Violet Road kunne glede seg over godt oppmøte på nye jaktmarker. Fantastisk bra!Foto: Bjørg Fossli
Det er alltid gøy å sjekke ut nye festivaler, og lørdag 16. juni var det Hunsfest i Vennesla som sto for tur. Det første en merker med Hunsfest er hvor stort festivalområdet er. Mellom fabrikkbygningene som har blitt hjem til flere forskjellige bedrifter, må det være plass til flere tusen. Midt på plassen mellom innslippet og scenen står det en hel haug med bord, og over disse er det et digert telt. Her har noen sjekket værmeldingen.
Allerede halv fem, en halvtime før første konsert skulle starte, begynte det så vidt å regne. Det gjorde egentlig ingenting, selv for oss som ikke satt under tak, for det var bare et lett dryss. Dermed ble det bare et humor-element for Tønes å ta med i opptredenen sin da han gikk på. Han erklærte i god tone at han syntes det var “pent men stygt” der, og ble nokså fascinert av trærne som vokste på et av takene. Med sin lune sarkasme og sine herlige tekster lagde han god stemning på plassen, selv om de fleste fortsatt foretrakk å sitte trygt inne i teltet. På første rad hadde han likevel flere fans som kunne tekstene hans, og det var tydelig at både artist og publikum koste seg.
Nestemann ut var “venndølen” Erlend Ropstad, som ble tatt imot som bare lokale artister kan. Han rocka for et noe større, men like engasjert publikum, til tross for at regnet hadde økt i styrke. I motsetning til på albumene, der den váre stemmen hans kommer godt frem og setter sitt unike preg på musikken, har han på scenen et mer rocka uttrykk, noe som også kler ham godt. Han holdt lett stemningen oppe gjennom hele konserten, men da han gikk av søkte publikum raskt tilflukt i tørrere omgivelser.
Innen Violet Road gjorde sin entré hadde regnet begynt å falle tett, selv om det fortsatt ikke pøste, men det ble fortsatt godt med folk foran scenen. Showet var som vanlig herlig og fullt av futt, med spillopper fra hele gjengen. Under publikumsfavorittene, som “Can You Hear the Morning Singing”, “Jericho”, “A Whole Lot Better” og “Face of the Moon” ble det allsang for alle penga, og til tross for at samtlige på plassen allerede var stive og kalde gjorde de som de ble bedt om, selv om det betydde å løfte armene i været og få noen dråper ned i ermene. Det var et fornøyd band som gikk av scenen og et mer enn fornøyd publikum som sto igjen.
Og så var det tid for kveldens finale, nemlig Dumdum Boys. En god stund før konserten skulle begynne var det allerede fullt foran scenen og et godt press blant publikum for å få første rad, og bandets helt egne røde sceneteppe ble senket så man ikke skulle få se noen av forberedelsene som foregikk der oppe. Imens ble regnet stadig verre, og da musikk begynte å spille og sceneteppet gikk opp noen sekunder etter, ble Prepple og gjengen hilst av et nokså miserabelt, men ekstatisk publikum. Dumdum trengte ikke å jobbe for å få stemning, den var der fra første note, og den vokste bare for hver sang. Med Prepples ikoniske væremåte, bevegelser og stunt fanget han oss og alle andre raskt inn, og han og de andre i bandet ga oss en fantastisk konsert.
Alt i alt var det en flott dag musikalsk sett, og det gjorde ikke så mye at festivalen var litt uheldig med været.
