Biffy Clyro på Operaen Foto: Fosslis

Søndag 7. oktober 2018 ga vi endelig etter for maset fra vennene våre om å bli med på en konsert med den skotske rocke-trioen Biffy Clyro. Musikken deres er flott, men vi har vært bekymret for at konsertene kunne være i hardeste laget for oss. Så, da det viste seg at denne turneen hadde konseptet “unplugged”, det vil si akustisk og rolig, og at den i tillegg skulle avsluttes på selveste Operaen i Oslo, tenkte vi at det var en perfekt anledning for oss til å se dem live første gang. Og det viste seg at vi hadde rett. 

Etter at vi hadde sikret oss plasser på første rad hadde vi god tid til å ta inn over oss stemningen i lokalet. Salen i Operaen var hakket mindre fancy enn vi hadde sett for oss, med et nesten flatt område med røde seter på bakkenivå og en haug med plaststoler satt opp i orkestergrava, selv om det i tillegg også var et treetasjes galleri. Imidlertid var det ikke salen som var poenget, men scenen. Midtpunktet i scenebildet var et gigantisk tre som strakte grenene sine utover, og stoler var satt opp til samtlige av medlemmene i bandet. Og bare for å understreke naturtemaet, var det blitt strødd masse blader utover hele scenen, samt lagt ut slyngplanter over og rundt instrumentene og stolene. Jo mer vi så oss rundt, jo mer steg forventningene.

Klokka sju stilnet all pratinga i salen da Sam Palladio, som var kveldens oppvarming, kom på scenen. Han satte stemningen med én gang og fikk virkelig publikum til å lytte til det han hadde å si. Sangene hans var sjelfulle med flotte tekster. Blant disse var det flere sanger han hadde skrevet til serien “Nashville”. Han brukte også stadig noen sekunder på å erklære hvor stort det var for ham å få varme opp for Biffy Clyro, som han møtte under innspillingen av denne serien. Da han takket for seg og ba oss kose oss med “the maestros”, var det en spenning i salen som bare ble enda større da scenearbeiderne til kveldens hovedattraksjon kom på scenen for å ta seg av de siste forberedelsene.

Så kom bandet endelig kom ut på scenen, sammen med de tre ekstra musikerne som de har hatt med på denne turneen, og de ble tatt imot av et jublende publikum som utvilsomt ikke får sett yndlingsbandet sitt så ofte som de gjerne skulle. Og Biffy Clyro har virkelig noe helt eget. Selv om de er best kjent for elleville rockekonserter i bar overkropp, kledde de også veldig godt dette konseptet. Den fantastiske scenografien ble utnyttet til det maksimale med nydelig bruk av effekter, lys og artistenes egne varierende bruk av sceneområdet. Det meste av konserten satt alle sammen på sine designerte plasser, men det hendte også at én eller flere av ekstramusikerne trakk seg tilbake mens vokalist Simon Neil trakk til utkanten av scenen sammen med enten Ben eller James Johnston, eller at han sto på midten med én tvilling på hver side. På et par sanger sto han til og med helt alene på scenen. Alt var like flott og sterkt. Publikum på sin side var lydhøre, selv om det virket som de fleste av dem ikke var helt med på bandets mange interne greier, som å svare Neil på refrenget på “Machines”, blåse bobler under “Bubbles”, og rope “mon the biff” på begynnelsen og slutten av konserten. Heldigvis var vi der med superfans, så på deres oppfordring hjalp vi til så godt vi kunne. Derimot er vi ganske sikre på at samtlige av fansen i salen, da Neil tradisjonen tro avsluttet det hele med “we are Biffy Fuckin’ Clyro”, ropte ut de tre siste ordene sammen med ham.

I tillegg til alt dette hadde både Palladio og de tre skottene en uimotståelig sjarm som smeltet oss fra første stund, og da først og fremst Simon Neil. Han satt der på den bladkledde kontorstolen og snurret seg selv rundt mens han spilte gitar og sang som om det var den enkleste ting i verden, hele tiden med forskjellige og herlige ansiktsuttrykk. Den eneste grunnen til at vi klarte å dra blikket bort fra ham i det hele tatt var at de to andre i bandet, tvillingene, naturlig nok var ganske interessante for oss. Vi satte spesielt stor pris på den fine tvillingsymmetrien da de helt synkront kom ut på scenen og sto på hver sin side av Neil, før de lydløst gikk sin vei igjen på samme måte. Og vår beundring må ha vært åpenbar for alle tre. Da de tok avskjed med publikum, kom nemlig først Neil og ga både settliste og plekter til han som må være deres mest entusiastiske fan, nemlig han vi kom dit med, samt et plekter til oss, og så fanget Johnston-brødrene blikket vårt, og vi hadde et gjensidig tvillingøyeblikk. Man kan bli blodfans av mindre. Det er i hvert fall ingen tvil om at vi lett kan overtales til å bli med igjen.