Fredagen opprant med strålende sol, og alt lå til rette for en fantastisk dag på Karmøygeddon 2018; været var topp og dagens lineup likeså. Hadde bare den personlige formen vært like bra, så hadde alt vært 100%… Men en må bare la det stå til, og gjøre så godt en kan. Dagens og kveldens lineup var en lett blanding av «lett» og tungt – festivalens familiedag, som sjefen sjøl, Johnny Angelund, kalte det da jeg snakket med ham en stund før festivalen.

Det er intet annet enn utrolig hvor mye som kan skje i ett bilde, og enda mer utrolig hvordan Svein klarer å fange det hver gang The Carburetors tar helt av!Foto: Svein Frydnes

Sterk skandinavisk åpning

Det åpner med seig doom fra Leikanger, Slegest. Melodisk og velspilt. Litt pønkete med masse spilleglede. Flott booking!
Og det er én av de tingene jeg liker med Karmøygeddon; alle de ukjente bandene en får stifte bekjentskap med, spesielt på Scandic stage Ovenpaa. Om lyden til tider kan være så som så, aner en uansett at det er noe der, og en sjekker det nærmere ut. Enten gjennom å kjøpe utgivelser, eller å sjekke dem ut på streaming. Det var slik, jeg ble kjent med – og falt for – Evig Natt i fjor. Fantastisk band!

Men tilbake til årets festival og dag to. Etter Slegest var det tid for svenske Alfahanne. Og her fikk jeg årets aha-opplevelse. Dette var tøft! Masse folk foran scenen og et utrolig potent band med masse energi og spilleglede. Litt pønk, litt Ebba Grõn, litt Thåström. Nydelig!
Og det fortsatte i samme sporet med Mors Principium Est (for et navn…..) fra Finland. Energisk. Fengende og melodisk. Og masse trøkk foran en tilnærmet fullsatt sal. Fantastisk at så mange finner veien så tidlig. Og respektfullt for bandene. Det meste stemte under denne konserten; lyd, samspill og ikke minst gjorde vokalist Ville Viljanen en imponerende jobb. Et tidlig høydepunkt for dagen, men det kom til å bli stående lenge.

Raske biler og nagler

Så bar det ned på hovedscenen for første band der – The Carburetors. Dette er rock n’ roll og show fra start til slutt. En blir glad av å oppleve en Carburetors-konsert. Dette er «Fast Forward Rock n’ Roll», ingenting stopper Carburetors-bilen når den er startet opp. Eddie Guz er tøff til tusen der han poserer helt framme på scenen og har den rette «snerren» i stemmen. Og så er det Kai Kidd Kristiansen på gitar, da. Høyt (oppe under taket) og lavt (ute blant publikum). En voldsom energi, som kulminerer i smashing av gitar på scenen. Fantastisk sceneshow og en glitrende konsert. Etter konserten var det bare brede glis å se hos publikum.

Etter Carburetors overtok svenske Nifelheim med sin black metal på hovedscenen. Kjapp, sint metal med tydelig image. Her var det spiker og nagler og masse sminke.
Dessverre fikk jeg ikke med meg Vorbid fra Arendal. Kroppen skrek etter mat, og da er det bare å lystre. For Jinjer skulle jeg ha med meg.

Må for øvrig si litt mer om atmosfæren på Karmøygeddon, for den er fantastisk. Med så mye svartkledde, langhårete, skjeggbefengte og tilsynelatende morske folk, skulle en tro det i det minste ville være antydning til knuffing og bråk. Men nei. Dette er verdens snilleste mennesker. All eventuell aggresjon tas ut gjennom musikken, ikke mot hverandre. Som en av vekterne sa:

- Dette er den letteste jobben jeg har som vekter. Det er aldri noe tull på Karmøygeddon. Det kan i verste fall strekke seg til å be noen om å ta seg en luftetur rundt kvartalet om vedkommende har fått et par øl for mye. Ellers er det ingenting å sette fingeren på.

Og i sola ved inngangspartiet koser folk seg med øl og prat mellom konsertene. Det tar på og få med seg 10-12 konserter pr. dag, og da må det slappes av innimellom. God stemning!

Rotting Christ overbeviste

Så er det klart for Jinjer.
Jeg har aldri sett dem live før, men hørt en del på utgivelsene deres. Ut fra det hadde jeg store forhåpninger. Og de skuffet ikke. Dette var rett og slett kjempebra! Vokalen til Tatiana Shmaylyuk er vanvittig imponerende; fra de lyseste vokalharmonier til den groveste growling en kan tenke seg. Tøft til tusen. Veldig teknisk og intrikat. I tillegg er Shmaylyuk en stor scenepersonlighet. Flott konsert!

Neste band ut på hovedscenen var greske Rotting Christ. Sist jeg så dem, i 2016, på Scandic scene, lot jeg meg delvis imponere. Men langt fra overbevise. På hovedscenen i år kom de imidlertid til sin rett. Dette var utrolig bra! Et herlig driv og flott publikumskontakt. Tydeligvis koste de seg på scenen foran et entusiastisk publikum. Lett blanding av nytt og gammelt låtmateriale og en konsert som kjentes på kroppen. Kveldens høydepunkt!

De to siste bandene jeg fikk med meg var av det «mildere» slaget.. Først Skid Row, som vel er mest kjent for sine hårete ballader på 80- og 90-tallet. Nå er det mer hardt, ikke minst bidrar tidligere Dragonforce-vokalist ZP Theart til det. De spilte ok, men traff ikke meg helt.
Heller ikke Axel Rudi Pell klarte helt å overbevise. Kanskje på grunn av alt rotet i begynnelsen, som gjorde at de var en halv time forsinket på scenen, kanskje fordi Axel Rudi Pell selv virket noe uinspirert. Litt Blackmore’sk.. Det gjorde ikke saken bedre at vokalist Johnny Gioeli smalt til Pell med mikrofonstativet (ikke med vilje…), hvorpå Pell kastet fra seg gitaren og stormet ut. Men det var selvfølgelig ikke bare negativt. De skal ha for at de spilte bra og skapte liv. Lyden var god og det er en gjeng med gode musikere. Og avslutningen, «The Line», var aldeles nydelig!

Det er lange dager på en festival, og etter hvert trenger kroppen hvile. Derfor droppet jeg The Ruins of Beverast og Enslaved. I håp om å stille sterkere neste dag. Fredagen hadde gitt flere gode opplevelser, fra overraskelsen Alfahanne, via gladmetallen til The Carburetors og eminente Jinjer til magiske Rotting Christ. Absolutt en ny flott festivaldag på Karmøygeddon Metal Festival!