En fredag på Øyesletta. Norway Rock 2018 er i gang!
Det var tid for et par dager på Øyesletta; for musikk, headbanging, fest og moro. Kort sagt det var tid for Norway Rock igjen. Og det ble et par fine dager, både værmessig, musikalsk og sosialt.
Nightwish leverte en eksplosiv avslutning på den første hoveddagen av Norway Rock Festival 2018. Foto: Svein Frydnes
Radiojørn – et spennende band
Etter en problemfri innsjekking, med utdeling av akkreditering og festivalbånd, bar det rett til teltet, også kalt Lemmy Stage. Første band ut var Radiojörn. Ei norsk gruppe, bestående av fire unge gutter som spiller seig doom og groovy metal.
Dessverre kom jeg for sent til å få med meg hele konserten, men det jeg hørte imponerte meg. Utrolig bra drive, og flotte instrumentale ferdigheter. Bandet hadde fortjent et langt større publikum. Men vi er på Norway Rock, og noe av det mest negative med Norway Rock er den manglende respekten publikum viser for de tidlige bandene. Tydeligvis skjønner ikke folk hva de går glipp, dersom de primært er på festivalen for musikkens del. Men Radiojørn gjorde sine saker bra, og er et band som blir spennende å følge videre.
Big City – kvalitets-hardrock
Fra teltet bar det ut til hovedscenen, hvor Big City stod klar. Big City er et konsept som har ulmet hos Blood Red Thrones Daniel Olaisen i lang tid. De har gitt ut to album, det siste kom i begynnelsen av juni. Daniel Olaisen har med seg Frank Ørland (gitar), fra blant annet Scariot. I tillegg er Frank Nordeng Røe (trommer), Miguel Pereira (bass) og Jan Le Brandt (vokal) med.
Musikken var langt fra det en er vant til kommer fra Olaisen sine komponisthender. Dette var tradisjonell hard rock med fengende melodier. Det var tydelig at det var erfarne musikere, dette svingte det av. Frank Ørland dro til med noen herlige solos, i tillegg imponerte Jan Le Brandt på vokal.
Lemmy lever
Etter Big City bar det tilbake til teltet, hvor det var klart for Motorhead-tribute. Overhead fra Kverneland kjenner Motorhead til fingerspissene og gjør en veldig bra tribute. Bandet er, musikalsk, tro mot originalen. Vokalist/bassist Håvard Hommeland gjør en god figur på vokalen. Høres nesten ut som en ung Ian «Lemmy» Kilmister, men ikke fullt så rusten i stemmen. Imidlertid beveger Hommeland seg vel mer i løpet av denne konserten enn Lemmy gjorde til sammen på scenen.. Trommis Jan Cato Traa har vokalen på «Orgasmatron». Lyden er veldig bra, og endelig begynner det å sige på med publikum.
Finsk symfoni
Ute på hovedscenen venter nå Beast in Black. Må ikke forveksles med Battle Beast, selv om Beast in Black ble dannet av tidligere Battle Beast-gitarist Anton Kabanen. Det er heller ikke vanskelig å høre likheten med nevnte Battle Beast i musikken til Beast in Black. Dette er symfonisk metal, fremført på en dyktig måte. Men de faller litt gjennom musikalsk. Siden de har lagt seg på ei såpass lik linje som Battle Best, er det lett å sammenligne de to bandene. Og foreløpig taper nok Beast in Black.. Bandet kom ut med sin debutplate i fjor høst, og denne høsten drar de på turné med Nightwish.
Playboys – tja…
Så var det tid for Playboys på Lemmy Stage. Et band som etter sigende skulle ha lang fartstid live, og hadde opparbeidet seg et rykte som «et forrykende liveband med et energisk show, høy allsangfaktor og publikumsengasjerende». Vel, en skal vel ikke stole på alt en leser. Enten hadde ikke bandet dagen, eller så var ikke mine antenner riktig stilt inn. Meg traff de i hvert fall ikke med noe av det som var reklamert med. De prøvde nok å skape party, men klarte det ikke. Sorry, boys…
Welcome to Avatar country
Endelig var det tid for et av årets høydepunkt, Avatar, på hovedscenen. For to år siden tok de hele sletta med storm, og det går ennå gjetord om den konserten. Spørsmålet er om de klarer å gjenskape magien fra 2016. Akkurat det spørsmålet blir ganske kontant besvart i det Avatar entrer scenen. Her er det samme opplegg som i 2016, og det spares ikke på noe.
