Rockstream hadde sin første festival noensinne i år 21.-23. juni, og i løpet av de tre dagene ble det spilletid for hele 21 band! Festivalen foregikk i Revetal, 20 minutter unna Tønsberg, i en nydelig gresskledd bakke i utkanten av et jorde. Vi var der den siste dagen, og nøt den landlige, rolige stemningen. Noe som på en litt merkelig måte passet godt med det faktum at de fleste som spilte der var hardrock-band. Da vi kom dit, parkerte vi på gresset og fant veien til festivalen gjennom en idyllisk skogssti som gikk over en bro og opp en bakke og var pyntet med lys og flagg i mange farger.
"De undertegnede" i sitt rette element. Her med bandet Third Season på RockStream Festival 2018. Foto: Bjørg Fossli
Førsteinntrykket vårt av plassen var at det var lite, men, som sagt, utrolig stemningsfullt. Vi fant fort ut at størrelsen på området passet godt sammen med festivalens konsept, som først og fremst var å få band som ikke er fullt så kjent fram i lyset. Bakken foran hovedscenen var kledd med benker og en helt egen pressetribune, og ståplassen var så liten at det ikke så tomt ut selv om det bare var noen få som gikk fram til gjerdet.
Snart fikk vi øye på en gorilla som gikk rundt omkring på plassen, og vi skjønte fort at det var maskoten til det første bandet som skulle spille, nemlig Diesel Gorilla. Åpningen deres av kvelden var utvilsomt rå og satte en standard for resten av kvelden. De er en fin gjeng som gir alt, og selv da de hadde litt problemer med mikrofonen på et punkt, improviserte de uanstrengt og fortsatte som om ingenting hadde skjedd, til alt funket som det skulle igjen. Publikum elsket dem, spesielt da gitaristen avsluttet konserten ved å rett og slett hoppe over gjerdet og ned i publikum.
Så var det tid for kveldens første konsert på den andre scenen. Denne scenen, som ifølge programmet het Saloon scene, var mye mindre, og plassert innerst i en gapahuk. Her skulle nå bandet Jackafellas spille, og hele publikum strømmet inn under taket så snart det var klart at konserten skulle starte. Jackafellas spiller blues rock, og den flotte, følsomme musikken deres, inkludert vokalistens rå stemme, ga gjenlyd over hele plassen.
Motorfinger var neste band ut på hovedscenen. Dette bandet kaller sin egen musikk “Smashy Crashy Hard Rock”, og det må man vel påstå at stemte. De er også sterkt preget av den kraftige stemmen til vokalisten, og det er først og fremst han som hopper rundt på scenen og flørter med publikum. Uansett var det et band en virkelig måtte observere, for energien de hadde på scenen var ekstremt smittende, og det gikk i hvert fall ikke an å sitte stille.
Nå var det klart for Panzergeil, som også spilte på Saloon Scene, og de fylte snart hele gapahuken med musikken sin, i tillegg til resten av sletta selvfølgelig. Musikken var nok litt i overkant høy for vår smak, selv til hard-rock å være, og de kunne jobbet med uttrykket på scenen, men de hadde en livlig opptreden og et humør som smittet over på dem som ikke hadde like sensitive ører som oss.
Hovedscenen ble nå inntatt av Third Season. Publikummet lot seg raskt rive med av den fengende musikken og påfunnene til vokalisten som spratt rundt omkring, samtidig som han gjennom hele konserten opprettholdt kontakten med dem, og de adlød villig da han ledet an ved å forme deres trekantsymbol med hendene. Dessverre slet også dette bandet med det tekniske, såpass at de til slutt ble tvunget til å avslutte selv om de egentlig hadde en sang igjen, men innen da var publikum allerede solgt, og de jublet og klappet bandet av scenen.
Gapahuken var nå klar for Revaalver Raack, et energisk band med en fargerik og særegen stil, noe som var åpenbart om man for eksempel så på kiltene som alle unntatt vokalisten gikk med. De var et band med godt humør, og vokalisten selv var hyper til tusen, noe som gjorde at det ble et voldsomt liv inne i den lille gapahuken. Alt i alt var de en stor suksess, og de kunne vel fortjent være fornøyde med opptredenen.
Ila Auto var kveldens nest siste band, og de stilte seg opp på hovedscenen i en eneste lang rekke der alle sto helt foran på scenen. Med sin humoristiske bluegrass med fengende norske tekster, samt historiene mellom sangene, fikk de latteren til å sitte løst blant publikum. Som om det hadde blitt lagt en forbannelse over festivalen i kveld, fikk også dette bandet en røket streng, men de vitset det erfarent bort og fortsatte som vanlig så fort det var ordnet. På slutten skulle de ha oss til å synge med på både Øystein Sunde og Knutsen og Ludvigsen, noe som ble tatt veldig godt imot.
Lakewood fikk æren av å spille sist, foran et feststemt og lydhørt publikum som rocket med inn i de sene nattetimer. Gitaristen deres var helt vill, og han fløy over alt i et lysende hvitt sceneantrekk og spilte. Lenge var han til og med etterlatt helt alene på scenen mens de andre tok seg en pause. Forøvrig var alle i bandet talentfulle og tydelig i sitt ess der oppe, noe som sørget for at den gode stemningen bare økte, og de avsluttet festivalen med stil.
Til tross for diverse tekniske vanskeligheter og relativt få mennesker lyktes denne ferske festivalen med å gi alle en fullverdig opplevelse, både på og foran scenen. Vi ble veldig imponert da vi fant ut at det var en hel bod viet til vegansk mat, og den var i tillegg helt nydelig! Og skulle man kjøpe t-skjorter var det en bod der de ble trykket på stedet, så da var det bare å velge motiv, farge og størrelse. Fornøyde og glade forlot vi festivalen for i år, og vi håper virkelig at de holder det gående på samme måte flere år framover.
