Etter tretti meget heftige minutter kunne kveldens helter overta. Her må jeg innrømme at jeg ble nokså paff da jeg så Kristopher Schau & co. åle seg inn på scenen gjennom pit og barrikadene. Den akrobatiske innsatsen dempet overhodet ikke osloguttas energi fordi en kort stund etterpå sparket de i gang med «Let’s Start a Riot» åpningslåten fra den nye skiven. Uten å miste dyrebar tid begynte frontfiguren å storme barrikadene for å så kaste seg inn i publikum cirka rett etter det første verset. Selv om fansen var nokså uforberedt på dette stuntet på fjorårets konsert tok de i år utfordringen på strakt arm, noe som ga Schau en mulighet for en skikkelig crowdsurfing runde. Det er kanskje unødvendig å si at stemning skjøt rett til værs bare i løpet av sekunder. Bandet benyttet den veldig gode stemningen blant publikum til å introdusere en annen sang fra det nyeste albumet «Lord Knows, the Fiction Has Worn Out». Fansen virket for øvrig meget godt kjent med den nye platen så også denne låten fikk en meget varm mottakelse. Sekstetten ville sannsynligvis ikke kaste alle på dypt vann med en gang og etterpå kom det noen eldre sanger «The Children He Loves The Least» fra den nest siste skiven og «All Of Us Kids Were Accidents» fra «Death By Drowning». Atmosfæren ble ikke akkurat verre for det.

Kristopher Schau er kanskje ikke, teknisk sett, den beste vokalist jeg har hørt, likevel er hans showmannskap utvilsomt i verdensklassen. I kveld var intet unntak, Schau var i storform. Han bokstavelig hang over publikum gjennom hele konserten, om han da ikke tok seg gjentatte turer på golvet foran scenen for å herje litt med fansen. The Dogs har spilt flere konserter i Haugesund og man kan se at de blir varmere i trøya for hver gang de besøker byen. Schau skøyet masse fra scenen, mer enn på de tidligere konsertene. Det var derfor ikke så rart at stemningen etter hvert ble meget familiær, selvfølgelig hvis man kan definere familie som en enhet på et par hundre personer, som prøver å rive ned en musikklubb med bare hendene. Her overdriver jeg selvsagt en del, men jeg må innrømme en ting, selv om Flytten kan skryte på seg flere heftige konserter er det ingenting som klarer å overgå The Dogs. Takket være bandets store fanbase her på Haugalandet ble konserten utsolgt og klubben var derfor tettpakket. Alle de samlede hoppet og herjet rund omkring, moshpiter blomstret ut med jevne mellomrom i tillegg til en betydelig dose av crowdsurfere der musikerne selv bidro en del.

Den enorme intensiteten distraherte alle fra det faktum at orgelet og perkusjonsinstrumentene som vanlig druknet i brøl fra gitarer og mektig juling på trommene, uten at noen brydde seg noe særlig med det, særlig at sekstetten hadde så mye interessant å tilby.

Med sju album kan The Dogs velge og vrake mellom låter og unngå å være for repetitive hvert år de turnerer. Kveldens sett overrasket meg utvilsomt med «Dead Moon Is My Heavy Metal» fra bandets aller første skive. Selvfølgelig måtte sekstetten spe på med noen klassikere som «G.U.I.L.T.Y.» der bandets perkusjonist Kenneth Simonsen påtok seg den dristig oppgave å stave tittelen og «O.S.L.O.» som avsluttet hele settet. En stor del av låtlisten ble selvfølgelig viet til «Before Brutality» med blant annet «Suicidal Appetite», den roligere «There Won’t Be an Encore» «Let The Barrel Rest My Head» eller den ultimate allsangslåten «Who’s Gonna Pay» som var konsertens nest siste sang.

I den orkanen av en opptreden bandet slapp løs fikk Schau også litt tid til å dele ut en medalje til sin viktige støttespiller, kunstner, musikker og hovedperson bak kunstmagasinet Kaffi fanzine, Martin Mentzoni. Dekorasjonen ble selvfølgelig etterfulgt av en crowdsurfingrunde.

Etter O.S.L.O. med kveldens siste heftige moshpit kunne musikerne bare tilby masse broderlige klemmer til fansen. Konserten var dessverre slutt. En ting er sikkert, det var en helt fantastisk opptreden. Jeg håpet at The Dogs skal følge tradisjonen og kommer innom også neste år.