Ida Dorthea Horpestad fra Blomst hjelper The Dogs med å holde dampen på Kick. Foto: Svein Frydnes

Det var et skikkelig Kinderegg Jan K. Transet og Svart Belte Booking hadde kommet opp med denne fredagen i februar. Først unge, fremadstormende Blomst, deretter ikke fullt så unge, men like fullt stadig fremadstormende The Dogs, og til slutt veteranene i Skambankt. Og folk satte pris på satsingen – det var smekkfullt på Kick Scene.

Verdt å få med seg

Som en aperitif til hovednavnene, hadde Svart Belte booket garasjepunkbandet Blomst. Her kan en virkelig si at skinnet bedrar. Søt jente som synger, unge pene gutter på gitar, bass og trommer og alle kledd i treningstøy – dette luktet søt pop lang vei. Så feil kan en ta!
Blomst er et band full av energi og rå punk. Kontant. Tungt. Energisk. Vokalist Ida Dorthea Horpestad skriker ut sin frustrasjon gjennom sanger som «Mine Hender Brenner», «Verdt å Dø For» og «Ro Deg Ned». Heftig. Virkelig et band å se opp for. Dette kan lett være arvtakerne etter Honningbarna. Ryktene vil ha det til at Blomst er på banen med sitt andre album 8.mars. I mellomtiden anbefales det å sjekke ut musikken deres der du ellers finner musikken din.
Angående sceneantrekket; kortbukser og t-shirt, kunne vokalist Horpestad avsløre at de kaller seg Blomst IL:

- Vi driver sport uten idrett!

For øvrig består Blomst av: Lasse Febakke (gitar), Chris Robin Omdahl (bass) og Teodor Andersen (trommer).

Rock på høyoktan

Etter energiske Blomst var det tid for, ikke mindre energiske, The Dogs.
The Dogs, med Kristoffer Schau i spissen kom som vanlig ut med nytt album rett over nyttår (noe de har gjort til en tradisjon siden 2015. Og det er sangene fra dette albumet vi i hovedsak får høre denne kvelden.
Konserten starter høyenergisk, med vokalist Schau stupende ut blant publikum på første låt, «Let’s start a riot». Og det fortsetter i samme dur; Kristoffer Schau er høyt og lavt, mens han synger, skriker, snerrer ut tekstene på låtene. Låner kamera fra en av fotografene for å ta bilder av publikum, før han stikker linsa ned i buksa og tar bilde av… Det er en noe flau, ung kvinnelig, fotograf som tar imot kamera etterpå.
Mens vokalist Schau har fullt spillerom for å herje på scene og blant publikum, tar et solid The Dogs seg av den musikalske grunnmuren. Og det gjør de bra! Det gamle stoffet, noe av det fra helt tilbake til 2015-albumet «Black Chamelon Prayer», fungerer helt topp sammen med de nye låtene. Kanskje ikke så rart, stort sett støpes all musikken til The Dogs over samme lest. Det er Rock ‘n Roll i høyt tempo. Fremført på en fortreffelig måte. Lyden kunne vært bedre, men sceneshow og energi oppveier for øvrige mangler. På låta «The end has begun» får Kristoffer Schau med seg Ida Dorthea Horpestad fra Blomst til duett. Flott innsats av Ida her!
Kristoffer Schau vet hvordan han skal behandle sitt publikum. Mellom sangene prater han hele tiden, trekker på publikum og ypper til kamp mellom Kristiansand og Oslo om hvem som kjøper mest merch (t-shirts, plater, kumlokk(!) osv). Det gjelder å være best:

- For dere hater vel Oslo? skriker Schau til publikum, og blir møtt med et unisont JAAA!!

Mellom sangene er det mye kjærlighet mellom bandmedlemmene, som alltid på The Dogs konserter. Det klemmes og kysses. Gruppa koser seg.
Seksten låter får de plass til på settet sitt. Og bandet har god hjelp av publikum på de siste låtene; «Who’s gonna Pay», og ikke minst «OSLO».
Dette var en solid konsert av The Dogs, og de svekket ikke sin posisjon som et av Norges beste liveband. Som konsertarena er Kick Scene perfekt for et band som The Dogs. Dessverre spilte ikke lyden helt på lag med bandet, i hvert fall var det ikke topp der jeg stod. Spesielt mot slutten ble det litt grøtete. Men du verden for en opptreden de leverte!

Kongene på haugen

Selv om The Dogs er et solid konsertband, er det først og fremst Skambankt som har sørget for at det er utsolgt denne kvelden. Foran scenen er det tettpakket når Jærens for tiden største musikalske eksportvare entrer scenen med en særs opplagt Terje Winterstø Røthing i front. Endelig er lyden bra. Publikum jubler, det er tydelig at Skambankt har en solid tilhengerskare. De kan sangene, og de synger med. Det er et sabla liv i salen, og det er ikke vanskelig å se at Skambankt trives foran dette publikummet. En ydmyk Terje Winerstø Røthing takker publikum for at de kommer, og for at de har holdt ut med dem i så mange år (bandet ble startet i 1994, men hadde en pause i perioden 1995-2003, da de startet opp igjen og har holdt det gående siden).
Musikken er melodiøs, men samtidig tungt og hardt. Storslagen musikk med godt driv. Deres siste album kom ut for et år siden, men denne kvelden gjenspeiler setlista hele deres karriere.
De åpner med «Anonyme hatere» (som det finnes nok av), fra 2014-albumet «Sirene». Deretter går det slag i slag. Publikum er med og dialogen mellom band og publikum fungerer perfekt. Et av høydepunktene blir «Desertør!» fra det selvtitulerte debutalbumet (2004). Utrolig bra fremført, med et vanvittig trøkk.
Skambankt gav nylig ut en ny singel, «For en evighet». Den fungerte ikke like godt som resten av settet. Noe bandet nok hadde en anelse om, for etter den nye sangen sa Winterstø Røthing:

- Nå har vi lagt inn en sang vi kan, i tilfelle den nye ikke fungerte.

Dermed dro de i gang velkjente «O Dessverre», og stemningen var gjenopprettet.
Låta «Me Sa Nei» er ei eksplosiv låt, hvor Skambankt får med seg publikum på en moshpit. Skikkelig trøkk. Vanvittig liv!
Skambankt avslutter hovedsettet sitt med låta «Stormkast #1» til stormende jubel. Men publikum vil ha mer, og klapper bandet inn til to ekstranummer; monumentale «Vår Bør» og «Mantra».
Denne konserten var en maktdemonstrasjon av Skambankt. De viste at de er helt i toppen av Norges rockelite, både låtmessig og i forhold til liveopptreden. De er rett og slett konger på haugen!