Så var det klart for tredje og siste dag av Karmøygeddon 2018. I likheten med fredagen, opprant også denne dagen med strålende sol. Lineup’en denne dagen lover mange høydepunkt, så det tegner til å bli en god dag – både inne og ute. Og helt mot slutten av denne artikkelen har vi fått sjefen sjøl, Johnny Angelund i tale.

Amorphis, et personlig høydepunkt på årets Karmøygeddon!Foto: Svein Frydnes

Lokal start og full sal

Som de foregående dagene er vi på plass fra første band. Og det er mange som har gnidd søvnen ut av øynene tidlig denne dagen, for Scandic scene er nærmest full når de lokale heltene Drakar gjør seg klar. Og akkurat det er en (av mange) positive ting ved Karmøygeddon: Publikum stiller opp fra starten, slik at også de minst kjente bandene får et publikum å spille for. Alt for mange steder opplever en at publikum hopper over de første bandene, og først kommer når de større navnene inntar scenen. Lite respektfullt overfor artistene, og lite respektfullt overfor arrangørene.
Men Drakar drar folk. Og de leverer en bra konsert. Med Frode Sjo i spissen (fantastisk bra vokal!) får vi en tung, mørk og mektig start på dagen. Imponerende!

Neste band ut er Allfader. En helt annen stil, her er det mer brutal, ensformig death metal. Bra trøkk, og publikum digget det de hørte.

Norsk mangfold

Så er det klart for et av gjenganger-bandene, Backstreet Girls. En blir i godt humør av å se og høre Backstreet Girls. De kjørte sitt sedvanlige sett, med gamle boogie-klassikere ispedd noe nytt. Rattlesnake Charlie blir jeg aldri lei! Petter Baarlie var i storform, det samme med Bjørn Müller og Dan Thunderbird. Tilbake på trommestolen (som vikar) var Martin H-son. Backstreet Girls leverer alltid! Sånn er det bare. De aller fleste forlot Scandic scene med et smil.

Så var det klart for et møte med «arven», Cor Scorpii, på storscenen. Arven i form av at de er etterkommere av legendariske Windir. Cor Scorpii er på trappene med nytt album, «Ruin», og herfra spilte de tre låter. Kjempestemning blant publikum, og bra levert konsert av Cor Scorpii. Presist og med voldsomt driv. For meg en stor, positiv overraskelse. Rask, norsk metal. Og midt oppe i det hele, den usannsynlig vakre instrumentale «Helvetesfossen».

Neste ut på hovedscenen var Leprous. Et norsk, progressivt band, med ufattelig flinke musikere. Veldig spesielt låtvalg de fremførte denne kvelden. De kunne gjerne spilt en del fler gamle låter. Tor Oddmund Suhrke har en imponerende vokal, men i lengden ble det litt anmasende med konstant falsett. Imidlertid legger hele gjengen ned en voldsom energi i konserten, og bak styrer kanskje Norges beste trommis – Baard Kolstad.

Stemningsfullt

For mange ble neste band kveldens høydepunkt. Svenske Evergrey sørget for skikkelig 70-talls heavy, med hylende gitarsolos og skikkelig øs. Melodiøst og hardt på samme tid. Bandet får med seg publikum som har fylt opp teltet. Kjempejobb av vokalist Tom Englund. Veldig bra konsert, men jeg lot meg ikke overbevise helt. Ikke helt..

Solstafir, derimot, var rette musikken for meg denne ettermiddagen/kvelden. Nydelig atmosfærisk. Intenst og rolig på samme tid. Satte både meg, og mange med meg, i en transe-lignende tilstand. Deilig befriende. Snilt, ja. Men nydelig. Jeg kunne veldig gjerne vært foruten de til tider lange oppholdene mellom låtene. Men bevares, en fantastisk konsert. Avslutningen var en skikkelig gåsehudopplevelse!

Når Primordial entrer scenen er det slutt på alt som har vært snilt.. Dette er tungt og brutalt, og med en karismatisk vokalist som ser ut som en bøddel. Masse trøkk, til tider seigt og «doomy». Avslutningslåta «Empire Falls» er majestetisk!

