Tomas F Band - She Was Warned

Plateanmeldelse: Tomas F Band - She Was Warned

Tomas F Band, Official album art

Tidligere skrev jeg litt om EP-en til Tomas Fianbakken. Da skrev jeg at jeg gleda meg til å høre mer. Nå har jeg hørt mer og gleder meg fortsatt. Tomas ga ut et album i slutten av november i fjor. Den heter «She Was Warned» og inneholder 10 låter inkludert de fire låtene på EP- en. Låtene er skrevet av Tomas selv i tillegg til Arne Birketveit.

Albumet starter med tittelsporet som er rølpete og rocka med røff og dvelende vokal med et litt grumsete lydbilde. Denne sangen minner om rock fra 70 – tallet og munner ut i en lang munnspilltone. Tomas har selv skrevet teksten til denne og den neste låten, «Mean Old Dog». Stemninga i tekstene passer sammen med det litt dystre og grovkorna musikkbildet med en pessimistisk og fatal undertone. Tomas er opptatt av verdien av det som ikke kan kjøpes for penger og at mange ikke helt har oppdaga det. Lyden er grovkorna og låtene kunne like gjerne vært spilt inn noen tiår tidligere. En kan praktisk talt høre knitringa i stemmen. Det funker og gir en undergrunnstemning. Den neste låta, «Eagles in the Sky», er mindre grovkorna og mer popprega med klare trekk fra blues med en tydelig bluesgitar, munnspill og trommer. Her kommer teksten tydeligere fram. Den gir en følelse av høytflyvende og ugjengjeldt kjærlighet. «I dont know» er funkrock med litt mer moderne lydbilde og muntrere stemning i både tekst og musikk. Teksten kan vel tolkes som en fortelling om kjærlighetens (les begjærets) makt over fornuften. Her minner han veldig om Ian Anderson og Jethro Tull i stemmebruk og en del musikalske overganger, men i gitarspillet kjenner jeg igjen Eric Clapton, en av Tomas absolutt største idoler. Han har også innslag av litt rap inni låta. «Mama knows» er en instrumental hyllest til lengtende gitar og gir assosiasjoner til David Gilmours gitarspill. «Crawling and stumbling» minner mye om en av de andre forbildene til Tomas, nemlig Lenny Krawitz. Den er rå, kompromissløs og funka rock hele veien. Teksten er depressiv og dyster og utfyller musikken med den rette stemninga. Den rolige «The Golden man» forteller en historie om det forgjengelige i livet og hvilke verdier som er verdt å ta vare på. Den er mer tradisjonell amerikansk countryrock med gitar og munnspill. Noe minner meg om Henning Kvitnes her.

Plata avslutter med bluesrock låta «My Name is Disaster». Her kommer stemmen til Tomas tydeligere fram og den dystre teksten, skrevet av Arne Birketveit, står mer i fokus.

Den er en dvelende og rolig avslutning av en variert buffet av ei plate.

Hele albumet er altså prega av de ulike forbildene til Tomas, men er absolutt ikke plagiat. Det er noe nytt og unikt hele veien. Til tross for at det er så variert og uforutsigbart med innslag av så mange ulike sjangere, skinner det gjennom at det er Tomas. Han har en lett gjenkjennelig og særprega stemme og et unikt sound. Noen låter har et preg av jazz, andre er rå og uslipt rock eller blues. Noe er også på grensa av pop og det fins mange nyanser mellom der. Det er altså ikke lett å sette han i bås. Og det skal det ikke være.