I år som i fjor tok vi turen opp til urfolksfestivalen Riddu Riᵭᵭu i Kåfjord andre uka i juli. Rett og slett fordi dette er en festival vi bare ikke kan gå glipp av. Så snart en går inn på festivalsletta føler en seg hjemme, og en vet alltid at en uke der oppe kommer til å bli noe helt utenom det vanlige, uansett hvor gammel en er. Festivaluka starter nemlig alltid med en barnefestival som er full av aktiviteter, og takket være gode forholdsregler trenger barna heller ikke gå hjem når den er slutt.
Under barnefestivalen i år fikk barna delta i de samme aktivitetene de er vant til, som tørrfiskbanking, hoppetaulaging og bållaging. Men i år skulle barna i tillegg få lov til å være med på å lage en gamme! Her fikk de hjelpe til med alt det som trengtes for at gammen skulle bli ferdig, både avbarking, torvgraving og henting av bjørkeris. Da denne sto ferdig var det masse stolte unger som fikk delta på offisiell åpning og navngiving av den koselige lille bygningen de hadde bidratt til å skape.
Det var selvfølgelig også konserter for de minste. Hver dag idet aktivitetene var over ble det holdt en familieforestilling på den lille scenen på området der barnefestivalen holdt til. Onsdagen besto denne i en framvisning av sang og dans fra urfolket Paiwan som har kommet til Riddu fra Taiwan, torsdag kunne man få se bandet Jaakko Gauriloff og på fredag var det Felgen Orkester som sto for underholdningen.
For ungdom finnes det også et spesielt tilbud på Riddu, nemlig Nourat. “Nourat” betyr, enkelt nok, “ungdom”. Her deltar folk fra hele verden som gjennom et helt eget program får en unik mulighet til å bli kjent med hverandre og oppleve festivalen sammen med andre. De får være med på spesielt oppsatte turer, leker hvor de lærer om hverandre og får også muligheten til å opptre hvis de har noe spesielt de vil vise fram. Dette er i tillegg en mye billigere måte å tilbringe Riddu på, da medlemmer av Nourat-programmet får dekket reisen og overnatting på området.
Torsdag 18:30 var det på tide å åpne festivalen offisielt. Mens det i fjor var dronning Sonja som fikk dette oppdraget, var det i år kulturminister Trine Skei Grande som entret scenen og holdt talen for de fremmøtte. Hun fortalte at hun var beæret over å ha blitt invitert dit og snakket lenge om hvor flott og viktig festivalen var. Det var nok ikke alle som forsto alt hun sa, for bare begynnelsen av talen var på engelsk, men budskapet kom visst tydelig nok fram, for alle klappet og jublet da hun gjorde seg ferdig og erklærte årets festival for åpnet.
Og det var mye flott musikk å glede seg til, blant andre våre personlige favoritter Resirkulert, Biru Baby, Baker Boy, Solju, Tyva Kyzy og, selvfølgelig, Mari Boine. Resirkulert er et band som tydelig er sterkt påvirket av Kråkesølv, med catchy pop-rock med flotte tekster. Vi hadde gledet oss lenge til å endelig få se dem live, og vi ble ikke skuffet. Kledd i kofte og med en herlig tilstedeværelse på scenen fanget vokalist Emil Karlsen lett inn publikummet sammen med resten av bandet. Da Biru Baby skulle komme på hadde vi derimot for lengst beveget oss bort fra scenen og observerte det hele på avstand, men da de sakte kom gående ut iført lange, svarte kapper med hetter og omhyllet i røyk, måtte vi rett og slett løpe ned og komme så nærme vi kunne. Selv om musikken kanskje ikke er noe vi ville lyttet til ellers, ga de oss et show som tok pusten fra oss, noe som gjorde det til en bra avslutning på torsdagskonsertene.
Baker Boy var en av artistene på fredagskvelden. Han er fra Australia, og han hadde mye å si om sitt hjemland og politikken der. Det var sterkt å høre på, spesielt siden vi akkurat da satt sammen med en nydelig australsk familie som reagerte med både latter og alvor på det de hørte.
