Dream Police @ Flytten, 16.02.2019

Dream Police @ Flytten, Haugesund, 16.02.2019 -  Photo: Irmina Lunnøy

Dream Police på Flytten i Haugesund, 16.02.2019. Foto: Irmina Lunnøy

Dream Police har nok en fast plass i hjertene til de fleste rock-fans i Norge, selv om karrieren deres ikke var så lang. Bandet ble stiftet i 1989 i Fredrikstad. De ga ut det kritikerroste, selvtitulerte debutalbumet allerede i 1990. Skiven ble nominert til Spellemannsprisen og vekket stor interesse ikke bare i hjemlandet med også i utlandet. Etterfølgeren «Messing With the Blues» viste seg også å være en kommersiell suksess. Til tross for en god start ble prosjektet lagt på hylla allerede i 1992 og befant seg der fram til gjenforeningskonserten i hjembyen… sytten år senere. Selv om det på dette tidspunktet angivelig ikke ble planlagt noen offisiell gjenforening, begynte Dream Police å spille konserter rundt om i landet. I år fikk fansen seg en særdeles hyggelig overraskelse i form av en splitters ny singel «Raw in the Middle». Det snakkes også om et nytt album, samtidig som det ble bekreftet at gruppen skal spille på årets Norway Rock Festival, så tilhengere av Fredrikstad-gjengen har nok masse å glede seg til fram igjennom.

Til tross for en travel hverdag med mange andre musikkprosjekter, klarte kvartetten å samle seg for å spre litt glede til haugalandske rockere midt i den kalde og våte februar. «Litt glede» var kanskje en underdrivelse fra min side. Da jeg ankom Flytten en god stund før konserten var stedet allerede tettpakket med lystige tilskuere. Man kunne til og med høre helhjertet, høy synging fra mange steder i lokalet. Overraskende nok besto publikum ikke bare av «erfarne» rock fans. Man kunne også se et betydelig innslag av den yngre garden, noe som var både overraskende og hjertevarmende. Alle unge og gamle presset seg sammen foran scenen, og ut i ifra ansiktsuttrykkene var forventningene til opptredenen store.

Mange år i show business har utvilsomt lært musikerne disiplin, siden bandet dukket opp på scenen punktlig klokka 22.00, til strømmende jubel fra publikum. Det allerede glovarme publikum måtte allikevel smøre seg med litt tålmodighet. Lydmannen har nemlig forsvunnet. Selv om Trond Holter ropte ham opp fra scene flere ganger var det ingen som reagerte. Lydmannen ble sannsynligvis lokalisert kort tid etterpå siden Fredrikstad-gjengen igjen inntok scenen med bare seks minutters forsinkelse, til en omtrent like entusiastisk ovasjon som før.

Den første låten ut var «Rock Dolls» fra debutalbumet. Den noe humpete entreen ødela ikke bandets engasjement. Låten ble utført med mye dynamikk og overbevisning, rett og slett knirkefritt. «Rock Dolls» ble etterfulgt av en annen rock and roll sang med blues preg «Hit and Run», som fikk store deler publikum til å gynge i takt med musikken. Dette var utvilsomt et godt valg, siden stemning i rekkene foran scenen nærmest nådde toppen. Så var det tid for enda en låt fra debutalbumet «Little Angel» som også falt i god smak hos publikum. For å skape mer variasjon bød kvartetten på en sammensetning av coverlåter «You Really Got Me/ Pretty Woman» av The Kinks og Roy Orbison. Personlig er jeg ikke noen stor fan av coverlåter, men publikum så ut til å like dem godt, så den allerede festlig stemning ble langt fra dempet. Etter den spenstige begynnelsen var det sannsynligvis på tide å roe gemyttene litt siden frontmannen Odd René Andersen annonserte «Surrender». Her må jeg innrømme at kvartetten sannsynligvis har en sunn distanse til sin musikk, siden denne balladen ble omtalt av vokalisten som en «veldig cheesy låt». Sunn distanse betyr selvfølgelig ikke slurv. Dette beviste bandet igjen med en plettfri gjennomføring, med ekspressiv, følelsesladet synging av Andersen og forseggjorte solopartier i regi av Trond Holter. Pardansing (hvis den oppsto) måtte likevel snart opphøre siden kvartetten nå spilte den energiske, fengende «Moving».

Da bandet hev på en av publikumsfavorittene, den spenstig «Rock Me», ble en ting sikkert, mesteparten av settet skulle nok komme fra debutalbumet. Etter hvert kom det likevel noen låter fra «Messing With the Blues» med blant annet «It's Only Love» og «In the Monkey Hour» flettet sammen med «Wild World» fra 2009. Unntatt «Communication» litt senere i konsertforløpet, og en coverlåt av «Tobacco Road» av The Nashville Teens, ble settet viet til den første platen. Ikke at det var noe som trakk konserten ned. Publikum var sannsynligvis revet med av nittitallsbølgen og kunne ikke bry seg mindre. Alle sangene ble omtrent like varmt mottatt. Bandet jobbet også hardt for fansens gunst. Andersen med sin mektig, rocka stemme, overbevisning, brede gestikulering og genuine interesse for publikum hadde ingen problemer med å knytte bånd med fansen. Resten av teamet spilte med kraft og lidenskap noe som var både hørbart og synlig. Publikums entusiasme smittet sannsynligvis over på Trond Holter som mot slutten av konserten tok seg flere turer på barrikadene for å spille følelsesladede soloer, noe som fikk de som var samlet nærmest scenen til å koke. For å holde stemningen oppe sparket Dream Police i gang enda en publikumsfavoritt «Hot Legs» sammen med andre kjekke låter, blant annet den nyeste, særdeles vellykkede singelen «Raw in the Midle» som forståelig nok, også fikk en varm mottakelse. Det er unødvendig å si at Fredrikstad-gjengen klarte å holde publikum engasjert helt til slutten av konserten. Dream Police presenterte showmannskap på høyt nivå!