Årabrot + Old Believers @ Flytten, 21.09.2018

På den kalde og vindfulle fredagen 21. september ventet Flytten pub i Haugesund en nokså spesiell visitt. Kjetil Nernes skulle stikke innom gamle trakter med sitt Årabrot.

Årabrot @ Flytten Pub, 21.09.2018 -  Photo: Irmina Lunnøy

Årabrot klarte som vanlig å levere en uforglemmelig konsertopplevelse! Foto: Irmina Lunnøy

Bandet er angivelig oppkalt etter en søppelfylling i Haugesund og har gjennom sin sytten-år-lange karriere sluppet rundt tretten utgivelser. Tre av dem ble nominert til Spellemannsprisen. Et av albumene, «Solar Anus», klarte til og med å vinne metal-kategorien i 2012. Dette kan virke som en nokså spesiell avgjørelse for mange, siden bandet med sin merkelige blanding av støy-rock, post-punk, doom og sludge appellerer mer til alternativ-rock-publikumet enn metal-publikumet. Uansett har Årabrot klart å erobre publikum ikke bare i Norge, men også utenfor Norden, blant annet takket være en omfattende turnevirksomhet. Denne innsatsen høres enda mer titanisk ut når man tenker på at i tillegg til turneer og plateinnspillinger har Nernes også kjempet mot kreftsykdommen som rammet ham i 2014. Denne erfaringen har angivelig satt sitt preg på det anerkjente albumet fra 2016, «The Gospel». Mot slutten av sommeren i år så etterfølgeren «Who Do You Love» dagens lys. Utgivelsen ble etterfulgt av en norgesturne med konserter blant annet i Drammen, Stavanger, Oslo og Haugesund.

Old Believers @ Flytten Pub, 21.09.2018 -  Photo: Irmina Lunnøy

Old Believers - Flere i publikum likte godt opptredenen, selv om slik musikk ikke akkurat er en hverdagskost.Foto: Irmina Lunnøy

Den ærefulle oppgaven som oppvarmingsband fikk Old Believers. Så langt er nokså lite kjent om dette bandet. Medlemmene kommer fra Karmøy og Bergen og har tilknytning til blant annet Yuma Sun, Lint og Shaman Elephant. Prosjektet beskriver sin musikk som eksperimentell, instrumentell post/støy-rock med elementer av doom. Bandet tillater seg visstnok en del improvisering i løpet av konsertene.

Selv om Old Believers i utgangspunktet er en tersett opptrådte de på Flytten uten trommisen Jard Hole. Dette var kanskje litt skuffende, men bandet klarte uansett å lage et visst inntrykk på de publikummerene som orket å dukke opp tidlig. Trompetisten Espen Lund og gitaristen Bjørn Øgnøy stod midt på scenen med sine respektive instrumenter omringet av samplere og annet obskurt elektronisk utstyr. Bandet brydde seg overhodet ikke med å få noe kontakt med publikum. Lund spilte trompet som hørtes lite ut som trompet. Øgnøy bidro med betydelig forvrengt gitararbeid. Av og til stivnet duetten til i merkelige positurer. I tillegg tilbrakte bandet mye av scenetiden på huk da de tok i bruk sin imponerende samling av elektroniske instrumenter. Katastrofe av en konsert? Tvert imot. Disse karene klarte å male frem dunkel, gripende stemning med masse vibrasjoner, forvrengte lyder og diffuse melodilinjer. Jeg er veldig usikker på om de spilte en låt, flere låter som smeltet i hverandre, eller rett og slett improviserte. Det de presenterte i løpet av denne halvtime var i hvert fall stemningstung og fengslende på sin merkelige måte. Flere i publikum likte godt opptredenen, selv om slik musikk ikke akkurat er en hverdagskost. De med interesse for eksperimentell rock burde absolutt stifte bedre kjennskap med dette bandet.

En halv time etter at Old Believers forlot scenen kunne man kjenne en økende lukt av røkelse, et tegn på at Årabrot var «rett rundt hjørnet». I mellomtiden ble golvet foran scenen fylt med publikum. Dette var ikke akkurat overraskende siden Årabrot har en betydelig fanbase i Haugesund, og deres konserter pleier å samle en stor mengde med tilhengere. Selv om det skulle være tungt og «bråkete» uteble metalfansen. I stedet var det mengder av prog-rockere og alternativ-rockere i publikum.

Rett etter klokka elleve gikk bandet på scenen innhyllet i mengder med røyk og rødt lys. Til tross for et rykende ferskt album dundret bandet i gang med en eldre låt «The Gospel» fra deres fremragende forrige album. Kanskje de ikke ville kaste sitt publikum på dypt vann med en gang, eller kanskje fordi «The Gospel» faktisk er den ultimate åpningslåten. Den er kraftfull og den har en distinkt repetitiv rytme. Dette gir låten nesten ritualistiske trekk. Også Kjetil Nernes, som vanlig veldig alvorlig i sitt «attenhundretalls-predikant-kostymet», hadde en sterkt rituell aura over seg. Som man kunne forutsi ble publikum veldig fort engasjert. Selv om Årabrot satte listen høyt helt fra første låt fikk de ingen problemer i å toppe den. Gang på gang kom det sterke låter.

Man fikk høre både den dramatiske «I Run» og den energiske «And The Whore Is The City» fra «The Gospel». Bandet kunne selvfølgelig by på de nye låtene som den «småcatchy», punkete «Dome» og «Maldoror's Love». Den sistnevnte utløste stor applaus blant publikum noe som var forståelig, synes jeg. Denne låten har enkle men fengslende riff med hørbare vibber av 70-talls rock and roll, så den traff utvilsomt musikksmaken til mange. Etter hvert kunne man se at bandet ble varmere i trøya. Bandet tillot seg nemlig å jamme litt på enkelte låter. Stemningen var fortsatt langt fra lystig. Den var som vanlig dunkel, trykkende, og veldig intens med sterkt preg av galskap, slik som den pleier å være. Årabrot kompenserte den veldig beskjedne verbale kontakten med publikum med vanvittig innlevelse i musikken. Jon Øvstedel kastet seg rundt i en merkelig dans med sin bassgitar. Bandets live-keayboardist, elektropopartisten Karin Park vred sag bak sin synth. Selv Nernes gjorde en helhjertet innsats med sin ekspressive vokal, tydelige gestikulering og en rekke grimaser. De gjorde utvilsomt et sterkt inntrykk. Alt dette ble ytterligere forsterket av belysningen, et element av showet som alltid blir brukt på en veldig bevisst måte hos Årabrot. Musikalsk var det heller ikke noe å utsette på. Lyden framhevet godt nok alle deler av lydbildet. Fansen virket selvfølgelig begeistret for det de så og hørte, siden det ble mye trøkk også foran scenen.

Støy-rockerne hvilte ikke på sine laurbær mot slutten av konserten heller. De angrep gang på gang omtrent med samme energi og overbevisning som i begynnelsen av konserten. Så kunne man høre «Tall Man» fra det forrige albumet og «Nihil Stampede» fra singelen «Sinnermann». Et av høydepunktene var den drømmeaktige og melankolske «Pygmalion» sunget i sin helhet av Karin Park. Denne filmatiske sangen måtte til slutt vike for to klassiske låter som avsluttet konserten: «The Horns of the Devil Grow» og den hypnotiske «Story of Lot».

For å oppsummere: Årabrot klarte som vanlig å levere en uforglemmelig konsertopplevelse!