Norway Rock 2018 - En suksessfestival!

Etter fredagens rockmanifestasjon med storslagne Nightwish og fantastiske Avatar i spissen for flotte musikalske opplevelser, må en bøye seg i støvet (og det var det mye av…) og gratulere Norway Rock-ledelsen med en fantastisk festival. Lørdagens opplevelser kommer som bonus.

Accept @ Norway Rock Festival 2018, Photo: Jan Ove Løgevik

Accept leverte halvannen time metall under årets finale. Foto: Jan Ove Løgevik

Sleaze and Hello

Og det starter bra. Ukjente Bloody Heels fra Latvia er en stor positiv overraskelse. Herlig sleaze-rock fremført av en gjeng unge, vitale gutter. Bandet dundrer på med sin 90-talls rock, og skaper et vanvittig trøkk foran ei sedvanlig glissen slette. Klokka er jo tross alt ikke mer enn rundt halv tre. Bandet har gitt ut et album, og fortjener virkelig oppmerksomhet. Bra booking.

Klikk her for å lese om fredagen!

Neste ut er Frog Leap på Lemmy Stage. Frog Leap, eller retter sagt Leo Moraccioli, er et YouTube-fenomen som har skaffet seg en vanvittig fanskare rundt i verden gjennom å omdanne kjente pop/rock-låter til metal covers. Selv om det er tidlig på dagen, klarer Leo å fylle teltet og vel så det. En utrolig populær artist. Med seg på scenen har han tre dyktige musikere, og sammen skaper de masse engasjement. Det var hans versjon av Lady Gagas «Poker Face» som startet hele eventyret. Siden er det blitt mange låter. Frog Leap-versjonen av Adeles superhit «Hello» er sett over seks millioner ganger på YouTube. Låtene er som nevnt i utgangspunktet i sjangeren pop og rock, hvorpå Leo gjør dem til metal-hits. Med unntak av én låt: «Fuck You» av Rage Against The Machine. Den er blitt mildere…

Bra konsert. Og et søtt lite innslag med datteren som tusler rundt på scenen i gul kjole og øreklokker. Også kona Stine som fikk satt sitt preg, som gjestende bassist på ei låt.

Etter en så massiv publikumssuksess som Frog Leap, skulle en tro at det ble folksomt foran hovedscenen på neste konsert. Men nei, da engelske Inglorious entret scenen var det ganske glissent. Og det var synd. For Inglorious gjorde et bra set. Veldig Whitesnake-inspirert og musikalsk dyktige. Imidlertid var ikke lyden den beste. Alt for mye basstrommer overdøvet spesielt vokalen, og gjorde opplevelsen etterhvert litt slitsom.

Lokale Luxus Leverpostei sørget for at teltet igjen ble fylt opp. For meg er ikke dette det mest spennende bandet. Men ingen Norway Rock uten Luxus Leverpostei. Musikalsk synes jeg de er bra, med fine melodier. Tekstmessig kan jeg styre meg, og jeg kan absolutt styre meg for voksne menn som spiller bass i bleier… Så etter et par-tre låter var det greit å ta seg en tur i matteltet.

Uten mat og drikke….

Festival er så mye mer enn musikk. I løpet av tre dager blir det mye musikk. Veldig mye. Og da er det viktig med en bra ramme rundt det hele. Og det har Norway Rock klart å skape. I år var de også maks heldige med været. Rundt på hele området ligger folk og soler seg, slapper av, nyter atmosfæren. For det er en spesiell atmosfære på en rockefestival. Folk går inn i sin egen boble. Mange skifter ham. Å sitte og se på folk på en slik festival er trivelig. Og ikke minst å prate med folk – man er som en stor familie. Som sagt har Norway Rock Festival sørget for en flott ramme rundt arrangementet. Ikke bare kan en slukke tørsten så mye en vil (som jo er viktig i en slik varme), men det er også et greit utvalg av fast fór. I tillegg er det et utvalg merch og rockeutstyr å få kjøpt. Toalettforholdene virker også til å være bra; lite kø og bra renslighet.

Oslo-punk

Men så er det musikken, da, som jeg primært er der for. Neste band som stod på lista var punkrockerne fra Oslo – Oslo Ess. Et band som har opparbeidet seg en bra popularitet med sin videreføring av arven etter blant andre Joachim «Jokke» Nielsen, men tilpasset nåtidens stil. Oslo Ess erstattet In This Moment, som dessverre måtte avlyse.
Oslo Ess leverte en lett blanding av eldre og nyere låter. På de nyere låtene hadde de med keyboardist, noe som myker opp den rå punk-stilen. Men hele tiden dreier det seg om energi, trøkk og rock ‘n roll. Veldig hørbart og tøft. Kanskje hadde de gjort seg bedre på den lille scenen, kanskje hadde fått mer kontakt med publikum der. Men Åsmund Lande, Peter Larsson og Knut-Oscar Nymo leverte en bra konsert.