På lørdagen var det Solju, en mor-og-datter-duo, som åpnet konsertkvelden. Med sin blanding av samisk musikktradisjon og et mer moderne uttrykk, samt nydelige stemmer, får musikken deres et nærmest overjordisk preg. Og det overjordiske sluttet ikke med dem. Neste på programmet var strupesang-gruppen fra Tuva i Sibir, den første og eneste med utelukkende kvinnelige medlemmer. De imponerte og trollbandt alle som hørte på. Og så var det endelig tid for Mari Boine. Hun hadde vært en stor del av hele årets festival, og nå sto hun på scenen med sitt vinnende vesen og viktige budskap. Vi har sett henne live før, men det var virkelig noe helt annet å se henne på en urfolksfestival som først og fremst består av et samisk publikum. Hun er tross alt et stort samisk forbilde. Å ta inn ærefrykten i stemningen på sletta under den konserten ga oss tårer i øynene, og spesielt da Boine inviterte Ella Marie Hætta Isaksen, vokalisten i Isák, med seg ut på scenen for å synge siste sang og alle tilhørerne jublet høyt. Gjestevokalisten selv smilte stort og var tydelig grepet, og det ble en flott avslutning på en magisk konsert. Lørdagen hadde én konsert til, men for vår del var Mari Boine en perfekt finale, så vi hadde gått før den startet.
Det var mange spennende gjester på årets Riddu. Årets Nordlige Folk var kildin- og skoltesamer, for i år ville festivalen sette fokus på variasjonene og likhetene innenfor det samiske. Mens kildinsamer har sitt opphav på den russiske kola-halvøya, bor skoltesamene både i Finland, Norge og Sverige. I løpet av festivalen kunne man bli bedre kjent med dem gjennom foredrag, konserter, drop-in-kurs for å lære deres tradisjonelle håndverk og mye annet. I tillegg hadde festivalen i år fått besøk av gamle kjenninger. For to år siden var Paiwan-folket fra Taiwan Årets Nordlige Folk, og de er så glade i Riddu at nesten alle sammen kom tilbake i år for igjen å lære folk om deres kultur og skikker. Og som allerede nevnt var også Mari Boine en viktig gjest i år, sammen med representanter for Universitetet i Tromsø. De ble begge intervjuet i en intim samtale for dem som ville høre, om blant annet fremtiden til det samiske, universitet, feminismen og et samarbeid mellom disse.
Til slutt, bare for å understreke hvor familievennlig denne festivalen er, må vi nevne den flotte måten Riddu behandler alkohol og festing. Det er to avgrensede områder for alkohol, nemlig “ølhagen” og “party-campen”. I ølhagen kan man komme inn og kjøpe den alkoholen man måtte ønske, men man kommer ikke ut derfra igjen før man har drukket opp. Dermed er det bare å sette seg ned med venner, eller stå bak gjerdet hvis man ønsker å få med seg det som skjer på scenen. Og mens familier og de som ønsker stille netter bor i familie-campen, bor festløvene i party-campen, der det er lov med medbrakt alkohol og til å feste så lenge man bare vil. Begge områdene er heldigvis strenge på at man skal vise sitt “over 18”-bånd.
Karoline Trollvik har de siste fire årene gjort en fantastisk jobb som festivalsjef, men i år var dessverre hennes siste. Det var et emosjonelt år, både for henne og for alle som setter pris på henne. Hun kommer til å bli savnet, men vi vet vi er i gode hender. Fra og med neste år er det Sandra Márjá West som tar på seg det store ansvaret og privilegiet, og alle er spente på hvordan hun vil løfte Riddu enda høyere.
Alt dette har vi skrevet om nå, og fortsatt er det så mye man burde trukket fram. Riddu Riđđu er en fantastisk og variert festival som både underviser og underholder, og den kan lett sies å være Norges viktigste festival, for ikke å snakke om en av verdens viktigste. Vi skal i hvert fall tilbake neste år og så mange år vi kan få til, for det er den faktisk verdt.