Avatar har et sceneshow av en annen verden. For en fotograf er det som å være i en godtebutikk; her kommer motivene seilende fortere enn kameraet klarer å fokusere. Problemet er vel heller at en ikke rekker å få tatt bilde av alt en vil, bare vokalist Johannes Eckerström fyller fort et minnekort.
Musikalsk svinger det så enormt av Avatar. Det er tungt, mørkt, brutalt og lystig… Alt på samme tid. Eckerström er utrolig god med publikum, har dem i sin hule hånd. Låtene er hentet fra de fire siste albumene, blant annet tre fra årets album, «Avatar Country». Publikum kan mange av låtene, og synger med. Og kan de ikke teksten, gjør de som vokalist Eckerström sier:
- Da får ni bare feike..
Sletta eksploderer når introen til «The Eagle has Landed», og fortsetter med «Smells Like a Freakshow». Sceneoppsettet dreier seg om Avatar Country (tema fra siste albumet) og Kungen, i gitarist Jonas Jarlsbys skikkelse. Et nøye regissert sceneoppsett.
Bandet avslutter konserten sin, et fyrverkeri av en konsert, med «Hail the Apocalypse»
Lokal reunion
Å spille etter Avatar er ikke enkelt, men på Lemmy Stage har Heartless gjort seg klar. Dette er en reunion for anledningen Norway Rock, og består av store deler av 1991-besetningen. På gitar har Communics Oddleiv Stensland måtte steppe inn. Dette er god gammel 80-talls hardrock. Tungt, heavy. Heartless gjør en bra konsert, til tross for at de ikke har spilt sammen live på mange år.
Fenomenet Turboneger
På hovedscenen rigges det nå for Turbonegro. Et band med lang fartstid, og et rykte som et formidabelt liveband. Til tross for det er det relativt få folk samlet foran scenen.
Musikalsk er de overlegne i sin stil. Dyktige musikere som øser ut sin glamrock over publikum. En og annen Turbojugend er også å se blant publikum, fansen følger med. De starter med de fire første låtene fra deres siste album, før de går over til å hylle Freddie Mercury og Queen med deler av «Bohemian Rhapsody». Deretter fortsetter det med flere nye låter, ispedd enkelte hits («Get it On», «All My Friends Are Dead»). Det hele avsluttes som seg hør og bør, med kanskje deres største hit «I got Erection».
Dette var faktisk første gang jeg så Turbonegro. Jeg følte etter konserten at jeg ikke har gått glipp av så mye. Kanskje fordi de er gått litt ut på dato. Da de kom på slutten av 80-tallet var de sjokkerende og rå. Nå var de mer som en parodi. Men spille kan de. Utrolig dyktige musikere!
Jokke lever
Neste band i teltet er jeg bare innom så vidt og hører litt på. Valentourettes kjenner jeg godt fra flere konserter. De har ikke noe nytt å komme med. Samtidig vet jeg at det de leverer er det høy klasse på. De skaper stemning og sørger for et himla liv blant publikum. Ingen unntak denne gang heller. Petter Baarli & Co er i form og øser på med hitsene til Joachim «Jokke» Nielsen. Det gir kjempestemning i teltet!
Avslutning med punch
Så var det endelig klart for kveldens headliner, Nightwish. Fotografene får beskjed om å holde seg på avstand de første tre låtene, her skal det kjøres pyro. Sletta summer av forventning, det er et band med pondus som ventes på scenen. Og det blir storslagent!
Nightwish åpner med låta «End of All Hopes». Men det er så langt i fra slutten på alt håp. Tvert i mot, dette er bare begynnelsen. Pyroen flammer over publikum, og vokalist Floor Jansen er i sitt ess. Bandet strutter av selvtillit og spilleglede. Dette tegner bra. Litt tilbaketrukket står sjefen sjøl, Tuomas Holopainen, og fyrer på med sine keyboards. Det er moro å se spillegleden, det smitter over på publikum. Setlista er satt sammen av gammelt og nytt, noe for enhver smak.
- Let’s take a trip down the memory land, sier vokalist Jansen og smiler til publikum. Så kjører de i gang med «Wish I Had an Angel», fra albumet «Once» (2004). Vi får også flere låter fra deres andre album, «Oceanborn» (1998). I tillegg til mange, mange flere. Sceneshowet er spektakulært, pyroen tøff og lyssettingen utrolig bra. I tillegg kjører de videoeffekter på backdrop’et, noe som gjør det hele til en fantastisk seanse, både musikalsk og visuelt.
En flott avslutning på fredagen (beklager Painkiller, som avsluttet kvelden på Lemmy Stage, jeg rakk ikke å se dere). En fredag som hadde både oppturer og nedturer. Men hvor oppturene var formidable.