Verdig avslutning

Shaarimoth fikk jeg dessverre ikke hørt noe særlig av, kun knipset et par bilder. Kroppen skrek etter mat og drikke, og da var det bare å lystre.

Amorphis, derimot, fikk jeg med meg. Og disse hadde jeg gledet meg til. Jeg liker musikken deres, men hadde aldri sett dem live. For meg ble det en skikkelig sterk konsert. De spilte et «best of»-set uten å falle for fristelsen og prioritere det siste albumet. Vokalisten gjør en solid jobb, veksler bra mellom clean og growling, og der jeg stod (rett ved siden av mixepulten) fungerte lyden bra. Et av høydepunktene under årets festival. Etter min mening..

Siste band ut, som jeg fikk med meg, var Kreator. Og nå ble det virkelig liv blant publikum. En gedigen mosh ble etablert under låta «Flag of Hate», og vokalist Tyrant (Mille Petrozza) hadde god kontroll på publikum. Her var det mye testosteron, både blant publikum og på scenen.
En verdig avslutning på en vel gjennomført 15-årsfeiring av Karmøygeddon Metal Festival!

Karmøygeddon 2018 - ved sjefen sjøl

Før jeg sier takk for meg for denne gang, sørger jeg for å få noen ord med sjefen sjøl, Johnny Angelund, og ber om en kjapp evaluering av årets jubileumsfestival:

- Dette har uten tvil vært den mest suksessrike festivalen, både publikumsmessig og økonomisk, svarer Johnny.

- Fredag var det utsolgt, med 1700 solgte billetter. Lørdag solgte vi 1600 og torsdag rundt 600 på den lille scenen.

Men dere kan selge flere, om dere ønsker?

- Vi har kapasitet til flere, men samtidig er det viktig at publikum har plass nok. At det er mulig å komme greit fram til rullestolrampa, at det er plass på galleriet og at det ikke er for mye trengsel.

Hva var dine høydepunkt?

- Uten tvil den fantastiske konserten til Rotting Christ. Her fikk de vist hva som bor i dem. I tillegg gjorde The Carburetors en kjempekonsert, og folk smilte fra øre til øre etterpå. Bandet gav alt! I tillegg leverte et av mine favorittband, Kreator, en strålende konsert. Det samme gjorde Solstafir og Primordial. Primordials vokalist er jo helt enorm!

Og så det kjipe spørsmålet – hva var den største skuffelsen, om det var noen?

- Axel Rudi Pell. Her var det mange problemer før bandet kom på scenen, de hadde ikke gjort sine forberedelser godt nok og det hele ble forsinket. I tillegg kom den uheldige episoden med at Pell fikk mikrofonstativet i hodet, og stormet av scenen. I ettertid viste det seg at Axel Rudi Pell trodde det var noen blant publikum som hadde kastet noe mot ham, noe som heldigvis ikke stemte. Men i ettertid sa bandet seg selv godt fornøyd med konserten og festivalen.

Hva er så suksessoppskriften, som dere tydeligvis har funnet. Blant annet med å få folk opp foran scenen så tidlig på dagen? Det er jo fullt med folk foran den lille scenen helt fra begynnelsen av dagene.

- Jeg tror det kommer av at vi har ei grei blanding av «nye» og etablerte band om hverandre helt fra starten på dagen. Dermed må folk være der om de skal få med seg de antatte høydepunktene.

Er det tid for ferie, nå da?

- Nei ferie, hva er det? Nå er vi godt i gang med neste års festival. Fjerde juni legger vi ut billettene, og 7.juni presenterer vi de første bandene. Det blir mye bra neste år også, lover Johnny Angelund til slutt, og ramser opp flere gode navn. Men dét sier vi først videre 7.juni…

En stor takk til Johnny Angelund og gjengen hans, som år etter år sørger for å bringe den musikalske metallen til folket. Lite eller ingenting er det å sette fingeren på. Det gjøres en formidabel jobb av alle, fra administrasjon til de fantastiske frivillige, og det er bare smil og velvillighet å spore.

Takk for i år!