Progmanifestasjon

I teltet var det nå rigget for en «one night stand» med Manitou. Bandet som dessverre aldri kom helt i gang, men som hele tiden savnes av folk som er glad i prog-metal. Dette var en konsert jeg hadde sett fram til, det er ikke ofte Manitou finner sammen lenger. Og jeg blir ikke skuffet. Musikerne er ekstremt dyktige. Per Bertrand Aanonsen regjerer bak trommene og Øyvind Hægeland synger vanvittig bra. Imponerende rekkevidde. Jan Schulze og Ole «Bollie» Fredriksen trakterer gitarene på en ypperlig måte, mens Tom Erik Eriksen holder stø rytme på bass. «Prophecy of the Sleeper» blir et av mange høydepunkt, en nydelig låt hvor Sculze og Fredriksen har et utrolig bra gitarsamspill. «Ship of Dreams» - mektig! En konsert av ypperste klasse, og blant de absolutte høydepunktene under festivalen.

Boogie till you drop

Etter denne fantastiske musikalske opplevelsen var jeg spent på overgangen til «gamle» Status Quo. Kunne det bli noe fart med dem? Å ja da, her kan en gjerne si at de gamle er eldst. Bandet ble startet så tidlig som 1962(!), av blant andre Francis Rossi, som fremdeles er med i en alder av 69. Og de rocket. Nå er ikke musikken av det vanskelige slaget, rent teknisk, men det handler om å fremføre det på en overbevisende måte. Og det klarer Status Quo fremdeles i 2018. Selv om Rossi synes å være i storform og småprater med publikum, så er det musikken som har hovedrollen. Musikerne skifter på vokalen, men på de eldre sangene, som «Caroline», «What You’re Proposing», «Down Down» og «Rockin’ All Over The World» er det Rossi som holder vokalen. Dette var bra, dette var nytelse. Så status på Status Quo er at de er ehhh….. status quo (ok, den var billig..).

Etter «the kings of boogie» var det tid for å vende tilbake til teltet, til «the Norwegian kings of boogie» - Backstreet Girls. Jeg registrerte at bandmedlemmene stod og rocket blant publikum under Status-konserten, så en viss dose inspirasjon hadde de nok fått. Om Petter Baarlie & co trenger det, da. Det virket ikke slik da Baarlie entret scenen med siggen i kjeften og Jack (Daniels) i hånda. Og fra første riff var det full fres. Helt Backstreet-boogie. En blir glad av å se et så vitalt band på scenen, og en blir en smule fasinert. Dette er dét bandet som lever rock ‘n roll-livet til fingespissene. Konsertene fylles med hits og lite nytt. Men det svinger som bare rakkeren! Under «Rattlesnake Charlie» holder Petter Baarlie show. Bjørn Müller er høyt og lavt; freser, snerrer. Bak disse to holder Dan Thunderbird og Martin H:son stødig komp. Det er tøft, det er kompromissløst. Det er stinn brakke og det er kjempestemning!

Tysk presisjon

Det har vært et par lange dager på Øye-sletta, men jeg klarer en siste konsert før kursen settes hjemover. Det er tid for Accept. De tyske heavy metal-veteranene har gått gjennom flere besetningsutskiftninger, og nå er det kun gitarist Wolf Hoffmann og bassist Peter Baltes igjen av den opprinnelige line-up’en. Karismatiske Udo Dirkschneider er skiftet ut med Mark Tornillo. Også han en dyktig vokalist, veldig lik Udo, men ikke på langt nær så karismatisk.
Accept spiller hardt og kontant, de poserer som de alltid har gjort og lyden er bra. Det svinger veldig, og vi får en lett blanding av nytt og gammelt. Mange kan låtene deres, og allsangen runger utover sletta som nå er fylt til trengsel med folk. Vi får selvfølgelig en del låter fra deres nyeste album, «The Rise of Chaos». Men vi får også høre gamle slagere som «London Leatherboys», «Princes of the Dawn» og «Fast As a Shark». Det går i et eneste kjør, og nesten ingen prat mellom låtene. En og en halv time med skikkelig «fast metal» avsluttes av deres desidert største hit – «Balls to the Wall».

Takk for i år!

Norway Rock Festival 2018 går over i historien som en absolutt minneverdig festival. Arrangørene er kommet inn i et bra spor, med passe store artister, i tillegg til nye navn. Økonomisk er jeg overbevist om at dette går bra, og at vi også i 2019 kan møtes på Øye-sletta. Jeg gir siste ord til presseansvarlig, Ann Frestad, som er storfornøyd etter årets festival:

- Vi har hatt 10.000 publikummere innom festivalen i løpet av helga. Helheten før, under og etter festivalen har vært veldig positiv. Det har vært en stemning en kunne ta og føle på, og bare blide ansikt. Fantastiske artister, frivillige som har stått på og publikummere som har bidratt til at festivalen ble en suksess. Sluttevalueringen er ikke ferdig ennå, så det er for tidlig å si om vi kunne gjort noe annerledes.

Jeg trekker fram mitt ankepunkt med hensyn til manglende publikumsinteresse på de tidlige konsertene:

- Det er en kabal som skal legges når det gjelder konserter, og det er mye for enhver smak til enhver tid. Men vi tar med oss alle innspill inn i den videre evalueringen.
Når det gjelder Norway Rock 2019, så skal vi først lande årets festival noen dager, og så er det ikke lenge før neste års festival er under planlegging.

Alt i alt er vi veldig fornøyd med årets gjennomføring, og det har vært en glede å se så mange kjekke folk omforme ei slette i Kvinesdal til en koselig rockeby. Nå gleder vi oss bare til fortsettelsen, avslutter en tydelig fornøyd pressesjef Ann Frestad.

Takk for en flott festival!