Nok en gang gikk vi gjennom gatene i Oslo, på vei til Parkteatret og enda en konsert. I kveld skulle vi se You Me at Six, et band vi aldri hadde sett live før og bare så vidt hørt på musikken til, og som vi hadde hørt kunne ha litt heftige konserter. Men, det var en mulighet til å være med gode venner som elsket bandet og samtidig utvide våre musikalske horisonter, så vi svelget nervøsiteten over å bli dyttet frem og tilbake av et overentusiastisk publikum og bestemte oss for å glede oss.

You Me At Six foran et overentusiastisk publikum på Parkteatret. Foto: Fosslis

Kveldens konsert hadde fri alder, noe vi lett merka da vi kom frem og stilte oss i den allerede voksende køen foran inngangsdørene. Vi har som regel trukket gjennomsnittsalderen kraftig ned på sånne arrangementer, men i kveld kan vi lett ha vært blant de eldste. Mens vi sto der og trippet av utålmodighet og kulde vokste køen, og da dørene endelig åpnet var den så lang at de bare kunne slippe inn mindre puljer om gangen. Selvfølgelig endte første pulje med dem som sto rett foran oss, så vi måtte greie oss med å bare se inn i varmen, bokstavelig talt, enda litt til. Så var vi endelig inne.

Stående midt blant ivrige tenåringer nesten helt fremme ved scenen, ventet vi spente på at det skulle begynne, og snart kom Hot Milk fra Manchester, kveldens første oppvarmingsband, ut og fanget publikums oppmerksomhet. De består av Jim Shaw, Han Mee, Tom Paton og Harry Deller, og de definerer sin egen musikk som “emo powerpop”. Dette er ikke på noen måte en upassende merkelapp, og den engasjerte og selvsikre fremførelsen deres overbeviste publikum raskt.

Så var det Big Spring sin tur, med Ollie Loring, Alex Loring, Chris Steele og Jack Rowan. Publikum elska dem, og det var en god del hyling for å få oppmerksomheten til vokalisten, der han sto i den overvokste jakka si. Personlig ble ikke vi like engasjert av disse som Hot Milk, men de var da utvilsomt veldig flinke og visste hva de drev med.

Så, naturligvis kledelig sent ifølge kveldens timeplan, kom You Me At Six. Denne gangen var det de vi var der med som tok seg av den ivrigste hylingen og hoppingen, og det var litt av en konkurranse. Parkteateret er kanskje litt lite å spille i for et så stort band egentlig, men de som var der var definitivt dedikerte nok til å lage stemning nok til å få rommet til å føles en god del større. Det var nok absolutt frontmann og vokalist Josh Franceschi som tok det meste av oppmerksomheten, der han fikk publikum til å ta helt av hver gang han ba dem om å hoppe, synge med, sette seg ned for så å hoppe opp på deres signal, eller rett og slett bare var så bra at de hylte og hoppet helt på eget initiativ, men alle de andre var også utrolig sjarmerende og gjorde sitt for å gjøre konserten helt spesiell. Disse andre er forøvrig Max Heyler, Chris Miller, Matt Barnes og Dan Flint.

Det var virkelig en spesiell opplevelse. Josh snakket også direkte til folk i publikum av og til for å understreke poeng, blant annet da noen av kompisene våre hintet til at de ville ha mosh pit, noe han oppmuntret dem ivrig til å sette i gang. Det var det her vi hadde fryktet, så vi stålsatte oss for å bli knust, men bortsett fra at vi plutselig sto enda nærmere scenen enn vi hadde, skjedde det ikke så veldig mye. Med oss altså. For nå danset en stor mengde publikum, inkludert en stor andel av de vi kjente, i ring midt i mengden. Da det var over, tror jeg det var veldig få som fortsatt sto der de hadde stått.

Som en introduksjon til “siste” sang spurte Josh om det var noen der som var på sin aller første gig. Det var en stakkar som rakk opp hånda, og Josh fortsatte med å forklare henne nøye hvordan konserter fungerer og at alle der unntatt henne visste at de ikke egentlig var ferdige, men at det hele var for å la publikum rope dem inn igjen. “Then you will chant ‘You Me At Six’ and our egoes will grow”. Dette skjedde, men så begynte kompisen vår heller å rope ut melodien til introen til “Loverboy”. Dette spredte seg, og da bandet langt om lenge kom ut på scenen igjen virket de veldig fornøyd, selv om vi ikke hadde gjort akkurat som de sa.

Da det omsider var over var det selvfølgelig veldig fristende å slå seg ned i baren ved siden av, hvor bandet sa de kom til å gå etter konserten, men noen ganger må en bare løpe for å rekke toget hjem.