Studio Spornes ligger på Tromøya i nærheten av Hove og er et gult hus som inneholder en kafe, et yogastudio og et lite intimt konsertlokale på loftet med skråtak. Jeg har vært på mange intimkonserter, men få som har levd så opp til ordet intimt som dette lokalet. Det føles litt som å ha konsert i stua. Solnedgangen skinner i samme farge som huset da vi ankommer Spornes og finner den lille parkeringsplassen. Uteplassen er pynta med papirlykter, vimpler og farga lyspærer, en herlig blanding av tivoli og sydenstemning som sammen med blomsterkasser og trivelige hvite bord og stoler tyder på en leken og uhøytidelig stemning. Det er fort gjort å føle seg hjemme og velkommen her.
Da vi kommer inn i kafelokalet blir vi tatt imot av sjefen selv bak disken, eller en av sjefene, for ekteparet Tom Rudi Torjussen og Mari Dale driver stedet sammen. Tom Rudi er trommeslager i verdensklasse med en lang merittliste sammen med mange gode musikere rundt i hele landet og Mari er yogainstruktør. Sammen har de sønnen Thomas.
Tom Rudi tar imot med et stort smil og bøyer seg over disken for å få en klem. Vi får oss en prat og noe i glasset. Han gleder seg stort til kveldens konsert og er tydelig glad for å komme i gang med høstens musikkbegivenheter. I sommer har de som vanlig hatt festival i juli og ellers er kafeen åpen i juni og juli og hver søndag utover høsten. De starta sesongen med gratiskonsert midt på dagen 4. september.
Etter å ha sittet litt i kafeen får vi vite at det er viktig å holde øye med Mari for når ho forsvinner, åpner dørene til lokalet oppe på loftet, og da må vi henge på for å kapre oss de beste plassene. Vi passer på og henger med. For å komme opp på loftet, må vi ut av døra og opp en trapp på baksida. Der står folk i kø og venter til døra åpner seg og vertskapet inviterer inn i et lite loftsrom med skråtak og hvite vegger. Her er det ingen scene, men vi skjønner hvor musikerne skal stå ut fra instrumenter og mikrofoner ved siden av et bitte lite miksebord. Vi finner oss plass helt framme ved siden av miksebordet. Der ser vi musikerne fra sida og har en følelse av å være sammen med dem på «scenen». Lokalet blir nesten helt fullt av forventningsfulle mennesker. Vi har allerede skjønt at det er flere stamgjester der, men vi møter også noen andre der som er der for første gang.
Bandet som kommer på scenen/gulvet består av Randi Tytingvåg, Erlend E. Aasland og Dag S. Vagle. Førsteinntrykket er at de oser av varme og tilstedeværelse og det blir bekrefta til fulle ut over i konserten. Randi Tytingvåg har gitt ut flere plater som soloartist og to sammen med gutta i trioen. «Three» kom ut i 2015 og «Roots & Wings» kom i 2017. Nå er det like før den tredje kommer ut og vi får smakebiter fra både den forrige og den kommende plata. Sangene til Randi hadde et klarere preg av jazz og soul før. Nå har de et klarere preg av Roots og Country, men jazzrytmene skinner gjennom. Stemmen hennes har et enormt register og kan være forsiktig og var som et lite vindpust i gresset for i neste øyeblikk å være sterk, intens og insisterende. Noen ganger høres det ut som at ho roper langt borte fra. Hele tida beholder stemmen varmen og klarheten som gjør at budskapet kommer så tydelig fram. Det er ikke nødvendig å anstrenge seg for å forstå hva sangene handler om. De nydelige små historiene ho forteller før sangene, gjør opplevelsen så mye sterkere, og sangene trer frem som små noveller der vi tydelig ser for oss personene og hendelsene. Smil, latter og tårer sitter løst etter hvert som sangene og historiene avløser hverandre og gir små innblikk i hennes liv og erfaringer med familie og andre. Ho har skrevet en egen kjærlighetssang til kaffe og beskriver godt hvordan det føltes å måtte forklare mannen sin at de strofene han hadde hørt ikke handla om han. Mange kjenner seg igjen i hennes blanda følelser når datteren skal i barnehage for første gang og etter hvert når samme datter blir betatt av avdelingsleder i barnehagen. Men det er ikke så mange som lager en nydelig sang om avdelingslederen sett fra datterens synsvinkel. Den sangen heter «Lilly» og får tårene til å sprette samtidig som smilet og latteren sitter løst. Det samme skjer når ho forteller om sitt sterke forhold til og sin siste stund sammen med sin døende mormor og synger en hyllest til henne, som heter «The Queen Has Left The Building», og svigerfaren som må gå videre i livet etter at kona hans døde, «Keep On Walking». På sin klingende rogalandsdialekt har ho også et lite spark til misjonen med en hilsen fra bibelbeltet avdeling vest før ho synger «Missionary Business» med innslag av blues. Ho får med seg publikum på å synge refrenget i låta «yes, but no…». Det ble også plass til coverlåtene «Que Sera Sera» og «What A Wonderful World». Den sistnevnte ble ekstranummeret etter at folk har klappa de tilbake på plass med en liten påminnelse om at vi også må se alt det vakre og gode i verden.
Under hele konserten har Randi solid backup og støtte bakfra av Erlend Aasland og Dag Vagle. De spiller nydelig gitar og banjo i tillegg til variert og utfyllende koring. Erlend Aasland er en allsidig freelancemusiker og arrangør som spiller mange instrumenter i flere ulike musikkstiler og er med på mange bandprosjekt. I sommer har jeg tatt bilder av han sammen med Tønes et par ganger. Da spilte han flere instrumenter. På Spornes spiller han tenorgitar og banjo. Dag Vagle er fra Stavanger og spiller også mange instrumenter i ulike band som «Helldorado» og «The Tramps». Det sistnevnte spiller irskinspirert musikk.
Underveis styrer Tom Rudi lyden med stø hand med fjernkontroll. Han sitter på en stol ved siden av meg og vi er like rørte og begeistra når konserten er ferdig og enige om at dette ikke ble siste gangen vi hørte dem. Lyden er helt perfekt under hele konserten til tross for at lokalet er så lite og tett. Lyset er litt vanskelig i det lille lokalet ettersom de bruker noen lyskastere som står på motsatt side av bandet i forhold til der vi sitter i tillegg til små lyspærer i taket. Det er ganske plagsomt å få det rett i øynene for noen av oss. Her er det kanskje mulig å få til en litt bedre løsning som kan gi et klart og varmt lys uten å blende noen.
Etter konserten er det tydelig at de som er der pleier å fortsette kosen videre en stund i kafeen med et glass. Folk er fornøyde og vet at bandet skal komme ned og selge litt plater. Etter litt koselig prat går vi ut i den stemningsfulle utekafeen i høstmørket med lys på veggene og mellom trærne. På vei hjem tenker jeg på at det er jammen godt at jeg har rydda plass på Spotifyen min til litt ny musikk.